LO har mye å slite med

Av Ragnar Larsen.

Landsorganisasjonen i Norge er en konstruktiv samfunnsbygger, men har i vår tid mye å slite med. LOs utfordringer er delvis skapt av organisasjonen selv.

LO-kongressen valgte Hans Christian Gabrielsen som ny leder. Han er en klassisk sosialdemokrat som vil videreføre organisasjonens ansvarlige arbeidslinje. Uttrykket «skape og dele» er LO-filosofi i kortform. Verdiene må skapes før de kan deles. Mange aktører i samfunnsdebatten ser bort fra dette helt grunnleggende forholdet. Når det blir mindre til fordeling, justerer LO sine krav og forventninger – slik vi så det ved lønnsoppgjørene både i fjor og i år. Når verdiskapingen er lav fordi næringslivet sliter, tar LO ansvar. Det gjorde LO også under Yngve Hågensens ledelse på 1990-tallet. Det var han som omtalte det han kalte solidaritetsalternativet som «den kollektive fornuft». Lave lønnstillegg gjorde at næringslivet gjenvant konkurranseevnen, noe som ga grunnlag for saftige tillegg da vanskene etter hvert ble overvunnet.

LO har imidlertid i mange år vært inne i en utvikling hvor en stadig større del av medlemmene arbeider i offentlig sektor. Deres arbeidsplasser er aldri utsatt og de får sin faste lønn uavhengig av hvordan det går med det produktive næringsliv. Da er ikke «skape og dele»-filosofien like opplagt. LO-forbund som Fagforbundet er anførere for en negativ holdning til industri og foreslo for LO-kongressen å si nei til utredning av mulige oljeforekomster i Norskehavets undergrunn utenfor Lofoten og dessuten stenge all norsk olje- og gassproduksjon fra år 2050. Dette har mer med industrifiendtlighet å gjøre enn påtatt og ukledelig omsorg for verdens miljø.

Det rammer også LO at stadig færre arbeidstakere fagorganiserer seg. For 50 år siden var 50 prosent av landets lønnstakere organisert i LO-forbund. Nå er LOs andel falt til 25 prosent – like mye som de øvrige arbeidstakerforbundene har til sammen.

Verst for LO er det at så få i servicebransjene er fagorganisert. På privat side er det i servicenæringene at sysselsettingen vokser, og der står LO svakt. IT-næringene har titusener av medarbeidere, men ytterst få er LO-organisert.

Arbeiderpartiet og LO er historisk sett to alen av samme stykke. Deres samspill har formet arkitekturen for dagens velferdssamfunn. Men det står ikke til å nekte at når Ap over tid har latt seg svekke fra bortimot 50 prosent av velgerne til drøyt 30 prosent, er det færre lønnstakere enn før som deler LOs sans for Ap som nær partner. Det kan neppe være tvil om at dette for LOs del hemmer medlemsrekrutteringen.

Og så gjør det ikke situasjonen bedre at sterke krefter i LO-systemet har sitt politiske hjerte langt til venstre. LO-kongressen påla ledelsen å arbeide for total boikott av Israel. Dette viser at denne delen av arbeiderbevegelsen har slått inn på fascismens vei. LO ønsker å styrke de terrorelementene som ønsker å utslette Israel og fullbyrde det som Hitler & Co ikke rakk. LO-organisasjonen Norsk Folkehjelp, som ble stiftet i 1939 for å hjelpe fascismens ofre etter borgerkrigen i Spania, har skiftet side og løper ærend for dem som vil knuse Israel. Når en organisasjon åpent vedkjenner seg å fremme fascisme mot demokrati, vil flere enn før betakke seg for å være medlemmer.

EØS-avtalen gjør at LO-medlemmer i fleng mister arbeidet til fordel for øst-europeere som arbeider for knapper og glansbilder. Inntrengere fra fjerne land gjør det samme, men LO støtter så vel EØS som liberal innvandring. Forstå det den som kan!

LO står foran stadig mer krevende – og selvforskyldte problemer.

Ragnar Larsen