Av May-Harriet Seppola.
Jeg bodde i Fredrikstad på dette tidspunkt da John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen ble funnet døde og ille tilberedt på Larsens bopel i Glemmengata 73 i Fredrikstad, 24 desember 1969.
Huset var kjent som et tilholdssted for rusmisbrukere og på folkemunne ble det kalt Lille Helvete.
Per Kristian Liland hadde nettopp flyttet fra huset, der han hadde bodd sammen med de to vennene.
Han var på vei til huset for hente noen gjenglemte eiendeler, da han ble arrestert og varetektsfengslet 27 desember samme år.
Undersøkelsene konkluderte med at drapene skjedde den 23 eller 24 desember, mens Liland kun kunne knyttes til åstedet 22 desember.
Vitner forklarte at de hadde sett begge ofre om ettermiddagen 23 desember.
Politiet mente til å begynne med at drapene sannsynligvis hadde blitt begått mellom kl. 19.30 lille Julaften og klokken 02.00 natt til julaften.
Det var nå kommet fram at politibetjentene Hageløkken og Restad, som undersøkte drapsstedet, hadde funnet en matrekvisisjon i Larsens baklomme. Rekvisisjonen var utstedt av Fredrikstad kommune, sosialkontoret, og var pålydende kr. 65,-. Rapporten opplyser at rekvisisjonen hadde nr. 121013, og at den var datert 23. desember 1969. Denne viktige opplysningen hadde påtalemyndigheten unnlatt å legge frem i retten. Denne opplysningen alene hadde vært nok til å frikjenne Per Liland i første instans.
Ved nærmere undersøkelser i ettertid har det vist seg at rapporten inneholdt en rettelse av datoen fra den 23. til den 22., og rekvisisjons nummeret var endret fra 121013 til 121031. Selve rekvisisjonen er forsvunnet, og Fredrikstad sosialkontor har heller ikke funnet noen kopi av rekvisisjonen.
Dommen falt i 1970.
Jeg bodde i Fredrikstad på dette tidspunkt da John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen ble funnet døde og ille tilberedt på Larsens bopel i Glemmengata 73 i Fredrikstad, 24 desember 1969.
Huset var kjent som et tilholdssted for rusmisbrukere og på folkemunne ble det kalt Lille Helvete.
Per Kristian Liland hadde nettopp flyttet fra huset, der han hadde bodd sammen med de to vennene.
Han var på vei til huset for hente noen gjenglemte eiendeler, da han ble arrestert og varetektsfengslet 27 desember samme år.
Undersøkelsene konkluderte med at drapene skjedde den 23 eller 24 desember, mens Liland kun kunne knyttes til åstedet 22 desember.
Vitner forklarte at de hadde sett begge ofre om ettermiddagen 23 desember.
Politiet mente til å begynne med at drapene sannsynligvis hadde blitt begått mellom kl. 19.30 lille Julaften og klokken 02.00 natt til julaften.
Det var nå kommet fram at politibetjentene Hageløkken og Restad, som undersøkte drapsstedet, hadde funnet en matrekvisisjon i Larsens baklomme. Rekvisisjonen var utstedt av Fredrikstad kommune, sosialkontoret, og var pålydende kr. 65,-. Rapporten opplyser at rekvisisjonen hadde nr. 121013, og at den var datert 23. desember 1969. Denne viktige opplysningen hadde påtalemyndigheten unnlatt å legge frem i retten. Denne opplysningen alene hadde vært nok til å frikjenne Per Liland i første instans.
Ved nærmere undersøkelser i ettertid har det vist seg at rapporten inneholdt en rettelse av datoen fra den 23. til den 22., og rekvisisjons nummeret var endret fra 121013 til 121031. Selve rekvisisjonen er forsvunnet, og Fredrikstad sosialkontor har heller ikke funnet noen kopi av rekvisisjonen.
Dommen falt i 1970.
Per Kristian Liland ble dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring for drapene, kun basert på indisier.
