NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

tirsdag 3. juli 2018

Sadisme er politisk korrekt i vår tid

Av Ragnar Larsen.

Sadisme er et karaktertrekk hvor folk har sykelig glede av å påføre andre skapninger ubehag, smerte og lidelse.

I dagens Norge er sadisme et underliggende utgangspunkt for politisk korrekte avgjørelser fra myndighetenes side både overfor dyr og mennesker. Norge har i vår tid fått en herskerklasse av makthavere som ikke går av veien for å la folk og dyr lide i smerte og angst for at visse urbane eliter kan få oppfylt sine personlige ønskemål.

La oss ta husdyrene først. Norge var helt fritt for ulv i 100 år frem til rundt 1990. Ingen lot til å savne udyrene. Så trengte streifdyr østfra seg inn i landet og da manipulerte sære eliter Regjeringen og Stortinget til å vedta at udyr skal ha forrang foran folk og husdyr. Siden da er anslagsvis 10 000 sauer og lam skambitt i hjel. I bygder i Hedmark og andre grensestrøk er fred og harmoni avløst av skrekk og gru.

Udyrsponsorene lever selv ikke i de strøkene hvor beistene herjer. Det holder med vissheten om at vargen er i landet. Det er da vi spør: Hvilken glede har byfolk av å vite at det er ulv i Hedmark når de selv ikke bor der og kan se udyrene?
Og det er da vi må ty til psykiatrien for å finne svaret. De vet at folk lider i ulvens nærvær. Folk tør ikke å slippe ut ungene og må følge dem til og fra skolen. Byenes ulveelskere må åpenbart føle tilfredsstillelse av å vite at andre mennesker lider. Det er det som kalles sadisme. Folk lider til andres fornøyelse.

Dyrevernere som har klippekort til Dagsrevyen for å øse avsky ut over alle pelsdyroppdrettere hver gang en mink biter en annen i nakken, og nå har fått medløperne i regjeringspartiene til å avvikle hele næringen, de er helt tause når sauer og lam bites i hjel. Ulven går etter juret og buken. Sauer sleper seg av gårde med åpen buk og innvoller hengende etter seg før døden befrir dem for lidelsene. Dyrevernere bryr seg ikke. Dette er politisk korrekt og bybestyrt dyrevern i praksis.

Miljøvernminister Ola Elvestuen – av vittige tunger kalt Ulvestuen – drar søndag på besøk til Nord-Østerdal. Der er det i skrivende stund funnet 210 kadaver. Folk har gått manngard på leting. Der burde statsråd Ulvestuen også ha deltatt – slik tyske gestapister selv og medlemmer av Nasjonal Samling sommeren 1945 ble tvunget til å grave opp likene av de 194 nordmennene som datidens herrefolk henrettet i Trandumskogen under krigen. I stedet for søndagsprat på en seter i Tolga bør ulveministeren tvinges med på leting i skogen etter følgene av sin kadaverpolitikk.

Makthaverne bryr seg ikke om plagsomme følger av sin innvandringspolitikk heller. I Oslo-bydeler er det ikke farefritt å være ute etter mørkets frembrudd. Kriminaliteten florerer. Innvandrere i Oslo forsyner resten av landet med dop, kunne Aftenposten fortelle forleden. Men ellers fortier mediene inntrengernes ugjerninger og oppgir ikke gjerningsmenns bakgrunn når folk myrdes, voldtas og krenkes. Det ble forleden fastslått at en asylsøker nå er siktet mordet på en kvinne i Sjøvegan for 20 år siden. Mediene holder det skjult når inntrengere er til pest og plage.

Fra strafferettspleien kjenner vi uttrykket judisiell observasjon. Makthaverne vet at udyrpolitikken påfører folk og dyr lidelse, men lar det skje. De som utøver makt er fullt klar over at innvandringspolitikken påfører nordmenn lidelser, velbegrunnet frykt og store kostnader. Av og til kan det virke som de nyter andres lidelser.

Da kan kanskje judisiell observasjon avdekke hva som skjer i hodet på dem.

Ragnar Larsen