NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

onsdag 9. mai 2018

Er religion en privatsak?

Daniel og hans venner nekter å bøye seg for Babylons konge.
Daniel kapitel 3.
Av Olav Hermod Kydland (fra bladet "Bibelsk Tro" 3/2018). 

I dag hevder mange at religion er en privatsak. Men la oss slå fast at selv om kristendommen blir regnet som en religion, så er den ikke det, men den er en åpenbaring av og om Den treenige Gud og hans frelsesgjerning.

Det hevdes at Karl Marx står bak påstanden: ”Religion er opium for folket.” Målet for Marx og hans tilhengere var å skape et paradis her på jord. Men den største hindringen for det var kristendommens lære. Ifølge Guds ord er det umulig å skape et paradis på jord, for det falne menneske ønsker å leve etter sin gamle egoistiske natur. Selv om marxistene forsøkte, mislykketes de fullstendig.

I vår tid brukes ofte et finere slagord: ”Religion er en privatsak.” Bjarne Hareide utga i 1956 en bok som heter ”Skal kristendommen ut av skolen?” Her tar han for seg sosialistenes forsøk på å få bort evangelisk- luthersk kristendom i skolen. I den forbindelse skriver han:

Det mest besnærende slagord som blir brukt i kampen om kristendomsfaget, og det som har hatt størst gjennomslagskraft i folket, heter: Religion er en privatsak! Dette er i realiteten en avlegger av det store, ofte skremmende revolusjonsord: Religion er opium for folket! Det har her fått en langt mer uskyldig form, men sier stort sett det samme, uten den revolusjonære farge, ja, det lyder likefram demokratisk.

Den negative konsekvens av denne maksime gir seg selv. Kristendommen bør avgrenses til privatlivet og det indre hjerteliv. Samfunnet er nøytralt område. Kristendom og politikk f. eks. må ikke blandes sammen. I det offentlige liv regnes altså kristendommen fremdeles for gift og opium.

Dessverre har denne oppfatningen av kristendommen fått mange tilhengere. Det hevdes at staten skal være nøytral, og alle religionene skal behandles likt. Men dette er en stor misforståelse og undererkjennelse av kristendommen.

Gud har skapt hele universet og holder det oppe. Han har skapt menneske til mann og kvinne. Ekteskapet er en skaperordning hvor én mann og én kvinne skal leve i et mongamt og livslangt forhold og bli mange.

Våre reformatoriske fedre talte om at Gud styrer verden på to måter eller ved to regimenter, det verdslige og det åndelige regimente.

Statens oppgave er å styre i det verdslige regimente etter lovens 1. bud (lovens borgerlige bruk). Den augsburgske bekjennelse, artikkel 28 om kirkemakten sier blant annet: ”For statsstyringen har med andre ting enn evangeliet. Øvrigheten verger ikke sjelene, men legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holder menneskenes i tømme med sverd og legemlige straffer.

I det åndelige regimente har Gud gitt kirken befaling om å forkynne evangeliet, tilgi og fastholde synder og forvalte sakramentene.

Bekjennelsen sier at den kirkelig og borgerlige makt må ikke blandes sammen. Videre sies det: ”På denne måte skiller våre lutherske fedre mellom hver av de to makters plikter og befaler å holde begge i ære og anerkjenne at begge er en gave og en velgjerning fra Gud.

En  kristen hører til  både i  det verdslige – og i det åndelige regimente. Å hevde at religion er en privatsak, fører til at staten opphøyer seg over både det verdslige og åndelige regimente. Det vil si at staten vil ikke ha noen autoritet (Gud) over seg, men vil selv styre i begge regimentene. Men det er opprør mot Den treenige Gud som har gitt staten mandat til å styre over legemene og legemlige ting, men ikke over sjelene. Over sjelene og samvittigheten er det bare Gud som styrer.

Biskop Bo Giertz sier at staten kan ikke komme med noen trosbekjennelse eller noen egen moral: ”I samme øyeblikk som staten begynner å forkynne noen slags ideologi som ikke er grunnet i Guds lov, har den kommet inn på  et  område hvor man  må  vegre seg  i  å lyde den. For man skal lyde Gud mer enn mennesker.

Videre sier han at dersom staten vil tvinge fram en seksualundervisning av den sorten som ville bety ”en statsmessig tvangsopplæring til usedelighet, da ville den grensen være nådd der kirken med all makt må sette seg til motverge og der alle kristne må nekte å bøye seg for statens diktat.” (Fra boka ”Kampen om retten” Lunde forlag 1979)

At staten er sekulær, kommer for eksempel tydelig fram i den nye loven, ”Lov om likestilling og forbud mot diskriminering”. Her blir det forbundet med bøter og straff for dem som diskriminerer noen for eksempel på grunn av religion, livssyn, kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Ved denne loven fremmer staten nå ”en statsmessig tvangsopplæring  til  usedelighet.” I § 27, Innhold i læremidler og undervisning, sies det: ”I barnehager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner som tilbyr opplæring med grunnlag i lov, skal læremidlene og undervisningen bygge på formålet med loven her”.

Som en følge av denne loven, har verken foreldre eller lærere lov til å prioritere ekteskapet mellom én mann og én kvinne framfor homoseksuelle ”ekteskap”. Følgelig skal barna systematisk lære å bryte med Guds hellige Ord. Det vil føre til samvittighetskvaler og stor nød hos mange foreldre og lærere. Med andre ord: Staten har degradert Gud og opphøyet seg selv til ”gud”. Men Guds barn skal lyde Gud framfor mennesker. (Apg 4;19; 5,29)

Biskop Berggrav sier: ”Vil staten være total, det vil si når den selv vil være livsanskuelse  og påtvinge en livsoppfatning, da er ifølge Luther djevelen løs. Da krever staten for seg det helliges glans, da setter staten seg i Guds sted, da er den antikrist. Bare så lenge som øvrigheten har Gud til sin øvrighet, er den øvrighet etter Guds orden.” (Fra foredraget ”Når kusken er gal” 1941)

Prof. Carl. Fr. Wisløff skriver: ”– det er synd mot Gud om staten gir seg til å tyrannisere sjelene og vil bestemme hva de skal tro, mene og kjenne som samvittighetsplikt. For om staten vil tvinge og binde sjelene i overbevisningens saker, da kommer derav ikke annet enn samvittighetsnød, urett og forfølgelse. Da blir dommen i Guds ord aktuell: at hvor statens makt skiller lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt. (Luk 4,6; Joh 14,30; Åp 12-13).” (Fra boka ”Det kristne livet” Lunde forlag 1977)

Derfor må vi som lever i samfunnet med Jesus, være årvåkne og følge grundig med i utviklingen. For vi er omgitt av antikristelige krefter som på alle måter vil føre oss bort fra troskapen mot vår Herre og hans hellige ord. Bare i troskap mot Ordet og samfunnet med Jesus, kan vi bli stående i åndskampen.

Olav Hermod Kydland