NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 19. november 2017

Ekteskap og skilsmisse

Av Odd S. Beverfjord. 

Våre drifter er nedlagt i oss fra skapelsen av for at de skal tjene en hensikt. Uten dem ville vi ikke være fullt utviklede mennesker. Dersom menn og kvinner ikke anstrengte seg for å skape trygghet for seg selv, ikke gjorde anstrengelser for å skaffe seg føde og ly, ville det ikke finnes mennesker igjen. Hvis de ikke formerte seg, ville ikke jorden være befolket. Dersom det ikke fantes noe sosialt instinkt, hvis mennesker ikke brydde seg om samvær med andre mennesker, ville det ikke finnes noe samfunn. Således er disse begjær - etter seksuelt samkvem, etter materiell og emosjonell trygghet og etter nære og fortrolige vennskap - absolutt nødvendige. Disse naturlige begjær er gitt oss av Herren vår Gud, vår Skaper.

Allikevel, så nødvendige disse drifter enn er for vår eksistens, går de ofte ut over grensene for sitt egentlige formål. Sterkt, blindt, mange ganger snedig, driver de oss frem, dominerer oss og truer med å herske over livet vårt. Vårt begjær etter sex, etter materiell og følelsesmessig trygghet og etter en fremtredende plass i samfunnet, tyranniserer oss ofte. 

Nesten hvert tilfelle av alvorlige følelsesmessige problemer er et resultat av drifter på villspor. Hor, utroskap og skilsmisse er synder som kom inn i menneskets liv som en følge av syndefallet.

Ekteskapet som institusjon er nedlagt i oss av Gud fra skapelsen av. Denne institusjonelle sannhet er noe alle forstår. Aldri i historien har det vært tider eller perioder hvor menn og kvinner ikke har forstått hva det ville si å "bli gift" og "være gift". Men vi lever i de siste tider, og det er skrevet at da skal mange fare vill.

Nå har vi i Norge en ny religion som religiøse og sekulære makthavere, globalister og multikulturister ønsker skal overta vår tradisjonelle oppfatning av forholdet mellom mann og kvinne – det som er skapt av den judeo-kristne innflytelse. Denne nye religionen med en fremmed type ekteskap er islam.

Islamsk sharia tillater polygami og vil snart bli tillatt i Norge etter hvert som kulturberikelsen vinner omfang og dermed nødvendiggjør en stadig justering av lovverket for å integrere vantro nordmenn. En muslimsk mann kan ha inntil fire ”koner”. I tillegg kan han ha så mange konkubiner eller sex-slaver som han ønsker og ser seg råd til. Sekulære nordmenn og ateister vil selvsagt ikke ha noe problem med polygami. Seriemonogami og konkubinat er tillatt og har vært vanlig praksis i mange tiår. Men med innføring av sharia er det flere spørsmål som må avklares i forhold til den kristne delen av multikulturen.

Hvordan skal for eksempel kristne forholde seg til muslimer som konverterer til kristendom fra islam? Dersom muslimen som konverterer har flere koner og kanskje i tillegg noen konkubiner på det tidspunktet han konverterer – skal han da skille seg fra sine koner, eller beholde en av dem og skille seg fra de andre? Hva skal da avgjøre hvem av konene han skal skille seg fra? Og hva om han har barn med de andre konene og med konkubinene? Hvordan blir barnefordelingen og samværsrett i Norge? Hvilken domstol skal dømme – den norske eller den islamske sharia domstol? Eller en kombinasjon av begge? Det blir en vanskelig avgjørelse, især for norske domstoler. Ikke å undres over at politikere, blant dem statsminister Erna Solberg, ønsker å løse saken ved å opprette norske shariadomstoler. Da er jo det problemet ute av verden så langt norske myndigheter og rettspleie angår. Siden vil jo NAV forsørge de konene og deres barn som er satt utenfor. Guds Ord forbyr skilsmisse. Men sett fra en kristen synsvinkel vil kun det første ekteskapet som ble inngått være gyldig. Men hvor skal de øvrige konene og barna gjøre av seg når mannen er blitt kristen og må avvise dem? Og hva om de også blir kristne og går i samme menighet som mannen? Sitter de på samme benk og ber sammen?

