Apropos sosialister og nazister, la meg legge ut på SC et innlegg som avisen Dagen ikke ville ta inn:
Ber om spalteplass for følgende.
Forslag til overskrift: Demonisering av Sverigedemokraterna
I lederartikkel for 5 desember [2014] sier Dagens redaksjon, ”Når det gjelder Sverigedemokratene så føler også vi et ubehag ved dette partiets opphav og forhistorie.”
Det er intet i lederen som tydelig sier at redaksjonen føler noe ubehag ved andre partiers opphav og historie, f.eks. for Moderaterna, Kristdemokraterna og Socialdemokraterna. Dersom man velger å tro at redaksjonen kjenner til de andre partiers opphav og forhistorie, så er det underlig om Dagen ikke føler ubehag.
Sverigedemokraterna (SD) er det eneste jøde- og Isrealvennlige partiet i Riksdagen, mens alliansen og venstresiden støtter muslimske terroristorganisasjoner med målsetting å utrydde jødene og utslette staten Israel. Men SD er rasister – de andre ikke! Forstå det den som kan.
Det har vært mange nazister som har forsøkt å få en fot innenfor SD for å bruke partiet som plattform for sin egen politikk, på samme måte som muslimer i Norge og i resten av den siviliserte verden bruker de bestående partier som plattform for avkristning, islamisering, utslettelse av Israel, avskaffelse av demokratiet og innføring av sharia. Men ledelsen i SD har ekskludert slike muldvarper etter hvert som de har kommet til overflaten. De andre partiene, både i Norge og Sverige, samarbeider med de muslimske muldvarpene i arbeidet med avkristningen og islamiseringen. De har samme tanke og mål.
Den ekstreme importen av islam og muslimer til Sverige og kategorisk avvisning av kristne flyktninger er et ledd i arbeidet med å avskaffe demokratiet, avkristning og innføring av sharia. Det er ikke mennesker som er i nød de bryr seg om. Vakre ord om å hjelpe mennesker i nød er kun vikarierende motiver. De er eksperter i å skjule et ondt motiv med et (tilsynelatende) godt. Avvisning av kristne og hjemsending av disse til forfølgelse, fengsling, tortur og henrettelse viser hvor mye de bryr seg om mennesker i nød.
SD er ikke rasister og de er ikke nazister og ikke venstrefascister. SD har alle folkeslag og etniske grupper blant sine medlemmer og lederskap. Sverigedemokraterna avslører de politiske partiers og medias hykleri, dobbeltmoral, falskhet og løgner. Derfor hater de SD. Frykt og hat følges ad.
Moderaterna har sitt utspring i Sveriges nationella förbund (SNF), et antidemokratisk og antisemittisk og fascistisk politisk parti.
Nazisten Harald Ljungström (som kom fra SNF) skrev Kristdemokraternas (den gang Kristen demokratisk samling) første partiprogram.
En uttalelse fra en av Sosialdemokraternas ledere sier mye om det partiets opphav og forhistorie og rasistiske ånd:
Rasehygienen setter ikke som sitt mål å egge rasene til strid mot hverandre, men å ivareta det som er det beste i hver av dem og hindre at det oppstår skadelige kombinasjoner .... at den nordiske rasen er mer verdifull enn den negroide har atskillig for seg - dens [den hvite, eller kaukasoide, rase] bidrag til verdenskulturen er unektelig større - men negerrasen er tilpasset dens naturlige leveforhold slik den nordiske er tilpasset sin. (Allan Vougt (1895 – 1953), sosialdemokrat, forsvarsminister 1945, sjefsredaktør for avisen Arbetet 1924-44, fylkesmann i Malmöhus län 1951-53, i brosjyren "Rasbiologi och socialism".)
Sosialdemokratenes rasisme var ikke et offer for tidsånden, det er en naturlig del av den sosialistiske og stalinistiske ideologi.
Boken "Rasbiologi och socialism" av den sosialdemokratiske rasisten Allan Vougt ble utgitt i 1926. Der kan man lese, "Att den nordiska rasen är värdefullare än den negroida har åtskilligt fog för sig..." (Historien om Sverige - drömmar och verklighet, Herman Lindqvist, side 310).
Sosialdemokraten Hjalmar Brantling og Høyres (Högern) Arvid Lindman, med flertallet i Riksdagen, sørget for at Sverige fikk opprettet Statens institut för rasbiologi. Rasist-instituttets hovedkvarter ble lagt til det katolske Dekanhuset, som ligger mellom domkirken og Helga Trefaldighets kyrka i Uppsala.
Nasjonalsosialistene i Tyskland videreutviklet de svenske sosialdemokratenes rasistiske idéer. Rasetenkning var dypt forankret i den sosialdemokratiske ledelsen. Sosialisten Allan Vougt var ikke et unntak, men representativ for sosialistenes rasisme og menneskeforakt.
De tradisjonelle partiene i Sverige frykter for at SD skal avsløre partienes egen rasistiske nazi-bakgrunn – deres opphav og fortid. Det er nemlig disse partiene, alliansen og sosialdemokratene, som har nøyaktig det opphav, den forhistorie og bakgrunn som de beskylder SD for. Som det gamle ordtaket sier, "På seg selv kjenner man andre."
Beskyldningene som partiene og redaksjonen retter mot SD har ingen reell bakgrunn. Den reelle bakgrunnen for demoniseringen av SD er frykten for at SD skal avsløre for offentligheten riksdagspartienes nazistiske og rasistiske bakgrunn og fortid.
De svenske sosialdemokratene, så vel som høyresiden, har så mye svin på skogen og så mange lik i skapet at de går med stadig angst for at deres rasisme og nazitilknytning skal bli trukket frem fra skuffen, studert, omtalt – og gjort kjent.
På grunn av sin rasistiske fortid og tilknytning til nazisme må de tradisjonelle politiske partier i Sverige gjøre hva som står i deres makt for ikke å bli stemplet som rasister og nazister. Skulle en redaktør ha mot og ryggrad til å trekke frem den ideologien partiene ble bygget på, det som er deres opphav og forhistorie, og stille det i offentlighetens søkelys, så spørs det om det ikke vil bli kvelden for både høyre- og venstresiden og sentrum i svensk politikk. Om det da finnes noe anstendighet igjen hos disse yrkesløgnerne.
Ved å mobbe SD og beskylde dem for å være rasister og nazister og ved hjelp av media manipulere folk til å tro løgnene om SD, gjøres SD til syndebukk. Syndebukk-strategien er en kollektiv forsvarsmekanisme med et uskyldig parti som skyteskive som brukes for å hindre at det stilles spørsmål om de tradisjonelle partiers fortid, moral og motiver. Når partiene går hardt ut mot SD og fordømmer sistnevntes angivelige rasisme, nazisme og innvandrerfiendtlighet, vil ingen tro at de som anklager SD selv er skyld i de selvsamme synder de beskylder SD for. Det er filosofien.
Politikernes og avisredaksjonenes ekstremt ondskapsfulle mobbing og psykopatiske metoder i deres rituelle demonisering av SD frir dem fra den ubehagelige opplevelsen av kollektiv skyld. Når partiene sammen med media opererer som gruppe, er de i stand til slike primitive og avskyelige handlinger som de begår mot SD.
Dagens redaksjon føler ubehag ved tanken på SD og partiets angivelige opphav. Venstres-, sentrums- og høyresidens opphav og forhistorie, burde gi en langt sterkere følelse – ikke bare av ubehag, men også av avsky.
Odd S. Beverfjord