NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 30. juli 2017

Hva vil det si å være Gud lydig?

Andakt av Spikeren.

Idag har jeg lyst å ta for meg første og siste del av profeten Jona. Vi skal ikke komme inn på den klassiske fortellingen om Jona i fiskens buk, men heller fokusere på de første 3 versene av boken og se på det kallet som Jona fikk og som han rømte ifra. Deretter skal vi hoppe helt til slutten av boken, hvor Jona sitter i løvhytten sin og er sint på Gud. Der finner vi også svaret på hvorfor han rømte fra Guds kall.

Selv om Jona-boken er plassert midt i de profetiske skriftene, er den faktisk mer en historiefortelling enn en profeti. Den har likevel mange profetiske utsagn som er vel verdt å merke seg; bl.a. om å "sove i båten" mens det stormer, å bli "kastet i havet", å være "3 dager og 3 netter" i fiskens buk, samt uttykket "førti dager" i forbindelse med ødeleggelsen av Ninive som lå ved byen Mosul i dagens Irak.

Sannsynligvis er det Jona selv som har skrevet boken, der han, som Moses og de andre bibelske fortatterne, registrerer sine egne feil, noe som er et bevis på at de uttrykte Guds herlighet og ikke sin egen. Jona-boken er både en spennende og fascinerende historiefortelling for barn, samtidig som den er uhyre lærerik for voksne som måtte fordype seg i den.

Vi kan også lese om Jona i 2 Kongebok 14,25, der vi ser at han var fra Gat-Hefer i Galilea, en by som tilhørte Sebulons stamme. Vi ser også at han var profet for Israel under Jeroboam II's regjeringstid (786–746 før Kristus) og at Jona forkynte et trøstebudskap til Israel som da var i stor nød. For at Jeroboam II skulle lykkes i å vinne tilbake landområder som hadde tilhørt Israel, sies det at det var ved hjelp av Herrens ord som ble talt gjennom Jona.

Vi finner veldig mange Kristus-bilder i Jona, men vi ser også svært mange forekomster av menneskelig svakhet i ham. Boken viser oss dessuten Guds nåde, både gjennom det å tilgi syndere som omvender seg, som i Nineve, og gjennom det å vise tålmodighet med overbærenhet mot de troende, som i Jona's tilfelle.

La oss nå gå litt nærmere inn på Jona og noe av det som skjedde med ham:

Jona og faren, Amittai, bodde i en by som het Gat-Hefer, som betyr "Brønnens vinpresse". Gat-Hefer var en by i Sebulon som var Sebulon stammes landområde, og den lå 4 km nordøst for Nasaret. 750 år senere blir Nasaret hjemstedet til Jesu foreldre og det var der Jesus vokste opp og hadde sitt virke. Enda mer tankevekkende blir det når vi ser at navnet Jona betyr "due" og farens navn, Amittai, betyr "sannferdig og trofast". Her får vi med andre ord klare assosiasjoner til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Jona virket som profet i Sebulon området på Jeroboam II's tid. Det var i samme område Jesus begynte sin forkynnelse cirka 750 år senere. Også her maler altså Jona et fascinerende Jesus-bilde for oss.

Men så blir Jona kalt av Gud og får beskjed om å gå til storbyen Ninive, som betyr "Ninus' bolig". Nineve var en hedensk by som lå i utkanten av Mosul i det nordlige Irak. Ninive's grunnlegger var Nimrod, han som bygde Babels tårn. Nimrod og hans kone Semiramis er faktisk roten til islam. (Se vår spesialartikkel om Babels tårn for å lære mer om Nimrod.)

Mens andre profeter tidligere hadde sendte brev til de omliggende hedenske nasjoner og slik bragte ut sitt budskap, skulle Jona nå selv gå til Ninive og rope ut Herrens budskap. Slik lyder ordet som Jona fikk fra Herren:

Jona 1,1-2 Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai, og det lød så: "Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over den at jeg har sett ondskapen der!"