Hvis en gift muslimsk mann konverterer til kristendom inntrer det automatisk en islamsk skilsmisse med mindre hans kone(r) også konverterer til kristendom, eller er kristen på forhånd. En muslimsk kvinne kan ikke være gift med en kristen eller ikke-muslimsk mann, det er ekvivalent med frafall.

I et islamsk ekteskap er kvinnen(e) mannens personlige eiendom. Dersom et islamsk ekteskap skal godkjennes i Norge må ekteskapsloven atter endres. Men en egen sharia domstol vil ikke stoppe med ekteskap. Også seksuell omgang utenom ekteskap og seksuelt utroskap vil muslimene etter hvert kreves ført for sharia domstol. Som kjent krever sharia dødsstraff ved steining for slike synder. Unntakelsen er når muslimske menn voldtar vantro kvinner. Det er tillatt. Vantro kvinner er å betrakte som krigsbytte, og det kan en muslim gjøre som han vil med. I Norge og Sverige er voldtekter nå blitt så vanlige at det snart blir tillatt – i kulturberikelsens navn. Alt skal justeres i samsvar med det nye herrefolkets vilje.

Men en muslimsk kvinne som har brutt sharialoven ved utenomekteskapelig sex og skal henrettes ved steining, hvor skal da henrettelsen forgå? Utenfor regjeringsbygget? Eidsvolls plass? Youngstorget? Ullevål stadion? Hvem skal være til stede og offisielt bevitne at steiningen utføres etter forskriftene? Erna Solberg og Kristin Halvorsen og Knut Arild Hareide? Hvor stor og tung skal steinene som kastes på kvinnen være? Skal steinene være skarpe eller avrundet? Skal det være en lege til stede som bekrefter at kvinner er død og notere tidspunktet da døden inntraff?

Så har vi straffen for tyveri. For muslimene vil ikke gi seg med skilsmisse, utroskap og steining. Tyver vil få hånden hugget av. Skal amputasjonen foregå på et sykehus? Vil noen leger bli gitt reservasjonsrett? Skal disse tyvene etter avstraffelsen få gratis protese fra Hjelpemiddelsentralen? Skal de få uføretrygd?

Ja, vi går interessante tider i møte. Det blir nok mye kulturberikelse etter hvert.

Tilbake til det kristne ekteskapet. Sagt enkelt: Ekteskapet er et felles løfte om gjensidig trofasthet og fysisk intimitet. Dette er de fundamentale bestanddelene i et ekteskap. Seremoni er valgfritt, men selv den sekulære stat anerkjenner en allmenn ekteskapslov som innebærer en formell gjensidig avtale – det vil si, en pakt.

Dette løftet om å forsake alle andre og holde sammen inntil døden skiller, kan inneholde eller være antydet i avtalen om å inngå fysisk intimitet, uten at det er sagt med ord.

Når en personlig og intim ordveksling mellom to av motsatt kjønn som er glad i hverandre blir innledningen til seksuelt samkvem, som ellers ikke ville ha funnet sted, da har de avgitt "Løftet" til hverandre. Den legemlige foreningen som kun hører ekteskapet til har da allerede funnet sted.

For to som har fått rett oppdragelse og opplæring er dette løftet alltid underforstått når de velger å ha seksuelt samkvem, med mindre begge parter vet at det ikke ligger noen avtale om gjensidige forpliktelser i å ha samleie. Det er dette underforståtte løftet som apostelen viser til i Guds Ord hvor det står:

For dette er Guds vilje, og deres helliggjørelse: At dere skal avstå fra hor, at hver og en av dere skal vite hvordan han skal bevare sitt kar i helliggjørelse og ære, ikke i lystenes lidenskap, slik som de folk som ikke kjenner Gud, og at ingen utnytter og bedrar sin bror i noen sak, fordi Herren er en hevner over alt slikt, som vi også sa til dere på forhånd og vitnet om for dere. (1 Tess. 4:3-6)

Herren er altså en hevner over alt slikt. Herren vet hvem som lovte eller gav til kjenne hva og til hvem i sakens anledning, og han er hevner for den som er blitt lurt eller ført bak lyset i et forhold hvor det er blitt gitt et falskt ekteskapsløfte. For Gud ser til hjertet og kjenner tanker og motiver.

