#MeToo?

Av Spikeren.

I kommentarfeltet under artikkelen om "Kvinnelige soldater svekker stridsevnen" er det en som spør: "Hvem er så desperat at de klår på alle disse som står frem i #MeToo kampanjen? Jeg påstår at noen av de som står fram lyver."

Jeg svarer følgende:

Det er ganske sikkert noen som overdriver og kanskje til og med lyver endel, men jeg vil tro de fleste som står frem i #MeToo kampanjen har opplevd ubehagelige situasjoner. Jeg tror imidlertid at en av årsakene til dette er at alle skal fremstille seg selv som "offer" idag.

Jeg tror folk i dagens materialistiske forbrukersamfunn føler seg mer og mer ensomme og at denne "offerrollen" er en måte å søke oppmerksomhet på. Man kommer i avisene, alle slår ring om deg, alle synes synd på deg og alle vil hjelpe og beskytte deg, osv, osv.

Samtidig får samfunnet en syndebukk som alle kan peke på og henge ut, og det er jo alltid kjekt, for da kan man heve seg selv og si "Slik er ihvertfall ikke Jeg!" - Så her tror jeg nok det er veldig mye psykologi ute og går.

Et tredje ting er at alt dette brukes politisk. For når samfunnet får mange nok "offer", da må myndighetene gripe inn (les: ta kontroll) med lover, regler og forskrifter om hva som er akseptabelt eller ikke. Dermed er kverna igang, med politi, rettsvesen, advokater, hjelpeinstanser, osv, osv, osv...

Jeg er ganske sikker på at disse klåfingra mennene som bare tar seg til rette ville fått bakoversveis om de f.eks. hadde prøvd seg på en av disse hardbarka kvinnesoldatene som kjemper mot IS nede i Syria, ganske enkelt fordi de sannsynligvis ville gitt klar beskjed om at "Slikt gjør du ikke med meg". De ville aldri tatt på seg en offerrolle. De ville satt foten ned og dermed beholdt både sin verdighet og respekt.

Jeg lurer på om Ola og Kari Nordmann kanskje har blitt litt puslete av all denne rikdommen og velstanden som vi boltrer oss i? Derfor passer det oss midt i blinken å innta en offerrolle, for da kan vi skyve alt ansvar over på andre og bare sitte og ta imot. Herlig!

Spikeren