NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 29. april 2018

Hvorfor larmer hedningene?

Forord av Spikeren.

På fredag minnet Snappe oss om Salme 2 som beskriver hvordan hedningene konspirerer mot Gud. I tillegg minnet Snappe oss om hvilke forhold som rådet i Sodoma ved å sitere den første setningen i 1Mos 19,9 "Men de ropte: "Vekk med deg! Her kommer denne fremmedkaren og vil bo hos oss, og så vil han opptre som dommer!"

Ser vi de samme forholdene i vårt samfunn idag? Jeg vil si ja! For når vi ser at både biskoper, prester, politikere og folk flest sier "Vekk med deg!" til alt som har med Bibel, Kristendom og Jesus å gjøre, da vil jeg si at vi har fått sodomittiske tilstander i landet vårt.

Dagens andakt er hentet fra Fredrik Wisløff's bibelkommentarverk om Det Gamle Testamentet, og idag har jeg valgt å referere det som han skriver om nettopp Salme 2. Det blir kanskje en litt lang andakt, men jeg vil anbefale alle om å lese den, for dette er interessant stoff med tanke på den tiden som vi nå lever i.

Spikeren. 

Fredrik Wisløff's bibelkommentar til Salme 2.

Salme 2,1-3: "Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!"

Salmisten innfører straks Guds rikes fiender, for deretter å la dem selv tale. De "larmer", de "grunner" på sine onde råd, de "reiser seg", de "rådslår". Den store hedningeverden som ellers ligger i bitter innbyrdes strid har samlet seg til kamp mot Guds rike. Som ledere for opprøret står "jordens konger" og "fyrstene". Disse makthavere ser sin stilling truet. Larmen og rådslagningen er dels et vitnesbyrd om at deres sinn og hat er satt i sterk bevegelse og dels om at de er rådville og forgjeves søker det middel som kan ramme deres fiende. Midt i sitt frådende hat føler de seg hjelpeløse.

Fienden er "Herren og hans salvede". Med "den salvede" kunne det i og for seg tenkes på en jordisk konge, t. eks. David selv. Men salmens øvrige innhold forbyr denne antagelse. Vers 7 taler om "den som Herren har født i dag". Og vers 12 nevner "sønnen". Hele salmens innhold har et avgjort messiansk preg, og det er derfor det eneste naturlige å forstå "den salvede" som Messias. Ap. gj 13, 33 og Hebr. 1, 5 anvender da også salme 2 på Kristus. - Det er således mot Gud Herren selv og hans sønn, den salvede Messias jordens konger er gått til kamp.

I vers 3 nevnes summen av hedningenes rådslagning: "La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss." De føler Herrens lov som en tyngsel, - en tvang. Gud Herren vil underlegge seg alt. Hans vilje må både folkene og kongene lyde. Men derved må deres egne onde planer og forehavender settes til side og gjøres til intet og Guds lov settes opp som eneste rettesnor for livet. Men dette føler verdensfolkene som en uutholdelig tvang. Det er som Gud vil legge på dem bånd og rep og tvinge dem som man underkuer et trekkdyr. Og det vil de ikke. De vil sprenge båndene, kaste repene av seg, frigjøre seg fra Guds makt og forkaste hans lov og vilje. De vil være fri og leve fritt. Derfor går de til opprør mot Gud.

Undrende spør salmisten: "hvorfor?" Er da virkelig Herrens rep så tungt? Og den "frihet" de streber etter så attråverdig? Og "hvorfor larmer og grunner de så?" Forstår de ikke at all deres larm er "fåfengt". Hva kan vel de utrette mot den allmektige Gud?

Salme 2,4-6: "Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem: Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg."

I disse vers fortelles hvordan Gud forholder seg til menneskenes opprør. Høyt hevet over folkenes larm sitter Gud. "Han som troner i himmelen ler." Hva kan et lite menneskekryp utrette mot ham den Allmektige? De kan kalle seg konger og fyrster og regne seg blant verdens mektigste; de formår dog intet mot ham. At "Gud ler" er et menneskelig uttrykk for Guds uforstyrrede ro. "Herren spotter dem." De er å likne med maur som truende prøver å stenge vegen for en mektig stridshest.

Men Guds ro avbrytes av vrede. For Gud lar seg ikke spotte. Vel kan de aldri med all sin larm og rådslagning styrte Herren eller hans salvede fra deres trone, men ved sine onde anslag har de spottet og fortørnet den hellige Gud. Derfor må de ydmykes. "I sin harme forferder han dem." Han åpenbarer dem sin storhet og makt og viser dem derved til deres forferdelse og skrekk deres egen ringhet og avmakt.

