Våre
drifter er nedlagt i oss fra skapelsen av for at de skal tjene en
hensikt. Uten dem ville vi ikke være fullt utviklede mennesker.
Dersom menn og kvinner ikke anstrengte seg for å skape trygghet for
seg selv, ikke gjorde anstrengelser for å skaffe seg føde og ly,
ville det ikke finnes mennesker igjen. Hvis de ikke formerte seg,
ville ikke jorden være befolket. Dersom det ikke fantes noe sosialt
instinkt, hvis mennesker ikke brydde seg om samvær med andre
mennesker, ville det ikke finnes noe samfunn. Således er disse
begjær - etter seksuelt samkvem, etter materiell og emosjonell
trygghet og etter nære og fortrolige vennskap - absolutt nødvendige.
Disse naturlige begjær er gitt oss av Herren vår Gud, vår Skaper.
Allikevel,
så nødvendige disse drifter enn er for vår eksistens, går de ofte
ut over grensene for sitt egentlige formål. Sterkt, blindt, mange
ganger snedig, driver de oss frem, dominerer oss og truer med å
herske over livet vårt. Vårt begjær etter sex, etter materiell og
følelsesmessig trygghet og etter en fremtredende plass i samfunnet,
tyranniserer oss ofte.
Nesten hvert tilfelle av alvorlige følelsesmessige problemer er et resultat av drifter på villspor. Hor, utroskap og skilsmisse er synder som kom inn i menneskets liv som en følge av syndefallet.
Nesten hvert tilfelle av alvorlige følelsesmessige problemer er et resultat av drifter på villspor. Hor, utroskap og skilsmisse er synder som kom inn i menneskets liv som en følge av syndefallet.
Ekteskapet
som institusjon er nedlagt i oss av Gud fra skapelsen av. Denne
institusjonelle sannhet er noe alle forstår. Aldri i historien har
det vært tider eller perioder hvor menn og kvinner ikke har forstått
hva det ville si å "bli gift" og "være gift".
Men vi lever i de siste tider, og det er skrevet at da skal mange
fare vill.
Nå
har vi i Norge en ny religion som religiøse og sekulære makthavere,
globalister og multikulturister ønsker skal overta vår
tradisjonelle oppfatning av forholdet mellom mann og kvinne – det
som er skapt av den judeo-kristne innflytelse. Denne nye religionen
med en fremmed type ekteskap er islam.
Islamsk
sharia tillater polygami og vil snart bli tillatt i Norge etter hvert
som kulturberikelsen vinner omfang og dermed nødvendiggjør en
stadig justering av lovverket for å integrere vantro nordmenn. En
muslimsk mann kan ha inntil fire ”koner”. I tillegg kan han ha så
mange konkubiner eller sex-slaver som han ønsker og ser seg råd
til. Sekulære nordmenn og ateister vil selvsagt ikke ha noe problem
med polygami. Seriemonogami og konkubinat er tillatt og har vært
vanlig praksis i mange tiår. Men med innføring av sharia er det
flere spørsmål som må avklares i forhold til den kristne delen av
multikulturen.
Hvordan
skal for eksempel kristne forholde seg til muslimer som konverterer
til kristendom fra islam? Dersom muslimen som konverterer har flere
koner og kanskje i tillegg noen konkubiner på det tidspunktet han
konverterer – skal han da skille seg fra sine koner, eller beholde
en av dem og skille seg fra de andre? Hva skal da avgjøre hvem av
konene han skal skille seg fra? Og hva om han har barn med de andre
konene og med konkubinene? Hvordan blir barnefordelingen og
samværsrett i Norge? Hvilken domstol skal dømme – den norske
eller den islamske sharia domstol? Eller en kombinasjon av begge? Det
blir en vanskelig avgjørelse, især for norske domstoler. Ikke å
undres over at politikere, blant dem statsminister Erna Solberg,
ønsker å løse saken ved å opprette norske shariadomstoler. Da er
jo det problemet ute av verden så langt norske myndigheter og
rettspleie angår. Siden vil jo NAV forsørge de konene og deres barn
som er satt utenfor. Guds Ord forbyr skilsmisse. Men sett fra en
kristen synsvinkel vil kun det første ekteskapet som ble inngått være
gyldig. Men hvor skal de øvrige konene og barna gjøre av seg når
mannen er blitt kristen og må avvise dem? Og hva om de også blir
kristne og går i samme menighet som mannen? Sitter de på samme benk
og ber sammen?