Det greske ordet for hor i grunnteksten er porneia. Fra dette ordet har vi ordet "porno", som betyr alt utenomekteskapelig seksuelt samkvem. De som gjør dette driver med porno. En ting er å se porno (blader, filmer, bøker, m.m.) for fylle sine tanker med det og derved ødelegge sin sjel, en annen ting er å gjøre det selv ved å ha seksuelt samkvem uten å være gift. Da er man sikret evig fortapelse. For det står skrevet:

For dette vet dere at ingen som driver hor eller en uren, eller noen som er grådig – han er jo en avgudsdyrker – har noen arv i Kristi og Guds kongerike. Efeserne 5:5

En mann som driver hor er en horkar. En kvinne som driver hor er en hore. Og de som driver hor skal ikke arve Guds rike. De går fortapt dersom de ikke omvender seg og tar imot Guds tilgivelse i Jesus Kristus. En kvinne som driver hor og har samleie med en som hun ikke er gift med, fordi hun vil tilfredsstille sin seksuelle lystfølelse er en illustrasjon på dumhet. For det står skrevet:

Dårskapen er en kåt kvinne, bare tomhet og uforstand. Ordspråk 9:13

Guds Ord, Bibelen, gir ikke noe sted en definisjon på ekteskap. Alt den har å si om ekteskap forutsetter at begrepet ekteskap er forstått. Budet som sier, Du skal ikke drive hor (2 Mos 20:14), forutsetter at både ekteskap og hor er forstått og vet hva det er.

Inngåelse av ekteskap

Isaks bryllup i 1 Mos 24 illustrerer dette løftet ved stilltiende underforståelse i gjensidig samtykke om seksuell intimitet. Der beskrives intet om forlovelse, frieri eller seremoni. Der står at Isak brakte henne inn i sin mors telt, og han tok Rebekka. . .hun ble hans hustru (1 Mos 24:67). Det er trolig at der var en slags seremoni forut for den legemlige foreningen, men det er ikke nevnt. Trolig fordi man ikke fant det nødvendig å beskrive selvfølgeligheter.

Ekteskapet er en total hengivelse til den man gifter seg med. En blir fullstendig tilknyttet sin ektefelle i en total forening — sjelelig, åndelig og legemlig. Jesus forklarer det som at de to blir ett "kjød" (Matteus 19:6). Det er ett "legeme" eller en enhet, som en violin og bue, eller nøkkel og lås. Skilsmisse blir da som å operere bort et viktig organ på kroppen, som for eksempel leveren eller en nyre.


Inngåelse av ekteskap

Ved inngåelse av ekteskap inngår partene en pakt (ektepakt). Det er et gjensidig løfte om livsvarig trofasthet. Dette står de to og lover hverandre for Guds åsyn og for mennesker (når vielsen foregår i kirken). Gud, Herren er en del av den pakten:

Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille. Matt 19:6

Gud er altså en del av pakten. Dersom den skal reverseres må Gud tas med i den prosessen. Men universets Skaper, den Hellige Gud, den eneste sanne Gud lar seg ikke manipulere av mennesker. Da må han tillate både seg selv og andre å bryte et løfte – en pakt. Da gjør han seg selv og andre til løgner. Gud er ingen løgner. Han bryter ikke løfter. Og han bryter ikke sin del av en pakt, slik noen tror som ikke kjenner Gud eller har skapt seg sin egen Gud etter sitt eget bilde – en gud de kan manipulere som de vil – en gud som er som dem selv, svikefull og upålitelig.

For dersom man bryter et løfte eller en pakt, da gjør man seg selv til løgner, idet løftet blir en løgn. Da gjør man løftet til en løgn. For når jeg sier at noe har vært, er, eller kommer til å bli (inntreffe), som ikke har vært, som ikke er, og som ikke blir (inntreffer), da har jeg sagt en løgn. Og den som sier en løgn er en løgner. Men Gud er ingen løgner. Han er trofast og bryter ikke løfter.

