NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 22. juli 2018

Guds styremåte i denne tidsalder

Av Olav Hermod Kydland.

Hvordan styrer Gud verden og den kristne menighet i denne tidsalder? 

Vi vil i denne artikkel se på hva Skriften sier om regimentslæren. I tilegg vil vi ta med noe om hva Luther, Rosenius og prof. Carl Fr. Wisløff sier om dette temaet.

Reformatoren Martin Luther har i Den store katekisme utformet hvordan Gud styrer ut fra det fjerde bud: Du skal ære din far og din mor.

Gud styrer verden på to forskjellige måter: 

Ved det åndelige regimente og ved det verdslige regimente slik som ett av Den norske kirkes bekjennelseskrifter, Den augsburgske bekjennelsen (Augustana) uttrykker saken i art. 28. 

Biskop Bo Giertz sier om læren om de to regimenter: ”Forstår vi ikke sannheten om de to regimentene, forstår vi verken hva det vil si å være menneske eller kristen.”

Prof. Carl Fr. Wisløff sier følgende om regimentslæren i sin bok ”Martin Luthers teologi”:

”Gud har innsatt to slags regimente (styring) her i verden. Det ene er åndelig; det har intet sverd, men det har Ordet, og det kan gjøre menneskene gode og rettferdige, så de kan arve evig liv. Denne rettferdighet håndhever Gud ved Ordet, som han har betrodd predikantene. Det andre slag er det verdslige regimente, som virker ved sverdet, slik at de som ikke vil være gode og rettferdige til evig liv kan bli tvunget til å bli gode og rettferdige i verdens øyne. Denne rettferdighet håndhever Gud ved sverdet. Og selv om Gud ikke lønner dette slags rettferdighet med evig liv, så vil han likevel lønne dem med timelige velsignelser.”

Det verdslige regimente

Ifølge Luther hører landets øvrighet hjemme i foreldrestanden. Han sier: ”For her er en mann ikke far for noen få, men for alle dem som er innbyggere, borgere og undersåtter. Det er gjennom øvrigheten, som våre egne foreldre, at Gud gir oss levevei, hus og hjem, beskyttelse og trygghet.”

Det verdslige regimente har altså med hvordan Gud styrer verden. Det skjer på den måten at han innsetter en øvrighet som skal tjene menneskene i denne tidsalder slik at det ikke skal oppstå anarki eller lovløshet.

Luthers lære om regimentene på bakgrunn av syndefallet

Skal vi forstå regimentslæren, må vi forstå den på bakgrunn av Bibelens lære om det falne menneske.
Prof. Carl Fr. Wisløff sier om Luthers lære om regimentene:

”Vi forstår ikke Luthers lære om regimentene hvis vi bortser fra hans syn på menneskene som falne skapninger. Menneskene er født med hjerter som ikke elsker Gud (arvesynden). Det er derfor ikke nok at Gud mildt og saklig opplyser dem hva som er rett og hva som er galt, og så gjør menneskene med glede det som Gud sier. Nei, menneskene står med sin falne natur i opposisjon til Gud, og djevelen har altfor lett spill med dem. Derfor må Gud bruke det verdslige sverd for å holde det onde i tømme. – Men også det åndelige regimente må en se på bakgrunn av kampen mellom Gud og Satan. For djevelen bruker alle midler; kan han ikke lokke et menneske ut i grov synd, så angriper han menneskets samvittighet med skrekk og trusler på grunn av alle dets synder, og vil hindre det i å tro på Kristus. Derfor trenges det åndelige regimente, som dypest sett er evangeliet i funksjon, for å holde troen oppe imot all anfektelse.” (”Martin Luthers teologi”).

Mennesket er en fallen skapning som er i opposisjon til Gud. Det gamle menneske vil ikke være lydig overfor Guds lov, men ønsker å tilfredsstille kjødet på alle mulige måter i denne verden. Derfor har Gud innsatt øvrigheten som han har gitt makt til å holde orden i samfunnet og straffe ulydighet mot lovene.

Hva sier Guds ord om øvrigheten?

Om den verdslige øvrighet skriver apostelen Paulus i Rom 13,1-7:

Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes er innsatt av Gud.
 
Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom. For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. Vil du slippe å være redd for øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den.
 