Hvis
en gift muslimsk mann konverterer til kristendom inntrer det
automatisk en islamsk skilsmisse med mindre hans kone(r) også
konverterer til kristendom, eller er kristen på forhånd. En
muslimsk kvinne kan ikke være gift med en kristen eller
ikke-muslimsk mann, det er ekvivalent med frafall.
I
et islamsk ekteskap er kvinnen(e) mannens personlige eiendom. Dersom
et islamsk ekteskap skal godkjennes i Norge må ekteskapsloven atter
endres. Men en egen sharia domstol vil ikke stoppe med ekteskap. Også
seksuell omgang utenom ekteskap og seksuelt utroskap vil muslimene
etter hvert kreves ført for sharia domstol. Som kjent krever sharia
dødsstraff ved steining for slike synder. Unntakelsen er når
muslimske menn voldtar vantro kvinner. Det er tillatt. Vantro kvinner
er å betrakte som krigsbytte, og det kan en muslim gjøre som han
vil med. I Norge og Sverige er voldtekter nå blitt så vanlige at
det snart blir tillatt – i kulturberikelsens navn. Alt skal
justeres i samsvar med det nye herrefolkets vilje.
Men
en muslimsk kvinne som har brutt sharialoven ved utenomekteskapelig
sex og skal henrettes ved steining, hvor skal da henrettelsen forgå?
Utenfor regjeringsbygget? Eidsvolls plass? Youngstorget? Ullevål
stadion? Hvem skal være til stede og offisielt bevitne at steiningen
utføres etter forskriftene? Erna Solberg og Kristin Halvorsen og
Knut Arild Hareide? Hvor stor og tung skal steinene som kastes på
kvinnen være? Skal steinene være skarpe eller avrundet? Skal det
være en lege til stede som bekrefter at kvinner er død og notere
tidspunktet da døden inntraff?
Så
har vi straffen for tyveri. For muslimene vil ikke gi seg med
skilsmisse, utroskap og steining. Tyver vil få hånden hugget av.
Skal amputasjonen foregå på et sykehus? Vil noen leger bli gitt
reservasjonsrett? Skal disse tyvene etter avstraffelsen få gratis
protese fra Hjelpemiddelsentralen? Skal de få uføretrygd?
Ja,
vi går interessante tider i møte. Det blir nok mye kulturberikelse
etter hvert.
Tilbake
til det kristne ekteskapet. Sagt enkelt: Ekteskapet er et
felles løfte om gjensidig trofasthet og fysisk intimitet.
Dette er de fundamentale bestanddelene i et ekteskap. Seremoni er
valgfritt, men selv den sekulære stat anerkjenner en allmenn
ekteskapslov som innebærer en formell gjensidig avtale – det vil
si, en pakt.
Dette
løftet om å forsake alle andre og holde sammen inntil døden
skiller, kan inneholde eller være antydet i avtalen om å inngå
fysisk intimitet, uten at det er sagt med ord.
Når
en personlig og intim ordveksling mellom to av motsatt kjønn som er
glad i hverandre blir innledningen til seksuelt samkvem, som ellers
ikke ville ha funnet sted, da har de avgitt "Løftet" til
hverandre. Den legemlige foreningen som kun hører ekteskapet til har
da allerede funnet sted.
For
to som har fått rett oppdragelse og opplæring er dette løftet
alltid underforstått når de velger å ha seksuelt samkvem, med
mindre begge parter vet at det ikke ligger noen avtale om gjensidige
forpliktelser i å ha samleie. Det er dette underforståtte løftet
som apostelen viser til i Guds Ord hvor det står:
For
dette er Guds vilje, og deres helliggjørelse: At dere skal avstå
fra hor, at hver og en av dere skal vite hvordan han skal bevare sitt
kar i helliggjørelse og ære, ikke i lystenes lidenskap, slik som de
folk som ikke kjenner Gud, og at ingen utnytter og bedrar sin bror i
noen sak, fordi Herren er en hevner over alt slikt, som vi også sa
til dere på forhånd og vitnet om for dere. (1
Tess. 4:3-6)
Herren
er altså en hevner over alt slikt. Herren vet
hvem som lovte eller gav til kjenne hva og til hvem i sakens
anledning, og han er hevner for den som er blitt lurt eller ført bak
lyset i et forhold hvor det er blitt gitt et falskt ekteskapsløfte.