Skilsmisse

Ikke noe sted i Bibelen gir Jesus sitt samtykke til skilsmisse. «For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud. Ved det dekker en sin kledning med vold, sier Herren, hærskarenes Gud. Så ta vare på deres liv og vær ikke troløse» (Mal 2:16). Derimot tillater Gud skilsmisse dersom ektepakten er brutt ved seksuelt utroskap.

Gud bryter ikke sin del av pakten. Gud lar seg heller ikke manipulere til å gå fra sin del av pakten dersom en av ektefellene eller begge ønsker å bryte pakten ved å skilles. Dersom det hadde vært slik at man kunne inngå avtaler, pakter og løfter for så å gå fra sine løfter og bryte avtaler, så kunne ikke Guds Ord bruke ekteskapet mellom mann og kvinne som et bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten.

Guds Ord, bibelen er klar på disse punkter. Skilsmisse er tillat kun hvor det har skjedd ekteskapsbrudd – dvs. det har skjedd at ektefellen har hatt et seksuelt forhold utenom ekteskapet. Guds ord kaller det hor (porneia - porno). Og den som driver hor (porno) er en hore eller horkarl. Og den som gifter seg med (og er gift med) en slik fraskilt driver hor. Den som er fraskilt og gifter seg på nytt mens ektefellen lever, driver hor, selv om han eller hun ikke er den part som har vært utro. Den som skiller seg skal leve enslig til døden skiller. Den ene partens ekteskapsbrudd rettferdiggjør ikke den andres brudd. En forbrytelse kan ikke rettferdiggjøres ved å vise til at andre har gjort det før.

I andre tilfeller enn hor tillater Guds Ord at ektefellene lever atskilt (separert) for en tid. Separasjonstiden skal brukes til å forsones og rette opp det som er galt, for deretter å komme sammen igjen. Kan ikke ektefellene gjenforenes, skal de leve enslig til døden skiller.

Så enkelt er det. Mer mystisk er det ikke.

Når kristne likevel gifter seg og inngår ektepakt nummer to, så er det hovedsakelig fordi de vil ha en seksualpartner for å kunne tilfredsstille sine seksuelle behov på regulær basis.

Når to kristne, en mann og en kvinne, gifter seg inngår de en pakt med Gud og med hverandre. De gir hverandre løfte om troskap. Gud er part i pakten. Men siden de tydeligvis ikke har lært å kjenne den eneste, sanne Gud (Joh 17:3), men etter alt å dømme har skapt sin egen gud i sitt eget billede, så tror de Gud lar seg lure eller manipulere til å annulere det første ekteskapet og anerkjenne den nye ”ektepakten” – dvs. horeriet. Slik tror de at de kan holde på med skilsmisser og gjengifte i det uendelige. Hverken ”ektefellene” selv eller deres avgud har noen som helst troverdighet.

Når en avtale, løfte eller pakt er brutt, da gjelder ikke lenger avtalen, løftet eller pakten.

Når et ekteskap oppløses så er det et løfte som er brutt. Det er dette som er selve synden i en skilsmisse. Ved utroskap er allerede løftet om livsvarig trofasthet brutt. Når man bryter et løfte så har man gjort seg selv til løgner. Og det står skrevet at hverken de som driver hor eller løgnere skal arve Guds rike. Det står i det avsluttende kapitlet i Guds Ord, Den Hellige Skrift.

Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og taler løgn. -Åp 22:15

Gud lar seg hverken spotte eller manipulere. Den som rettferdiggjør sin synd får ikke kjenne nåden. Men den som bekjenner sine synder blir tilgitt. Det er to ting som tydelig taler om at man ikke er på Guds vei. Det ene er at man anser seg selv, sitt liv og sine gjerninger for å være så bra at man blir stående for Gud. Det andre er at man kaller det for rett som Guds Ord kaller urett. Jesus sier: ”Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud og ham du har utsendt, Jesus Kristus.” (Joh 17:3) Den som kjenner Gud kaller ikke det for rett som Guds Ord kaller urett.

