Av Dan Odfjell.
Under et billede av mangemillionær Jonas Gahr Støre spør Øyvind Thuestad på document.no 21/11/17 om det glipper for Arbeiderpartiet. Jeg sier, det gjorde det for demokratene i USA, hvor vanlige arbeidsfolk i stor grad sto for valget av Donald Trump - heller ham enn demokratene med Hillary Clinton i spissen. Og, siden presidentvalget er det kommet langt tydeligere frem at hun ikke representer folk flest. Til tross for et propaganderende og falskt media i ryggen var det umulig å redde løgnaktige Clinton.
Siden valget har demokratene sammen med media stått som dårlige tapere, og for borgerkrig-lignende agitasjon og pretensjon. Det skader deres identitet.
Thuestad har delvis rett når han påpeker tendensen i vårt land: At mens 40% av folket i 1965 mente de tilhørte arbeiderklassen er tallet nå bare 20%. Mens professor Tor Bjørkeland (UiO) fremholder at det er klassebåndene i Norge som løsner, som den viktigste forklaringen på de store velgerbevegelsene. Det hører med til historien at generelt i Europa opplever sosialdemokrater tilbake gang.
Jeg siterer Bjørklund: «De (Ap) fikk et identitetsproblem. De var organ for arbeiderklassen og representerte dem ut fra sosial bakgrunn. Hvis man definerer seg (slik) er det en rimelig fast og uforanderlig størrelse, mens saker skifter fra valg til valg. Er man et folkeparti eller velferds-klientparti, blir spørsmålet hvem som yter best når det gjelder velferd. Det er helse og skole som har vært sentrale elementer i valgene de siste årene. Dermed holder man ikke liv i klasse-begrepet, men snakker om kategorier som alle tilhører. Velferdsklienter er vi alle, aktuelle eller potensielle». Men noen mer enn andre, må jeg tilføye....
Dog det viktigste, typisk, det knapt benevner verken Thuestad eller Bjørklund: nemlig ikke-vestlig masse-innvandring, og dets mange negative samfunns-konsekvenser. Statsledere står frem, helt uten belegg, og forsøker seg feigt med at det flerkulturelle mangfoldet beriker oss, at gjennom opplysning og kunnskap vil det føre til raushet og godhet, implisitt gjensidig fordragelighet.
Dessverre, nei, vi er opp imot sivilisasjons- og religions-forskjeller som lite beriker oss, som tvert i mot fører til apartheid tilstander, terror og vold. Dette er det velgerne økende opplever og/eller hører om fra Sverige og ellers, men knapt fra valgte politikere eller et norsk riksmedia med NRK i spissen. Hva som slik søkes skjult er hva som mest av alt forklarer de nå store velgerbevegelsene. Og det forklarer samtidig den store mistillit, ja avstand som er oppstått mellom velgere og politikere. For vi velgere ser at «kartet» ikke stemmer med terrenget, at vi blir søkt pasifisert og regelrett lurt. Som kjent, det er alltid terrenget som gjelder.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.
Under et billede av mangemillionær Jonas Gahr Støre spør Øyvind Thuestad på document.no 21/11/17 om det glipper for Arbeiderpartiet. Jeg sier, det gjorde det for demokratene i USA, hvor vanlige arbeidsfolk i stor grad sto for valget av Donald Trump - heller ham enn demokratene med Hillary Clinton i spissen. Og, siden presidentvalget er det kommet langt tydeligere frem at hun ikke representer folk flest. Til tross for et propaganderende og falskt media i ryggen var det umulig å redde løgnaktige Clinton.
Siden valget har demokratene sammen med media stått som dårlige tapere, og for borgerkrig-lignende agitasjon og pretensjon. Det skader deres identitet.
Thuestad har delvis rett når han påpeker tendensen i vårt land: At mens 40% av folket i 1965 mente de tilhørte arbeiderklassen er tallet nå bare 20%. Mens professor Tor Bjørkeland (UiO) fremholder at det er klassebåndene i Norge som løsner, som den viktigste forklaringen på de store velgerbevegelsene. Det hører med til historien at generelt i Europa opplever sosialdemokrater tilbake gang.
Jeg siterer Bjørklund: «De (Ap) fikk et identitetsproblem. De var organ for arbeiderklassen og representerte dem ut fra sosial bakgrunn. Hvis man definerer seg (slik) er det en rimelig fast og uforanderlig størrelse, mens saker skifter fra valg til valg. Er man et folkeparti eller velferds-klientparti, blir spørsmålet hvem som yter best når det gjelder velferd. Det er helse og skole som har vært sentrale elementer i valgene de siste årene. Dermed holder man ikke liv i klasse-begrepet, men snakker om kategorier som alle tilhører. Velferdsklienter er vi alle, aktuelle eller potensielle». Men noen mer enn andre, må jeg tilføye....
Dog det viktigste, typisk, det knapt benevner verken Thuestad eller Bjørklund: nemlig ikke-vestlig masse-innvandring, og dets mange negative samfunns-konsekvenser. Statsledere står frem, helt uten belegg, og forsøker seg feigt med at det flerkulturelle mangfoldet beriker oss, at gjennom opplysning og kunnskap vil det føre til raushet og godhet, implisitt gjensidig fordragelighet.
Dessverre, nei, vi er opp imot sivilisasjons- og religions-forskjeller som lite beriker oss, som tvert i mot fører til apartheid tilstander, terror og vold. Dette er det velgerne økende opplever og/eller hører om fra Sverige og ellers, men knapt fra valgte politikere eller et norsk riksmedia med NRK i spissen. Hva som slik søkes skjult er hva som mest av alt forklarer de nå store velgerbevegelsene. Og det forklarer samtidig den store mistillit, ja avstand som er oppstått mellom velgere og politikere. For vi velgere ser at «kartet» ikke stemmer med terrenget, at vi blir søkt pasifisert og regelrett lurt. Som kjent, det er alltid terrenget som gjelder.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.