For Gud ser til hjertet og kjenner tanker og motiver.
Det
greske ordet for hor i grunnteksten er porneia.
Fra dette ordet har vi ordet "porno", som betyr alt
utenomekteskapelig seksuelt samkvem. De som gjør dette driver med
porno. En ting er å se porno (blader, filmer, bøker, m.m.) for
fylle sine tanker med det og derved ødelegge sin sjel, en annen ting
er å gjøre det selv ved å ha seksuelt samkvem uten å være gift.
Da er man sikret evig fortapelse. For det står skrevet:
For
dette vet dere at ingen som driver hor eller en uren, eller noen som
er grådig – han er jo en avgudsdyrker – har noen arv i Kristi og
Guds kongerike. Efeserne 5:5
En
mann som driver hor er en horkar. En kvinne som driver hor er en
hore. Og de som driver hor skal ikke arve Guds rike. De går fortapt
dersom de ikke omvender seg og tar imot Guds tilgivelse i Jesus
Kristus. En kvinne som driver hor og har samleie med en som hun ikke
er gift med, fordi hun vil tilfredsstille sin seksuelle lystfølelse
er en illustrasjon på dumhet. For det står skrevet:
Dårskapen
er en kåt kvinne,
bare tomhet og
uforstand. Ordspråk
9:13
Guds
Ord, Bibelen, gir ikke noe sted en definisjon på ekteskap. Alt den
har å si om ekteskap forutsetter at begrepet ekteskap er forstått.
Budet som sier, Du skal ikke drive hor (2 Mos 20:14), forutsetter at
både ekteskap og hor er forstått og vet hva det er.
Inngåelse
av ekteskap
Isaks
bryllup i 1 Mos 24 illustrerer dette løftet ved stilltiende
underforståelse i gjensidig samtykke om seksuell intimitet. Der
beskrives intet om forlovelse, frieri eller seremoni. Der står at
Isak brakte henne inn i sin mors telt, og han tok Rebekka. . .hun ble
hans hustru (1 Mos 24:67). Det er trolig at der var en slags seremoni
forut for den legemlige foreningen, men det er ikke nevnt. Trolig
fordi man ikke fant det nødvendig å beskrive selvfølgeligheter.
Ekteskapet
er en total hengivelse til den man gifter seg med. En blir
fullstendig tilknyttet sin ektefelle i en total forening —
sjelelig, åndelig og legemlig. Jesus forklarer det som at de to blir
ett "kjød" (Matteus 19:6). Det er ett "legeme"
eller en enhet, som en violin og bue, eller nøkkel og lås.
Skilsmisse blir da som å operere bort et viktig organ på kroppen,
som for eksempel leveren eller en nyre.
Inngåelse
av ekteskap
Ved
inngåelse av ekteskap inngår partene en pakt (ektepakt). Det er et
gjensidig løfte om livsvarig trofasthet. Dette står de to og lover
hverandre for Guds åsyn og for mennesker (når vielsen foregår i
kirken). Gud, Herren er en del av den pakten:
Så
er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har
sammenføyd, det skal et menneske ikke skille. Matt 19:6
Gud er
altså en del av pakten. Dersom den skal reverseres må Gud tas med i
den prosessen. Men universets Skaper, den Hellige Gud, den eneste
sanne Gud lar seg ikke manipulere av mennesker. Da må han tillate
både seg selv og andre å bryte et løfte – en pakt. Da gjør han
seg selv og andre til løgner. Gud er ingen løgner. Han bryter ikke
løfter. Og han bryter ikke sin del av en pakt, slik noen tror som
ikke kjenner Gud eller har skapt seg sin egen Gud etter sitt eget
bilde – en gud de kan manipulere som de vil – en gud som er som
dem selv, svikefull og upålitelig.
For
dersom man bryter et løfte eller en pakt, da gjør man seg selv til
løgner, idet løftet blir en løgn. Da gjør man løftet til en
løgn. For når jeg sier at noe har vært, er, eller kommer til å
bli (inntreffe), som ikke har vært, som ikke er, og som ikke blir
(inntreffer), da har jeg sagt en løgn. Og den som sier en løgn er
en løgner. Men Gud er ingen løgner. Han er trofast og bryter ikke
løfter.