Høyesterett avviste gjenopptakelse av saken i 1976. Det svensk- norske ekteparet Sten og Vibeke Ekroth samlet opplysninger for å få Liland frifunnet.
Etterhvert engasjerte journalisten Tore Sandberg seg i saken.
Sandberg ble like oppslukt av Liland-saken som Ekroth. De hadde tett kontakt og utviklet et vennskap. Etter noen år skrev også Sandberg en bok om det som skjedde. De to mennenes arbeid utløste til slutt at saken ble gjenopptatt.
– I november 1994 kom frifinnelsesdommen. Sten Ekroth var helt sentral og helt avgjørende i det som ble det største justismordet i Norge – i hvert fall frem til Fritz Moen ble frikjent for to drap, sier Tore Sandberg.
I 1992 ga Sandberg ut boken Øksedrapene i lille Helvete.
Nye rettsmedisinske bevis og vitneforklaringer viste at drapene måtte ha skjedd 23 eller 24 desember, et tidsrom Liland hadde alibi for.
På tross av motstand fra påtalemyndighetene ble saken gjenopptatt.
I 1994 ble Liland frifunnet av Eidsiva Lagmannsrett, som i 1995 tilkjente han 3,47 millioner kroner i erstatning og 10 millioner kroner i oppreisning.
Saken var imidlertid ikke helt ferdig.
10 mai 1994 innga Tore Sandberg anmeldelse til Riksadvokaten mot 7 navngitte personer, inkludert politifolk og statsadvokater.
- Politiet hadde påvirket vitner for å få dem til å si noe annet enn det de hadde forklart.
- Politiet -rettsmedisinere avga vitneforklaringer i retten som de måtte vite var uriktige og i strid med åsteds- og rettsmedisinske funn.
- Aktor ga retten informasjon som han måtte vite var uriktig eller uholdbar.
- Politi- statsadvokat unnlot å etterforske andre enn Liland.
Statsadvokaten i Eidsivating unnlot å sette i verk etterforskning, til tross for at de hadde fått et slikt mandat fra Riksadvokaten og til tross for at Sandberg hadde påvist fundamentale feil.
Like etter lagmannsrettens beslutning om å gjenoppta saken, den 30. mai 1994 innga Tore Sandberg, på eget initiativ, anmeldelse til Riksadvokaten mot syv navngitte personer:
- Rolf Harry Jahrmann (Kripos - etterforskningsleder)
- Roar Martinsen (Kripos - etterforsker)
- Håkon Wiker (Aktor - Statsadvokat)
- Liv Daae Gabrielsen (Politifullmektig, Fredrikstad politikammer - Hevdet at et av forsvarets vitner var «erklært sinnssyk», på tross av at dette ikke var tilfelle).
- Johan Giertsen (medisinprofessor) (Sakkyndig - professor i medisin).
- Iver Huitfeldt (statsadvokat) (Statsadvokat i Eidsivating - Unnlatt å forestå ny etterforskning på tross av nye bevis).
- Morten Bjone (Statsadvokat i Eidsivating - Unnlatt å forestå ny etterforskning på tross av nye bevis).
Sammen med anmeldelsen lå en skriftlig fullmakt fra Per Liland til Tore Sandberg til å «treffe et hvert juridisk og rettslig skritt i sin videre behandling av øksedrapssaken». Riksadvokaten oppfattet derfor anmeldelsen som inngitt av Liland.
Selve anmeldelsen var på 19 sider, og var bilagt en 143 siders dokumentasjon. Ankepunktene var bl.a. påvirkning av vitner; at aktor, politi og rettsmedisinere avga forklaringer for retten som de måtte vite var uriktige, samt at Statsadvokaten nektet ny etterforskning på tross av åpenbare, påviste feil.
Anmeldelsene ble alle henlagt. Dette skjedde ved beslutninger fra Riksadvokaten datert h.h.v. 9. juni og 13. juli 1994.
May-Harriet Seppola