NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 8. juli 2018

Hva er da et menneske?

Andakt av Spikeren.

Siden Kirkehøyden og jeg er på bibelkonferanse i Hardanger denne uken, blir det veldig lite aktivitet fra oss her på SC.

Jeg så imidlertid at bl.a. Scrotum Perineum ble ganske så engasjert i en diskusjon rundt påstanden om at mennesket er et dyr. Dette syntes jeg var interessant. Jeg fikk derfor lyst til å dele noen tanker om akkurat dette emnet ut ifra et bibelsk ståsted.

I Salmenes bok, kapitel 8, vers 5, stiller Kong David følgende spørsmål: "Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?"

Ja, hva er egentlig et menneske? -

La meg først si at jeg tror også menneske og dyr har veldig mange fellestrekk, men bare opp til et visst nivå. Fysisk sett kan vi nok si at mennesket tilhører dyreverden i og med at alle levende organismer har de samme primærfunksjonene. Enhver organisme er en kjemisk fabrikk med et metabolsk system som produserer energi helt ned på celle nivå. Så legemlig sett har vi nok mange likhetstrekk med dyrene når det gjelder kjøtt og bein, nerver og instinkter. Men mennesket er mer enn bare dette, for et komplett menneske består av både legeme, sjel og ånd.

Da Gud skapte mennesket formet han først legemet av jordens støv før han så blåste livspust inn i mannens nese, og mennesket ble en levende sjel, står det i 1 Mos 2,7. Sjel ble opprinnelig brukt som betegnelse på det levende menneske, i motsetning til det døde. Sjelen er "livspusten". Sjelen blir oppfattet som den udødelige, det ikke-materielle og bærer av det spesifikt menneskelige. Sjelen er Jeg'et eller personligheten, om du vil, som utvikles og formes av veldig mange variabler. Dyrene har også en slags personlighet, men den menneskelige personlighet er langt mer sofistikert. Vi har f.eks. alle hørt uttrykket "varig svekkede sjelsevner" som gjerne blir brukt til å betegne mennesket på et mer dyrisk nivå.

Til slutt består menneske av ånd. Ånd er det personlig levende i mennesket. Dets motsetning er kjøttet, det synlige og påtagelige hos mennesket. Liket har kjøtt, men sakner ånd, Jak. 2, 26. Også dyrene har livsånd. -

Ordene sjel og ånd har opprinnelig samme betydning. (Sjel, hebr. nefesh, gresk psyke, betyr også fra begynnelsen vind, åndedrag.) Ordene sjel og ånd kunne således brukes i samme betydning, jfr. Luk. 1, 6 f.; "Min sjel opphøyer Gud, og min ånd fryder seg." Allerede i GT skilles dog ofte mellom sjel og ånd. Sjelen kan dø, Dom. 16, 30, Matt. 10, 28, Mark. 3, 4, men dette sies aldri om ånden. Gud innblåste ved skapelsen en livsånd i mennesket, 1 Mos. 2, 7, og gir ånd til hvert nytt menneske som inntrer i tilværelsen, Pred. 12, 7. Åndens virksomhet i mennesket er mangfoldig: ånden tenker, Ez. 11, 5, forsker, Salme 77, 7, vet hva som er i mennesket, Ordspr. 20, 27; 1 Kor. 2, 11. Den kan kjenne smerte, Job. 6, 4, vederkvegelse, Jes. 57, 15, glede, Luk. 1, 47. På nesten alle disse og lignende steder sysselsetter ånden seg ikke med lavere, jordiske ting, men med høyere, guddommelige. Den ber, Jes. 26, 9, holder seg til Gud, Salme 78, 8. I henrykkelse kan ånden miste bevisstheten om det jordiske, 1 Kor. 14, 14 f. Fordi ånden sysselsetter seg med de høyere, guddommelige ting, skiller den seg fra sjelen, som har de lavere evner og oppgaver. Ånden er det organ gjennom hvilket mennesket kan tre i forbindelse med Gud. Sjelen er mellomleddet mellom ånden og kroppen. Tredelingen av menneskets vesen i ånd, sjel og legeme omtales uttrykkelig i 1 Tess. 5, 23; Hebr. 4, 12.

1 Tess 5,23 "Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bli bevart uskadd, så dere kan være uklanderlige når vår Herre Jesus Kristus kommer."

Spikeren