Andakt av Olav H. Kydland.
”Vi lever i frafallets tid. Antikristelige krefter er i virksomhet. Innenfor kirken og utenfor den. Det bryter og gjærer blant folkene i verden, mellom raser og nasjoner. Åndelig mørke, religiøs villfarelse og moralsk perversjon brer seg mer og mer. Guds modstandere fører det store ord, og frafallet er stort. Mange av det folk, som ikke her har sitt værende sted, slår seg i dag til ro i ørkenen og vender blikket ikke mot det usynlige, men mot det synlige: Verden og de ting som er i verden. Så utslukkes Ånden, lovsangen og bønnen opphører, mismot og motløshet brer seg. Lunkenhet og ligegyldighet, verdslighet og selvopptatthet tar overhånd - også blant de troende”.
Det er den avdøde danske teologen, Niels Ove Rasmussen (Vigilius) som skriver dette i innledningen til boka ”Den karismatiske vækkelse – pinse på ny?” (1971). – I denne åndssituasjon bør vi gi akt på hva Gud har talt til sitt folk før, slik at tidligere vekterrøster kan tale til oss, sier Vigilius.
I 1661, litt over hundre år etter reformasjonen, kom det i Rostock i Tyskland ut et skrift med tittelen: ”Wächterstimme aus dem verwusteten Zion” (Vekterrøst fra det Zion, som ligger øde eller i ruiner). Forfatteren var en ung luthersk prest, Theofilus Grossgebauer. Tidas åndelige likegyldighet og død lå tungt på hans sinn.
”Vi lever i frafallets tid. Antikristelige krefter er i virksomhet. Innenfor kirken og utenfor den. Det bryter og gjærer blant folkene i verden, mellom raser og nasjoner. Åndelig mørke, religiøs villfarelse og moralsk perversjon brer seg mer og mer. Guds modstandere fører det store ord, og frafallet er stort. Mange av det folk, som ikke her har sitt værende sted, slår seg i dag til ro i ørkenen og vender blikket ikke mot det usynlige, men mot det synlige: Verden og de ting som er i verden. Så utslukkes Ånden, lovsangen og bønnen opphører, mismot og motløshet brer seg. Lunkenhet og ligegyldighet, verdslighet og selvopptatthet tar overhånd - også blant de troende”.
Det er den avdøde danske teologen, Niels Ove Rasmussen (Vigilius) som skriver dette i innledningen til boka ”Den karismatiske vækkelse – pinse på ny?” (1971). – I denne åndssituasjon bør vi gi akt på hva Gud har talt til sitt folk før, slik at tidligere vekterrøster kan tale til oss, sier Vigilius.
I 1661, litt over hundre år etter reformasjonen, kom det i Rostock i Tyskland ut et skrift med tittelen: ”Wächterstimme aus dem verwusteten Zion” (Vekterrøst fra det Zion, som ligger øde eller i ruiner). Forfatteren var en ung luthersk prest, Theofilus Grossgebauer. Tidas åndelige likegyldighet og død lå tungt på hans sinn.
Grossbebauer var, skriver Vigilius, opptatt av at det ikke var noen vekst, ikke noe frembragt frukt og at det ikke fantes noen hellig gudsfrykt. Tvert imot: Lunkenhet, likegyldighet og gudsforakt dominerte. Følgene av dette: Gudløsheten bredde seg. Hvordan kunne man da som prest sitte rolig, uanfektet og ubekymret og hengi seg bare til flittige studier eller kanskje ikke det engang?
Det var uforståelig for Grossgebauer. Derfor steg han opp på sin varde og speidet omkring for at finne svar på sin klage (Hab 2,1).
–Hva kan grunnen være til at Gud hjemsøker sitt folk?, spør Grossgebauer.
Omsider har det blitt klart for ham at grunnen til denne tingenes sørgelige tilstand er at iveren, nidkjærheten eller gløden er utslukt, med tanke på omsorgen for de sjeler som er kalt til Guds rike. Så sier han: ”I denne grav ligger hele vår ulykke begravet, og fram av den velder alskens ondt og avskyelig, om ikke Gud – som tidligere – forbarmer seg over oss og oppvekker seg nye redskaper, menn med profetisk åndsutrustning, som er villige til å ofre og lide alt for evangeliet og for sjelenes frelse.”
