NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 3. september 2017

Det viktigste valget

Andakt av Fredrik Wisløff.

Jer 6,16-19 Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. Jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt. Derfor hør, dere hedningefolk, og vit, du menighet, hva som skjer iblant dem. Hør, du jord! Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov. 

Folket står på skilleveien. Strømningene fra de store verdensriker har ført dem inn på nye veier. Og disse nye veier er avveier. Nå står de foran veiens endepunkt: ulykke og undergang for hele folket. Det som de derfor nå må gjøre, er å "spørre etter de gamle stier", de som Herren lærte deres fedre å gå i gammel tid, men som også disse forlot. Det er kun "de gamle stier" som kan gi Herrens folk framtid; for det er "veien til det gode". Hvis de vandrer på den, skal de "finne hvile for deres sjeler."

De falske profeter forkynner: Fred! Fred! Og det er ingen fred (v. 14). Men ved å vandre de gamle stier vil de finne den sanne fred og hvile. Når det brukes uttrykket de gamle "stier", er det for å betegne at denne vei er trang og at det ikke er de store folkemengder som vandrer på dem (smlg. uttrykket "den smale vei"). - Dette har profeten formant folket til. Men folkets svar lyder bestemt: "Vi vil ikke vandre på den."

Dette svar ga de vel ikke direkte med sine lepper, men livet selv svarte; og det svar veier enda tyngre. Se Hos. 13, 9. "Det er blitt din ødeleggelse Israel, at du har satt deg opp mot meg, jeg som er din hjelp." Folket ville ikke, det var deres ulykke og ble deres undergang, v. 16.

Men Herren ga ikke opp. Han "satte vektere over dem". Det tenkes på Herrens profeter. "Gi akt på basunens lyd!" Profetenes basun skulle varsle den fare som truet. Og basunens lyd var klar. Profetenes ord var ikke til å misforstå. Men like gjenstridig var folket. "De sa: Vi vil ikke gi akt!" V. 17.

Derfor kaller profeten både "hedningefolkene" og "Guds menighet", v. 18, ja den hele "jord" til vitne. "Frukten av deres onde råd" skal de måtte ete. De har forkastet Guds ord, derfor skal Guds dom nå dem, v. 19. Hva skal Herren med røkelse og offer? Slikt har han ikke behag i. Det er folkets hjerte han vil ha; ikke deres gaver, v. 20. Derfor legger Herren "støtestener" i folkets vei. Over disse skal de snuble og omkomme, v. 21.

Fredrik Wisløff