Skilsmisse
Ikke
noe sted i Bibelen gir Jesus sitt samtykke til skilsmisse. «For jeg
hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud. Ved det dekker en sin
kledning med vold, sier Herren, hærskarenes Gud. Så ta vare på
deres liv og vær ikke troløse» (Mal 2:16). Derimot tillater Gud
skilsmisse dersom ektepakten er brutt ved seksuelt utroskap.
Gud
bryter ikke sin del av pakten. Gud lar seg heller ikke manipulere til
å gå fra sin del av pakten dersom en av ektefellene eller begge
ønsker å bryte pakten ved å skilles. Dersom det hadde vært slik
at man kunne inngå avtaler, pakter og løfter for så å gå fra
sine løfter og bryte avtaler, så kunne ikke Guds Ord bruke
ekteskapet mellom mann og kvinne som et bilde på forholdet mellom
Kristus og menigheten.
Guds
Ord, bibelen er klar på disse punkter. Skilsmisse er tillat kun hvor
det har skjedd ekteskapsbrudd – dvs. det har skjedd at ektefellen
har hatt et seksuelt forhold utenom ekteskapet. Guds ord kaller det
hor (porneia - porno). Og den som driver hor (porno) er en hore eller
horkarl. Og den som gifter seg med (og er gift med) en slik fraskilt
driver hor. Den som er fraskilt og gifter seg på nytt mens
ektefellen lever, driver hor, selv om han eller hun ikke er den part
som har vært utro. Den som skiller seg skal leve enslig til døden
skiller. Den ene partens ekteskapsbrudd rettferdiggjør ikke den
andres brudd. En forbrytelse kan ikke rettferdiggjøres ved å vise
til at andre har gjort det før.
I
andre tilfeller enn hor tillater Guds Ord at ektefellene lever
atskilt (separert) for en tid. Separasjonstiden skal brukes til å
forsones og rette opp det som er galt, for deretter å komme sammen
igjen. Kan ikke
ektefellene gjenforenes, skal de leve enslig til døden skiller.
Så
enkelt er det. Mer mystisk er det ikke.
Når
kristne likevel gifter seg og inngår ektepakt nummer to, så er det
hovedsakelig fordi de vil ha en seksualpartner for å kunne
tilfredsstille sine seksuelle behov på regulær basis.
Når
to kristne, en mann og en kvinne, gifter seg inngår de en pakt med
Gud og med hverandre. De gir hverandre løfte om troskap. Gud er
part i pakten. Men siden de tydeligvis ikke har lært å kjenne den
eneste, sanne Gud (Joh 17:3), men etter alt å dømme har skapt sin
egen gud i sitt eget billede, så tror de Gud lar seg lure eller
manipulere til å annulere det første ekteskapet og anerkjenne den
nye ”ektepakten” – dvs. horeriet. Slik tror de at de kan holde
på med skilsmisser og gjengifte i det uendelige. Hverken
”ektefellene” selv eller deres avgud har noen som helst
troverdighet.
Når
en avtale, løfte eller pakt er brutt, da gjelder ikke lenger
avtalen, løftet eller pakten.
Når
et ekteskap oppløses så er det et løfte som er brutt. Det er dette
som er selve synden i en skilsmisse. Ved utroskap er allerede løftet
om livsvarig trofasthet brutt. Når man bryter et løfte så har man
gjort seg selv til løgner. Og det står skrevet at hverken de som
driver hor eller løgnere skal arve Guds rike. Det står i det
avsluttende kapitlet i Guds Ord, Den Hellige Skrift.
Men
utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og
drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og taler løgn.
-Åp 22:15
Gud
lar seg hverken spotte eller manipulere. Den som rettferdiggjør sin
synd får ikke kjenne nåden. Men den som bekjenner sine synder blir
tilgitt. Det er to ting som tydelig taler om at man ikke er på Guds
vei. Det ene er at man anser seg selv, sitt liv og sine gjerninger
for å være så bra at man blir stående for Gud. Det andre er at
man kaller det for rett som Guds Ord kaller urett. Jesus sier: ”Og
dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud og
ham du har utsendt, Jesus Kristus.” (Joh 17:3) Den som kjenner Gud
kaller ikke det for rett som Guds Ord kaller urett.