Det er to sikre tegn på at en har forfeilet målet. Det ene er å anse seg selv, sitt liv og sine gjerninger for å være så bra at en blir stående for Gud. Det er andre er at en kaller det for rett som Guds Ord kaller urett.

All synd blir tilgitt (Matt 12:31), men dersom vi kaller det for rett som Gud kaller synd, da kjenner vi ikke Herren og har ennå ikke del i arven. En slik ”kristen” må vende om og bekjenne sin synd. Ellers blir han (hun) en løgner. Og Gud hater løgn.

Det står skrevet: Salig er den som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik i sin ånd. (Sal 32:1-2)

Separasjon

Gud tillater kun separasjon når to ektefeller finner det best å leve fra hverandre. Men da skal separasjonstiden bukes til å tenke over situasjonen for deretter å komme sammen igjen. Hver av ektefellene skal sette seg ned og spørre seg selv: Hvor er feilen? Skyldes det meg? Hva har jeg gjort galt? Hva kan jeg gjøre for å gjøre det godt igjen? Dette gjøres uten tanke på den andre parts skyld. Når hver av partene har besvart spørsmålene i samråd med Talsmannen, Den Hellige Ånd som veileder oss til sannheten (Joh 16:8) så kommer de sammen ved ”forhandlingsbordet” og legger frem sine synder (Jak 5:16) og forklarer hverandre hvordan de har tenkt å gjøre det godt igjen. Når de har gjort opp med hverandre (Matt 5:23-24) og med Gud så fortsetter de der de slapp. De fortsetter i forsoning og tilgivelse.

Når partene ikke bruker separasjonstiden til å forberede forsoning, men bryter den guddommelige ektepakt og skilles, da er det fordi de ikke ønsker å forsones og tilgi. De skiller seg fordi de ønsker å skilles fremfor å forsone seg med hverandre.

Vi kan heller ikke rettferdiggjøre våre synder ved å vise til andres. Vi kan ikke bryte et løfte ved å vise til at den andre parten gjorde det først. Når den ene parten har brutt løftet (ektepakten) ved utroskap (hor), da kan ikke den andre part gjøre det samme ved å gifte seg på nytt. For Gud bryter ikke sin del av pakten. Den står fortsatt fast. ”Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv.” (2Tim 2:13)

Den som gifter seg med en som er skilt, driver hor. Og den som har samleie uten å være gift med partneren driver hor (porneia — porno). Den som vil ødelegge sin sjel, gjør slikt. Det hjelper ikke om man lar være å tro på det som står i Bibelen, eller misbruker Herrens navn ved å ”tolke” Guds Ord etter eget forgodtbefinnende. Det er selvbedrag. Sannheten lar seg ikke forandre. Hverken himmel eller helvete lar seg fjerne ved å la være å tro på dem.

Innledningsvis beskrev jeg noen av de problemene som oppstår når islamsk ekteskap skal integreres i våre politikeres multikulturelle drøm om den nye verden. Forvirringen har ikke blitt mindre med den nye ekteskapsloven. Guds Ord sier klart og tydelig at ekteskapet er mellom en kvinne og en mann. Til mann og kvinne skapte han dem for at de skulle bli ett og avle barn og befolke jorden. Det blir ikke barn av det når for eksempel to menn har samleie. Rectum er til avføring – ikke samleie. Utrolig at dette skal være så vanskelig å forstå for våre folkevalgte lovgivere. Er det seksualundervisningen i grunnskolen som har sviktet?

Den som synes dette er harde ord, må angripe Gud og ikke meg. Men forsøk ikke å manipulere Gud. Det er ikke vi som forteller Gud hva som er rett og galt. Det er Gud som forteller oss. Det er ikke vi som forteller Gud hva han skal gjøre, det er vi som spør ham hva han vil vi skal gjøre. Han er Herren, vi er tjenere. Vi kaller ham ikke Herre uten å gjøre det han befaler.

Referanser
Matthew 5:31-32
Mat 19:8-9
Mark 10:2-12
Luk 16:18
1Kor 7:10-12
1Kor 7:39

Odd S. Beverfjord