For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde.
 

Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld.
 
Derfor betaler dere jo skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette.
 
Gi alle det dere skylder dem: skatt til dem som har krav på skatt, toll til dem som har rett til toll, frykt til dem som skal fryktes, ære til dem som bør æres.

Vi ser at Gud styrer verden ved sin lov, lovens første bruk, den borgerlige bruk. Gud vil at det skal være orden i samfunnet. Ingen skal kunne gjøre hva de vil eller hva de ønsker. Ut fra Guds ord skal alle underordne seg de myndighetene som de har over seg, for de er innsatt av Gud.

Herren sier selv: ”Ved meg regjerer kongene, og ved meg fastsetter fyrstene det som rett er.” (Ord 8,15). Og i Dan 4,17 leser vi at Den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene. - "Han avsetter konger og innsetter konger ..." (Dan 2,21).

Gud innsetter øvrighet for å opprettholde ro og orden i samfunnet. Uansett hvordan øvrigheten oppfører seg eller hvordan de har kommet til makten, så er de innsatt av Gud.

Derfor skal alle underordne seg øvrigheten, for enhver som setter seg opp mot den, vedkommende står Guds ordning i mot. De som gjør det, skal få sin dom, enten her i tida eller på dommens dag. Men dersom øvrigheten forlanger noe som er imot Guds ord da skal vi lyde Gud mer enn mennesker (Apg 5,29).

Da apostelen Paulus skrev dette om øvrigheten, hadde Rom en verdslig øvrighet. Keiser Nero regjerte fra år 54 til 68. Han var en grusom hersker. Han fikk flere drept, blant dem sin egen mor. Han levde et svært utsvevende liv. I sinne sparket han sin egen gravide kone i magen slik at både hun og barnet døde. Senere giftet han seg, først med en mann og siden med en annen mann. Det hevdes også at han tente på Rom og ga skylden på de kristne. Til slutt fikk han hjelp til å ta sitt eget liv.

Dette sier Rosenius om øvrigheten

Til tross for keiserens framtreden så skriver Paulus at hans øvrighet var innsatt av Gud. For som Rosenius sier: ”For midt oppe i all dens forfølgelse av de kristne, så var deres mål tross alt hele tiden at de gjennom nidkjær innsats skulle skremme menneskene fra å gjøre det onde, og oppmuntre dem til å gjøre det gode.” (Kommentar til Romerbrevet)

Med hensyn til hvordan øvrighetspersonene er og oppfører seg, så sier Rosenius: ”Enten øvrighetspersonene er onde eller gode, så sier apostelen uansett her tre ganger (v. 4 og 6) at de er ”Guds tjenere”. Den verste øvrighet et land kan ha er altså likevel innsatt av Gud til å iverksette hans hellige beslutninger.”

Videre sier Rosenius: ”Gud ser altså mer på den ordning, det embete, han oppretter, enn på personens verdighet.” Følgelig er ordningen med øvrighet så viktig for Herren at han bruker de forskjellige øvrighetspersoner om de er verdige eller uverdige menneskelig sett. Enten om de personlig forstår det eller ikke, så bruker Herren dem til å styre og holde orden i samfunnet.

Rosenius sier også om øvrigheten: ”For Herrens ord forplikter oss ikke på en øvrighet som er fullkommen, men på ’de myndighetene som finnes’. Ordet sier ikke at dette kravet først gjelder når hver eneste innbygger mener myndighetene er gode og feilfrie. Nei, langt ifra! Den regel Paulus forkynner her, er generell og ubetinget. Og den er gitt av Herrens Ånd i en tid da landene ble regjert av hedensk øvrighet – som også til sist ble apostelens bødler, som om han hadde vært en ugjerningsmann. Men dette har ingen betydning for den lærdom han har gitt oss her.”

Vi skal legge merke til at det apostelen Paulus skrev, det skrev han drevet av Den Hellige Ånd. Derfor er det Guds ord til oss i dag også.