Dette må ha vært svært dramatisk for Jona, på flere plan. For det første må det ha kommet i konflikt med Jona's tro om at Guds ord tilhørte israelsfolket og ingen andre. Og for det andre må det ha vært en skremmende tanke at han selv skulle reise langt bort til et hedensk land og forkynne Guds ord til hedningefolket der. Her ser vi altså hvordan Jona blir rammet av normal menneskelige svakhet. Vi kan jo bare tenke oss hvor skremmende det måtte være om vi selv ble bedt om å reise inn i Mosul for å forkynne Guds ord til de som bor der idag. Jeg hadde ihvertfall ikke våget meg ut på en slik reise.

Dette var nok bare noen av grunnene til at Jona rømte fra Herrens kall. Selve hovedgrunnen for at han rømte får vi ikke vite før i slutten av boken, og det skal vi komme tilbake til.

Men nå dro han altså først ned til Joppe, som betyr "vakkert", der han kjøpte billett på en båt som skulle til Tarsis, som betyr "gyllen beryll", og så dro han "bort fra Herren" får vi vite. Man er usikker på hvor Tarsis egentlig lå, men mange tror at byen lå ved Gibraltar stredet i Spania, så det var en lang reise Jona hadde føre seg.

Siden Jona var en Guds profet visste han nok at det ikke nyttet å flykte fra Herren. Men han ville bort fra kallet, bort fra dragelsen og bort fra alt som hadde med Gud å gjøre. Han gjorde faktisk det samme som veldig mange gjør idag når de trenger å komme seg bort: Han bestemte seg for å reise til Spanias vakre kyst, med gylne strender og en avslappet atmosfære. Kanskje han rett og slett trengte å roe tankene litt i forbindelse med det store kallet han hadde fått om å dra til Ninive.

Men Jona kom aldri så langt som til Spania. For vi kjenner alle historien om hvordan skipet hans kom i havsnød under en kraftig storm og hvordan sjømennene kastet Jona i havet slik at han ble slukt av en stor fisk. Dette skal vi ikke komme nærmere inn på, men heller bare hoppe til når Jona ble skylt opp igjen på land. For da kom Herrens ord til Jona for annen gang, og det lød så: "Stå opp, gå til storbyen Ninive, og rop ut over den det budskap jeg gir deg!"

Da skjønte Jona at han MÅTTE dra til Ninive. Det var faktisk ingen vei utenom. Jona dro til Ninive og i utkanten av byen forkynte han dette enkle budskapet fra Herren: "Om førti dager skal Ninive ødelegges!". Deretter dro Jona ut og slo seg ned på østsiden av byen, hvor han laget seg en løvhytte. Her satte han seg for å se hvordan det gikk med byen. Det virker som om Jona tenkte at nå skulle nok disse hedningene få sin velfortjente straff.

Men hva skjedde? Folket i Ninive trodde på Gud! De lyste ut faste og kledde seg i botsdrakt, både store og små. Og da budskapet etterhvert kom kongen i Ninive for øre, reiste han seg fra tronstolen, tok av seg kongekappen, kledde seg i botsdrakt og satte seg i støvet. Dette var litt av en kontrast i forhold til hva vi ser av dagens politikere når de frekt og freidig entrer talerstoler på kristne sommerstevner. Her er det ikke mye anger, botsdrakt eller Gudsfrykt å spore. Men folket i Ninive vendte om fra sin onde ferd, og da Gud så det, endret han sin plan og gjorde ikke alvor av å sende den ulykken han hadde varslet.

Hvordan reagerte så Jona når han så hva som skjedde i Ninive? Han mislikte det, og han ble harm fordi Herren ikke straffet disse hedningene, slik som han hadde håpet! Og nå får vi vite den egentlige grunnen til at Jona rømte fra Guds kall første gang. Jona 4,2 sier det slik: Han bad til Herren: "Å, Herre! Var det ikke det jeg tenkte da jeg ennå var i mitt hjemland! Derfor prøvde jeg først å rømme til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du kan endre din plan, så du ikke lar ulykken komme. Men nå, Herre, ta mitt liv! For jeg vil heller dø enn leve."