Grossgebauer nevner så ”fem kalde vannstrømmer” som har vært med på å utslukke nidkjærhetens brann i de troendes hjerter:
1) Kjærlighet til verden.
2) Ringeakt for himmelriket.
3) Menneskefrykt.
4) Det å trakte etter anseelse og forfremmelse blant mennesker.
5) Det å trakte etter et liv i uforstyrret og selvbehagelig ro og komfort.
Disse ”fem kalde vannstrømmer”, hevder han, har ført til at den guddommelige nidkjærhets brann er blitt utslukt like til den siste gnist hos både prester og lekfolk.
Vi må bare innrømme at vi opplever det samme i dag som Grossgebauer skrev om i 1661. Disse ”fem kalde vannstrømmer” har også utslukket iveren og glødens brann blant mange kristne i vår tid. Vi trenger å be til Herren at han må oppreise nye åndsbårne vitner som er villige til både å ofre og lide for evangeliet for at sjeler skal bli frelst.
Kjærlighet til verden har nok også ført til at mange tolererer og aksepterer vranglære. Som eksempel kan nevnes enkjønnet ”ekteskap”, noe som Guds ord karakteriserer som ”skammelig utukt” og utelukker fra Guds rike (Rom1,27; 1 Kor 6,9-10). Å akseptere vranglære er gift for menigheten og frafall fra Den treenige Gud.
Vi må bekjenne at denne verden og verdslige ting preger ikke få av oss som bærer kristennavnet. Mange er opptatt av naturvern og nødhjelp, men hvem er opptatt av at mennesker må bli frelst? Hvor ofte lyder en klar forkynnelse av loven og evangeliet i våre kirker og bedehus? Bare en klar forkynnelse av loven kan vekke en synder fra søvnen og likegyldigheten slik at hver enkelt får bruk for evangeliet og Guds nåde.
Grossgebauer nevnte også ”ringeakt for himmelrike” som en kald vannstrøm. Det er farlig når kristne blir så opptatt av denne verden og tingene i verden at en glemmer målet for alle kristne: Himmelriket. En sann troende lengter og ser fram til den dagen Jesus skal hente sine hjem. Da skal en for evig være sammen med Lammet som kjøpte oss ved sitt blod. Men dersom himmellengten forsvinner, da tenker en heller ikke på å nå ufrelste med evangeliet.
Den tredje kalde vannstrømmen er ”menneskefrykt”. Hvem kjenner ikke til denne frykten for andre mennesker? Det å være en kristen i dag er ikke populært. En antikristelig ånd preger vår tid. Å si det samme som Bibelen sier, koster i vår postmoderne tid. Sannheten er blitt noe subjektivt hvor det ene kan være like bra som noe annet, selv om Bibelen dømmer det som synd. En konsekvens av dette fører ofte til at kristne ikke våger å fremme sannheten, verken privat eller offentlig. Menneskefrykt er med andre ord en kald vannstrøm som fører til at iveren og gløden i Guds rikes arbeid slukkes.
Den fjerde kalde vannstrømmen er det å trakte etter anseelse og forfremmelse blant mennesker. En ønsker ære og forfremmelse blant mennesker, men hva da med forholdet til Gud? En kristen vil først og fremst søke Herren og hans rettferdighet. Den rette innstilling finner vi hos døperen Johannes som sier: ”Han skal vokse, jeg skal avta.” (Joh 3,30). Videre sier Skriften: ”Den som roser seg, han rose seg i Herren!” (1 Kor 1,31) og: ”La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre” (Gal 5,26).
Den femte kalde vannstrømmen er det å trakte etter et liv i uforstyrret og selvbehagelig ro og komfort. Hvem kjenner seg ikke igjen i dette? Det er så mye lettere og tilfredsstillende for det gamle mennesket å holde seg hjemme enn å gå på møter eller være med i foreninger eller lag. Dette fører til at mange svikter sin forsamling eller tjenesten i Guds rike. Hva da med iveren for at andre skal komme til erkjennelse av sannheten og bli frelst?
Også i dag lyder Herrens ord til oss som det gjorde til menigheten i Laodikea: ”så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se” (Åp 3,18).
La oss daglig vende oss til Herren i bønn om at han må fornye oss og våre forsamlinger slik at vi kan forkynne evangeliet med iver og glød til frelse og nytt liv.
Olav H. Kydland