Luther sier dette om det verdslige regimente

Om det verdslige regimente sier Luther: ”Dette verdslige regimentet er en herlig, guddommelig ordning, og en fortreffelig gave fra Gud. Han som innstiftet og innsatte, og også vil opprettholde det, som noe vi ikke kan unnvære. For hvis vi ikke hadde hatt dette, så ville ingen menneske kunne få fred. Den ene ville ete den andre opp, som dyrene gjør med hverandre. Det er forkynnelsens verk og ære at det av syndere skaper hellige, og av djevelens barn føder Guds barn. På samme måte er det verdslige regimentes verk og ære at det gjør mennesker av ville dyr, og tar vare på menneskene så de ikke blir som ville dyr.” 

Som vi ser så taler Luther om det verdslige regimente som herlig og guddommelig ordning. Det har fått sitt mandat fra Herren til opprettholde ro og orden slik at menneskene kan leve i fred med hverandre. Det skal verge legemene og de legemlige ting. Derfor har det fått mandat til å straffe dem som gjøre vonde ting, som for eksempel dreper andre mennesker, voldtar, stjeler, bedrar andre, underslår og setter ut falsk rykter om medmennesker.

Myndighetene har altså fått mandat til å straffe onde gjerninger og injurierende tale.

Det åndelige regimente

Det åndelige regimente har med forkynnelsen av Guds ord og forvaltingen av sakramentene å gjøre. Det har ikke noen mandat til å ta seg av timelige og jordiske forhold.

I  Augustana 28 leser vi om kirkemakten:

”Da den kirkelige makt altså gir evige ting og bare blir utøvet gjennom tjenesten med Ordet, er den ikke til hinder for statsstyringen, likesom sangkunsten ikke er til noe hinder for statsstyringen. For statsstyringen har å gjøre med andre ting enn evangeliet. Øvrigheten verger ikke sjelene, men legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holder menneskene i tømme med sverd og legemlige straffer. Evangeliet verger sjelene mot ugudelige meninger, mot djevelen og den evige død.”

Det åndelige regimente har ikke med legemet og legemlige ting å gjøre, men med sjelene. Det åndelige regimente har med tjenesten med Ordet å gjøre.

Luther sier: ”Det åndelige regimente skal bare styre over sjelen, og sørge for at den kommer til dåp, nattverd, evangeliet og den sanne tro, Slike ting har keisere og konger ingen myndighet over.”

Forskjellen mellom regimentene 

Når det gjelder forskjellen mellom regimentene, så sier Luther: ”Forskjellen mellom åndelig og verdslig myndighet må vi akte nøye på. For kirkens makt består i å forkynne Guds ord, trøste anfektede samvittigheter ved absolusjonen, å utelukke de ubotferdige, uten å pålegge korporlig straff. Men den politiske makt bærer sverdet, for det er et regimente som behandler de skyldige ved lover og rettferdige dommer og korporlig straff. Den første har ingen ytre makt, den andre har makt over liv og død.”

Det er viktig å skjelne rett mellom regimentene. Øvrigheten skal ikke blande seg inn i det åndelige regimente, og heller ikke skal tjenere i det åndelige regimente blande seg inn i det verdslige regimentes avgjørelser. Men Ordets tjenere skal peke på hva Guds ord sier, for basis for det verdslige regimente er loven, det vil si lovens første bruk, den borgerlige bruk.

I vår tid er nok faren størst for at øvrigheten blander seg inn i det åndelige regiments domene.

Slik var det i den siste verdenskrig. Da ble bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn forfattet.

Kirkens Grunn er et bekjennelsesskrift skrevet av  Kristent samråd  under  andre verdenskrig. Den norske kirke tok avstand fra Nasjonal Samling. Det ble lest opp i landets kirker 1. og 2. påskedag  1942. Alle biskopene la ned sine embeter, det samme gjorde de aller fleste prestene også.

Kirkens Grunn klargjør kirkens stilling og holdning til NS-regjeringen i seks punkter. Vi vil gjengi punkt fem:

Om de kristnes og kirkens rette forhold til øvrigheten

”Vi erklærer: Vår kirkes bekjennelse gjør klar forskjell på de to ordninger eller regimenter: den verdslige stat og den åndelige kirke. Det er Guds vilje at disse to slags regimenter ikke skal blandes opp i hverandre. Begge skal - hver på sin måte - tjene Gud i folket.

De har hver sitt tydelige kall fra Gud.

Det er kirkens kall å forvalte de evige goder, og la Guds ords lys falle over alle menneskelige forhold.