Selv om Jona visste at Gud er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, ble han likevel både skuffet og harm når han så at Gud ikke straffet dette syndige hedningefolket i Ninive. Jona følte tydeligvis at Guds avgjørelse var urettferdig. Kanskje han også følte at Gud gjorde ham selv til latter, siden han hadde profetert at Ninive skulle ødelegges om førti dager og det likevel ikke skjedde? Kanskje han også følte seg som en mislykket og falsk profet? Nå ville han ihvertfall heller dø enn å bli sett på som en gal profet, en religiøs fanatiker, som alle ville le av og tråkke på.

Men så gjør Gud noe merkelig: Han lar det vokse opp en Kikajon-plante, eller en Ricinus-busk som den også kalles, og så bruker Gud denne planten i en fin anskuelsesundervisning for både Jona og alle oss andre.

Jona gledet seg stort over denne planten siden den gav ham skygge for den brennhete solen og fridde ham fra hans mismot. Men allerede ved daggry neste morgen sendte Gud en orm som stakk Kikajon-planten slik at den visnet.

Det finnes en god del tolkninger om hva denne Kikajon-planten symboliserer, men for meg er det treet til kunnskap om godt og ondt som dukker opp i minne. Om dette treet står det at det var godt å ete av, en lyst for øyet og et tre til begjær siden det kunne gi god forstand. Treet til kunnskap om godt og ondt gir med andre ord stor glede, men bare for en kort tid. For når ormen (slangen) stikker, da visner treet, akkurat som Kikajon-planten.

Kikajon-planten er svært giftig (Ricin), men kan også brukes til gode formål. På samme måte kan menneskelig kunnskap om godt og ondt brukes til gode formål, men den kan også være svært giftig, akkurat som Kikajon-planten. Det var derfor Gud forbød Adam og Eva å ete av treet til kunnskap om godt og ondt. For den dagen de åt av det skulle de dø, sa Gud. Ikke legemlig, men åndelig.

Når vi så leser historien om Jona ser vi tydelig at han hadde laget seg til med sin egen oppfatning om hva som var godt og ondt i forhold til det syndige folket i Ninive. Derfor satte han seg utenfor byen med en forventning om at Herren skulle straffe dem. Men det skjedde ikke slik som Jona hadde forestilt seg, for Herren hadde en helt annen oppfatning rundt dette med godt og ondt.

Da Kikajon-planten visnet innså Jona at alle hans egne tanker og alle hans forestillinger om godt og ondt raknet. Jona trodde han visste alt og at han dermed var iferd med å "bli som Gud". Det var nettopp dette slangen i Edens hage lurte Eva til å tro hvis hun spiste av treet til kunnskap om godt og ondt. Dine øyne vil bli åpnet og du vil bli som Gud og kjenne godt og ondt, sa slangen til Eva.

Slik er det også med oss: Vi spiser av kunnskapens tre og lager oss til med en masse verdslige tanker slik at vi tror vi kan dømme mellom godt og ondt. Dermed hever vi oss selv opp til et nivå hvor vi innbiller oss at vi er like smart som Gud - ja ofte endog smartere. Men når Gud setter sitt avslørende lys på oss, da rakner alle våre egne storhetstanker. Den flotte Kikajon-planten som vi tidligere gledet oss så stort over visner og vi blir helt utmattet, ja så utmattet at vi rett og slett ønsker å dø, fordi vi ser at alt som vi satset på visner og faller til jorden.

Slik står det i Jona 4,8: Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen stakk Jona i hodet så han ble helt utmattet. Han ønsket seg døden og sa: "Jeg vil heller dø enn leve."

Da svarer Gud Jona på denne måten:

Jona 4,10-11 Da sa Herren: "Du er bedrøvet over Kikajon-planten, som du ikke har hatt noe strev med og ikke fått til å vokse, som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. Skulle da ikke jeg være bedrøvet over storbyen Ninive hvor det bor mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også fins en mengde dyr?"

Slik Jona var bedrøvet over tapet av Kikajon-planten, slik vil Gud bedrøve seg over hvert eneste menneske som går fortapt. For Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og kommme til sannhets erkjennelse.

Så avslutter jeg med et vers fra Klag 3,22: "Det er Herrens miskunn som er grunnen til at det ikke er ute med oss, for det er ikke slutt på Hans barmhjertighet."

Måtte alle som leser dette velge å komme til Gud og finne frelse for sin sjel.

Spikeren