Den røffe snekkeren fra Lista hadde vært ute i hardt vær i hele sitt liv – på mange måter. Gud hadde sannelig ikke vært mye synlig på livets hav. Å forbanne Gud hadde han gjort mer enn én gang. Aldri hadde Han der oppe hjulpet gjennom livets stormer. Den Gud som hans elskede kone ba til hver dag, kunne han godt klare seg foruten. Han visste ikke at Gud gjorde mye i hans liv gjennom konas inderlige bønn om frelse for sin ektemann.
En kald vinterdag (lørdag 15. januar 2011) var Odd Gunnar Kjølleberg på snekkeroppdrag på øya Sigersvoll på Lista. Det hadde blåst godt hele dagen, men merkelig nok hadde han ikke sett av været hadde forverret seg kraftig utover dagen. Kona Jane, hadde ringt for å høre når hun kunne vente ham til middag. Det hadde hun gjort mange ganger i løpet av de tjue årene hun hadde vært gift med Odd Gunnar Kjølleberg. Han hadde alltid jobbet lange dager. Det hendte da barna var små at de ikke så faren i løpet av hele uka før de våknet lørdag eller søndag formiddag.
Denne ettermiddagen hadde Kjølleberg hatt flere telefoner fra folk som var bekymret for at han var på Sigersvoll i dette uværet. Da han skulle rydde sammen og gå, så han at bølgene var hvite på sjøen. Men det var ikke den eneste bekymringen. Ned stien han måtte forsere ned til sjøen, hadde regnet i løpet av dagen vasket vekk all snøen som lå over stien, så den var blank av is. Isras og steiner hadde falt på den smale stien hver eneste dag. Det var begynt å bli mørkt, og han sto mellom faren for å få isblokker og stein i hodet, eller å skli rett på havet. Han begynte å bli redd.
Vel nede ved båthuset så Odd Gunnar store isblokker som lå på trappa til båthuset. Det var vanvittige bølger på fjorden. Skulle han gå opp igjen den farefulle veien og legge seg i hytta over natta?
Da slo en tanke ned i ham – han kunne jo be!
Han ba: ”Jesus, du som er allmektig, vis din allmektighet ved å stille havet!”
Men nei, som han hadde erfart fra så mange ganger tidligere i livet, så kom det ingen svar fra det høye. Sjøen var like vill og voldsom. Da hørte han plutselig en høy røst som sa til ham:
- Bare ro!
Odd Gunnar var ikke i tvil om at stemmen var Herren.
- Men jeg tør ikke ro, argumenterte Kjølleberg. Men stemmen kom igjen:
- Bare ro!
- Jesus, hvis du sier det, skal jeg gjøre det, responderte Kjølleberg og gikk for å ta på seg tørrdrakta han hadde hengende i båthuset. Da kom stemmen igjen for tredje gang:
- Nei, bare ro!
Han var ikke redd da han satte seg i båten, selv om bølgene gikk mye høyere enn jolla.
- Men går ikke dette bra, er det din feil Jesus. Da er det game over, sa snekkeren før han tok spenntak for å møte de kolossale bølgene. ”Nå vil det hoppe og sprette,” tenkte han.
Etter noen få åretak merket han at noe var galt. Han dro vekk regnjakka som han hadde godt trukket rundt ansiktet.
Båten lå helt stille i vannet – som om den skulle stått på land. Vannet helt ut til der årene sluttet lå speilblankt, men bølgene sto som en vegg, høyt over båten utenfor der årene rakk. Snekkeren kunne ro over som om det var den stilleste sommerdag. Hele veien var det en sterk frelsesvisshet i ham som bare eksploderte. Da han nærmet seg land, stoppet båten opp, snudde seg 90 grader og la seg inntil moloen. Kjølleberg hadde ikke tenkt på hvor han skulle komme i land. Han gikk i land uten å bli våt på støvlene.
”Han er min, Han er min!” sang det gjennom Kjølleberg.
Etter mange år hadde Gud endelig svart både den harde snekkeren og hans kone som trofast hadde holdt ut i bønn for sin manns frelse i over tjue år.
Kilde: Norge I Dag / tekst av Nina Utland 30.12.2012.
(Overalt, både i og utenfor hjemstedet på Lista, blir Odd Gunnar Kjølleberg nå stoppet av ufrelste som vil høre om da han rodde over fjorden i fralandsvind og sterk kuling. Telefoner til Telenor og Meterteologisk Institutt bekrefter at Kjølleberg ble oppringt av sin kone kl. 17.13.57, og at det var stiv kuling fra kl. 16 den dagen. Videre har heftet "Bare ro!" blitt trykket i over 5000 eksemplarer og det har allerede blitt oversatt til engelsk og japansk.)