Om statens kall uttaler vår bekjennelse at staten har ikke noe med sjelene å gjøre, men skal "verge legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holde menneskene i tømme for å opprettholde borgerlig rettferd og fred." (Augustana art. 28.)

Derfor bekjenner vi at det er synd mot Gud, som er alle ordningers Herre og Over-øvrighet, om det ene slags regimente søker å oppkaste sig til herre over det annet. - Kirken har ikke noe med å være herre over staten i timelige ting. Dette ville være brudd på Guds ordninger. - På samme måte er det synd mot Gud om staten gir seg til å tyrannisere sjelene og vil bestemme hva de skal tro, mene og kjenne som samvittighetsplikt. For om staten vil tvinge og binde sjelene i overbevisningens saker, da kommer derav ikke annet enn samvittighetsnød, urett og forfølgelse. Da blir dommen i Guds ord aktuell: at hvor statens makt skiller lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt. (Luk. 4,6 - Johs. 14,30 - Åp. 12-13). Av alt dette følger den rette lydighet som de kristne skal vise overfor staten, men også grensene for denne lydighet.

En rett øvrighet er en Guds nåde og gave og vi erklærer med apostelen at vi for samvittighetens skyld plikter å lyde en slik øvrighet i alle timelige ting. Men de ord: for samvittighetens skyld betyr at det er for Guds skyld vi lyder øvrigheten og at vi derfor skal lyde Gud mer enn mennesker. - Apostelen klargjør hva den rette øvrighet skal kjennes på. Den rette øvrighet kjennes på at den ikke er til redsel for den gode gjerning men for den onde gjerning. (Rom. 13,3.)

Dersom altså øvrigheten blir til redsel for sjelene når de følger Guds vei, da er den ikke lenger en øvrighet etter Guds vilje, og da er det kirkens plikt for Gud og mennesker å la en slik øvrighet høre sannhetens ord. Som Skriften sier: "Menneskesønn, jeg har satt deg til vekter, og når du hører et ord av min munn, da skal du advare dem". (Esek 3,17 fg.)

Videre gjelder for kirken Luthers ord: "Den verdslige øvrighet skal ikke herske over samvittighetene". "Når de verdslige myndigheter vil gripe inn i det åndelige regimente og ta samvittigheten til fange, hvor Gud alene vil sitte og regjere, da skal man ikke adlyde dem". (se WA. 12,334.)

På grunnlag av skrift og bekjennelse må kirken derfor ta stilling til de tilfeller der det blir reist totalitære krav for å herske også over samvittighetene og når man vil nekte retten til å prøve alt på Guds ords grunn etter den kristne samvittighet. - Derfor er det for kirken i strid med Guds befaling, når det blir hevdet at den verdslige makt skal ha "den høyeste øvrighet og den største rett over hver enkelt borger" (Kirkedepartementets skriv av 17. februar 1942) på den måte at samvittighetene ikke har adgang til å bedømme lydighetsplikten mot den verdslige øvrighet på Guds ord (se Minister Lundes artikkel 16. mars 1942).

"Vi bekjenner oss til den lydighet som Bibelen krever i alle timelige ting overfor øvrigheten.”

Dette var en tydelig tale overfor de nazistiske myndigheter som også ville utvide øvrighetens makt til også å herske over det åndelige regimente. Det er nemlig det samme som å gjøre opprør mot Gud, for det er bare Gud som skal være Herre over sjelene. Dersom det verdslige regimentet vil herske over sjelene, da tiltar de seg en myndighet som bare tilfaller Gud. Det er opprør mot Gud, og det vil føre til samvittighetsnød.

Hvordan forholde seg til onde regenter?

Dette spørsmålet tar Rosenius opp og sier:

”Når Gud gir folk onde, ugudelige, tyranniske regenter, eller om det er som Jesaja sier: ”gutter til styrere over dem, og viltre barn til å herske over dem” (kap 3 v. 4), så skjer dette som en straff og et ris over et hardnakket folk, og til en prøvelse for de troende. Om så måten og de midler regenten anvender for å komme til makten, ikke er de beste, har han likevel ikke kunnet komme til makten ’uten at det er fra Gud.’ Og Gud kommer til å bruke ham, som allerede sagt, enten til straff eller til velsignelse for folket. De som først vil vurdere øvrighetspersonenes egenskaper og framferd, før de vil avgjøre om de skal underordne seg dem, de forkaster hele den grunnvollen plikten til å underordne seg hviler på; den allmektige Guds ordning og innsettelse.”