Det
er to sikre tegn på at en har forfeilet målet. Det ene er å anse
seg selv, sitt liv og sine gjerninger for å være så bra at en blir
stående for Gud. Det er andre er at en kaller det for rett som Guds
Ord kaller urett.
All
synd blir tilgitt (Matt 12:31), men dersom vi kaller det for rett som
Gud kaller synd, da kjenner vi ikke Herren og har ennå ikke del i
arven. En slik ”kristen” må vende om og bekjenne sin synd.
Ellers blir han (hun) en løgner. Og Gud hater løgn.
Det
står skrevet: Salig er den som har fått sine overtredelser tilgitt
og sine synder skjult. Salig er det menneske som Herren ikke
tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik i sin ånd.
(Sal 32:1-2)
Separasjon
Gud
tillater kun separasjon når to ektefeller finner det best å leve
fra hverandre. Men da skal separasjonstiden bukes til å tenke over
situasjonen for deretter å komme sammen igjen. Hver av ektefellene
skal sette seg ned og spørre seg selv: Hvor er feilen? Skyldes
det meg? Hva har jeg gjort galt? Hva kan jeg gjøre for å gjøre det
godt igjen? Dette gjøres uten tanke på den andre parts skyld. Når
hver av partene har besvart spørsmålene i samråd med Talsmannen,
Den Hellige Ånd som veileder oss til sannheten (Joh 16:8) så kommer
de sammen ved ”forhandlingsbordet” og legger frem sine synder
(Jak 5:16) og forklarer hverandre hvordan de har tenkt å gjøre det
godt igjen. Når de har gjort opp med hverandre (Matt 5:23-24) og med
Gud så fortsetter de der de slapp. De fortsetter i forsoning og
tilgivelse.
Når
partene ikke bruker separasjonstiden til å forberede forsoning, men
bryter den guddommelige ektepakt og skilles, da er det fordi de ikke
ønsker å forsones og tilgi. De skiller seg fordi de ønsker å
skilles fremfor å forsone seg med hverandre.
Vi
kan heller ikke rettferdiggjøre våre synder ved å vise til andres.
Vi kan ikke bryte et løfte ved å vise til at den andre parten
gjorde det først. Når den ene parten har brutt løftet (ektepakten)
ved utroskap (hor), da kan ikke den andre part gjøre det samme ved å
gifte seg på nytt. For Gud bryter ikke sin del av pakten. Den står
fortsatt fast. ”Er vi troløse, så forblir han trofast. For han
kan ikke fornekte seg selv.” (2Tim 2:13)
Den som
gifter seg med en som er skilt, driver hor. Og den som har samleie
uten å være gift med partneren driver hor (porneia — porno). Den
som vil ødelegge sin sjel, gjør slikt. Det hjelper ikke om man lar
være å tro på det som står i Bibelen, eller misbruker Herrens
navn ved å ”tolke” Guds Ord etter eget forgodtbefinnende. Det er
selvbedrag. Sannheten lar seg ikke forandre. Hverken himmel eller
helvete lar seg fjerne ved å la være å tro på dem.
Innledningsvis
beskrev jeg noen av de problemene som oppstår når islamsk ekteskap
skal integreres i våre politikeres multikulturelle drøm om den nye
verden. Forvirringen har ikke blitt mindre med den nye
ekteskapsloven. Guds Ord sier klart og tydelig at ekteskapet er
mellom en kvinne og en mann. Til mann og kvinne skapte han dem for at
de skulle bli ett og avle barn og befolke jorden. Det blir ikke barn
av det når for eksempel to menn har samleie. Rectum er til avføring
– ikke samleie. Utrolig at dette skal være så vanskelig å forstå
for våre folkevalgte lovgivere. Er det seksualundervisningen i
grunnskolen som har sviktet?
Den
som synes dette er harde ord, må angripe Gud og ikke meg. Men forsøk
ikke å manipulere Gud. Det er ikke vi som forteller Gud hva som er
rett og galt. Det er Gud som forteller oss. Det er ikke vi som
forteller Gud hva han skal gjøre, det er vi som spør ham hva han
vil vi skal gjøre. Han er Herren, vi er tjenere. Vi kaller ham ikke
Herre uten å gjøre det han befaler.
Referanser
Matthew
5:31-32
Mat
19:8-9
Mark
10:2-12
Luk
16:18
1Kor
7:10-12
1Kor
7:39
Odd S. Beverfjord