Gud tar selv ordet: "Jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg." Den konge han har innsatt er Messias. Sion er Davids kongestad, her nevnt som billedlig uttrykk for hans menighet. Det er "det hellige berg" hvor Gud nå har sin bolig og trone og regjerer. "Jeg har dog innsatt -," hva nytter menneskenes opprør og onde planer; Gud har fattet sin plan; han har i sitt råd besluttet at Messias skal være konge og innsatt ham som sådan. Derfor blir alle fyrsters og kongers rådslagninger til intet. Guds vilje kan ingen trosse.

Salme 2,7-9: "Jeg vil kunngjøre det som er fastsatt. Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag! Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie. Du skal knuse dem med jernstav, som en pottemakers leirkar skal du slå dem i stykker."

Den salvede tar nå selv ordet. Han "vil kunngjøre hva fastsatt er", det som Gud har besluttet i sitt evige råd. Denne rådslagning går ut på at Gud har erklært den salvede som sin sønn. Herren sa til meg: "Du er min sønn, jeg har født deg i dag." Det er fordi han står i sønneforhold til Gud at han er blitt innsatt til konge. Hans kongerett hviler på hans sønnekår. Om Kristus bekjenner vi at han "er født av Faderen fra evighet". Her står: "jeg har født deg i dag." Etter sin guddommelige natur er han fra evighet av Guds sønn. Men som menneske har Kristus gått inn i tiden. "I dag" bør neppe henføres til noe bestemt tidspunkt i Jesu liv, såsom: julenatt, dåpsdagen, oppstandelsen eller himmelfarten. Tidspunktet "i dag" er å forstå om hele Jesu jordliv; i dette trådte han fram som Guds sønn og ble ved sin oppstandelse "mektig godtgjort å være Guds sønn," hvorfor han ble opphøyet til setet ved Faderens høyre og fikk "all makt i himmel og på jord".

I kraft av dette sitt barnekår har han også sin barnerett: "Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie." Som sønn kan han av sin far utbe seg sin arv: "hedningene" og "jordens ender". Som arv og eie får han hele jorden som sitt rike. Hva nytter det så for folkene å larme og for kongene å rådslå. I sitt evige råd har Herren fastsatt at sønnen skal ha alle jordens folk til eie og herske over dem som konge.

Som konge er hans makt stor. Derom er hans septer et vitnesbyrd: "en jernstav". Med hellig makt og velde skal han herske over folkene og knuse motstanden med hard hånd som når et pottemakerkar blir slått i stykker. De tror seg å være mektige til å reise seg til kamp mot Herren og hans salvede; men da har de glemt at hans herskerspir er en jernstav og at de selv bare er skrøpelige leirkar.

Salme 2,10-12: "Og nå, dere konger! Gå viselig fram! La dere advare, dere herskere på jorden! Tjen Herren med frykt, og juble med beven! Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede bli opptent. Salige er alle som tar sin tilflukt til ham."

Hvis de betenkte de to siste nevnte ting som står i vers 9, ville de besinne seg og la seg advare. I disse siste vers av salmen, tar salmisten selv ordet. Etter skildringen av Guds evige rådslutning og sønnens veldige herskermakt, lar han tankene munne ut i en alvorlig advarsel.

Advarselen er rettet til kongene som også hadde den høyeste dommermyndighet. De må ikke glemme hvem der er den mektigste konge og høyeste dommer, - han som de må lyde og en gang avlegge regnskap for. "Gå viselig fram." Deres opprør mot Gud er dårskap. Den sanne visdom består i å frykte Gud. "Tjen Herren med frykt".

Istedenfor å kaste hans bånd av seg, som der står i vers 3, bør de ydmykt tjene ham. Den tjeneste skal bli deres glede. "Juble med frykt!" Glem ikke hvem han er; og hvem dere er. Overfor ham sømmer seg ærbødighet og frykt. Men i den frykt ligger hellig jubel. "Kyss sønnen," idet dere derved hyller ham som konge over alle. Istedenfor å reise seg mot ham i opprør, skal de gi ham hyldningskysset. Ved å trosse ham, vekker de hans vrede. Og er hans vrede vakt, vil de "gå til grunne på vegen". Ingen kan bli stående overfor den hellige konge når hans vrede er tent.

Vandre derfor varlig. "Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham." De som reiser seg mot ham i tross, slår han ned med jernstav. De som tyr hen til ham i tro, får kjenne den salige lykke. Og det gjelder "alle", hvem de enn er. De flyr fra den vrede Gud og tar sin tilflukt i hans kjærlighets favn.

Fredrik Wisløff