Hva med opprør mot verdslige myndighetene?

Spørsmålet er om det er legitimt å gjøre opprør mot myndigheter som går ut over sitt mandat.

Augustana, artikkel XVI som omtaler de borgerlige ting sier: ”Altså er det tvingende grunn til at de kristne bør lyde øvrighetene og lovene sine, bare ikke når de gir påbud om å synde, for da bør de lyde Gud mer enn mennesker. Apg 5.”

Når myndighetene vil tvinge de kristne til å gjøre eller godta noe som Guds ord betegner som synd, da skal en ikke lyde øvrigheten.

Men spørsmålet er om en har lov til å gjøre opprør mot en slik myndighet, eller om en skal lide for Kristus?

Rosenius sier: ”Måtte aldri Guds folk la seg besmitte av den frekke og ugudelige ånden som roper om frigjøring, som vil oppheve all slags styring, som selv vil være sin egen herre! Denne ånden hater alle Gudgitte ordninger for menneskeslekten, - det skal være fullkommen frihet i alt. Gud skal ikke med sitt gamle ord herske over den enkelte. Hver enkelt skal bare tenke, lære og leve som han har lyst. Samfunnets myndigheter skal ikke oppfattes som noen Guds ordning, men være gjenstand for hån og spott fra hvem som helst. Heller ikke skal det være noen som helst hjemmets bånd som skal være hellige, verken ektepakten eller foreldrenes autoritet. Alle skal ha frihet til å følge sine egne lyster. Vé denne verden, hvis en slik frigjøring får utvikle seg!”

Det har vel alltid vært slik i verden at noen grupper eller partier vil bruke makt for å få bort valgte ledere. Selvsagt kan en kritisere myndighetene, men å bruke list og makt for å styrte øvrigheten er å gå imot Guds ordning. Med andre ord er det å gå imot Gud. En kristen kan ikke være med på dette, for øvrigheten er innsatt av Gud. Da er det bedre å lide for Kristi skyld, noe som vi kjenner igjen fra kirkehistorien.

La oss huske på at det er Gud som er Herre over øvrigheten. Han innsetter og avsetter den som han vil. De kristne har ikke fått noe mandat til å gjøre dette.

Guds ord viser oss noe annet som vi skal gjøre. Det er å underordne oss og be for myndighetene.

Apostelen Peter sier:

For Herrens skyld skal dere underordne dere under enhver menneskelig ordning, enten det nå er en konge, som den høyeste, eller landshøvdinger som er utsendt fra ham for at de skal straffe dem som gjør ondt og hedre dem som gjør godt.
 
For slik er det Guds vilje, at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og uvitende mennesker. Som frie skal dere ikke være slike som bruker friheten som påskudd til å gjøre ondt, men som Guds tjenere. Vis alle ære, elsk brødrene, frykt Gud, ær kongen!

(1 Pet 2,13-17. Se også Tit 3,1).

Guds ord oppfordrer oss også til å be for dem som styrer: ”Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser.” (1 Tim 2,1-3)

Takk til Gud for hans visdom!

Vi skal være takknemlige og takke Gud for hans måte å styre verden og den kristne menighet på. Øvrigheten skal tjene til det beste for folk i spørsmål som hører denne verden til, opprettholde ro og orden, straffe lovbrytere og verne landet og dets innbyggere mot opprør og krig.

Med andre ord skal øvrigheten legge alt til rette for forkynnelsen av evangeliet (både lovens andre og tredje bruk og evangeliet) og forvalte sakramentene, men ikke blande seg inn i kirkens dogmatiske eller etiske lærespørsmål.

På den andre siden skal ikke kirken blande seg inn i øvrighetens konkrete oppgaver som for eksempel å foreskrive lover og politiske avgjørelser. Men kirken skal si ifra når myndighetene går imot Guds lov, lovens borgerlige bruk.

Dersom øvrigheten og kirken holder seg til sine mandatområder, vil det bli til velsignelse for både folk og land.

Olav Hermod Kydland