Jeg er engstelig for Norge

Av Dan Odfjell.

Hverken Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg erkjenner hva landet virkelig trenger. Men spiller på alt annet; de relativt uvesentlige ting. Dette politiker og parti-spillet om makt og privilegier er både falskt og skremmende. Fornuftige ærlige mennesker forandrer mening under veis, ja medgir nødvendig forandring når de ser det bærer galt avsted. Det inngir respekt - ikke disse  politiske klisjeer og utenom snakk.

Begge må forkastes som kandidater til statsminister-stolen dersom målet ikke er å ta vare på fedrelandet. Ser de ikke sivilisasjons-konfrontasjonen som utspiller seg i Sverige? Ser de ikke hvordan media på begge side av kjølen bevisst og skremmende tildekker realitetene for oss velgere? I tidligere tider hørte vi faktisk Stortings-politikere argumentere hva som var best for landet. Ikke nå lenger. I et Europa som skjelver er det bemerkelsesverdig at de to kandidatene overhodet ikke omtaler kontinentets største trussel, siden nazismen. Da betviler jeg sterkt deres vilje til å beskytte vår kultur og til å ta vare på gamlelandet. Noe som gjør meg engstelig.

Norge er også økonomisk skjevt ute, og en dramatisk virkelighets-justering står for tur. Vi er for dyre og for lite effektive og vi gjør kol på oljefondet raskere enn folk forstår. Får vi i tillegg et nytt økonomisk krakk kan oljefondet halveres i løpet av dager. Da kan vi beklage at vi ikke satset på varig infrastruktur, for fremtidig konkurransekrafts skyld. For olje-bonanzaen er slutt, best å erkjenne det åpent.

Stol ikke på de såkalte «ekspertene» som brukes som «skalkeskjul» for ansvarsløse politikere som knapt tenker lenger enn en valgperiode. Og stol ikke på et løgnaktig riksmedia som uten legitimitet misbruker sin makt, mot folkeflertallet. Riksmedia har nemlig tiltatt seg en høyst udemokratisk politiker rolle; for EU, og oss blant annet slik underordnet.

Jeg bor i Chile. Men fra flere bekymrede hører jeg om hamstring til reserve-lager av hermetikk og annet i Norge. For tilfellet borgerkrig i Europa blir det kamp om mat og ikke minst om medisiner. Norge har meg bekjent ikke skikkelig beredskap for sistnevnte, samt savner selvfølgelig forsvarsevne forøvrig. Som et lite utkant-land kan vi ikke påregne fortrinns-hjelp i krisetid. Det virker på meg som knapt noen, og aller minst politikere bryr seg. De som har ansvaret for å beskytte oss.

Gammel manns snakk? Vel, som fedrelands patriot frykter jeg for Norge...

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.