Klimatrusselen som politisk redskap

Av Dan Odfjell.

Og for hvilket formål, det er spørsmålet. Er dette storkapitalen (les Georg Soros og Davos-gjengens) utspekulerte måte å skape globalisme-makt på? For gjennom klima-politikken å true «oss alle» opp i samme båt? Og derfor implisitt, at «dumme» Vesten må underlegge seg over-nasjonale konstellasjoner som EU og FN? Det gjør ikke USA ei heller Kina, Russland og mange andre land som inkluderer republikken India med 1.250.000 mennesker, heller ikke de 50 islamske landene. Altså, ytterligere snakk om en-verden doktrinen er tullprat. For klima-skremsels-taktikk biter overhodet ikke på Kina og alle de mange andre. Så er dette venstreside skremsel for i det minste å få de vestlige demokratier til å akseptere denne utopiske globalist-doktrinen, samt oss som nasjoner underlagt en udemokratisk, byråkrat-styrt vestlig verden? Med fristende korrupsjon til fordel for de store multinasjonale selskapene? Er det dette norske politikere sloss for? Vennligst svar.

Men hele klima-diskusjonen hviler på falskhet, en gedigen løgn. Til og med Tyskland er begynt å forstå. Nemlig at verden ikke står foran en klima-katastrofe, en påstand oppkonstruert til forsvar for de grønne politiske fanatikerne som i 25 år har påstått det samme, helt uten bevis. I mellomtiden pådrar Vesten seg ensidig enorme utgifter og ulemper. Men nå har heldigvis 31,487 forskere skrevet under på en deklarasjon som den kjente amerikanske bio-kjemikeren professor Arnt Robertson selv har medvirket til, og som tilbakeviser dette klima-hysteriet som løgn og bedrag. CO2 er nødvendig for fotosyntesen som gjør at planter lever og vokser, og har variert i atmosfæren gjennom alle tider.

Forleden holdt EU-lederne et såkalt uformelt møte i Romania som omtalt på document.no 12/5/29 under tittelen «EU-møte med mange skjær i sjøen». Der, ifølge skribenten Kent Andersen, var der forhånds avtale om ikke å tale om Brexit og kanskje også andre delikate spørsmål nå like før valget til nytt EU-parlament. Men det som sikkert står på agendaen, er klima-temaet som Donald Tusk, den polske EU presidenten har skrevet et grov-utkast til. Men også her er spriket mellom medlems-landene nå sterkt økende. Selv Tyskland, som tidligere har ledet an, har fått kolde føtter for de luftige fremtids-målene, med hva som er mulig økonomisk, og ellers.

Dette fordi Europa gjennom sin klima-politikk er i ferd med undergrave sin egen bærekraft. Skeptikerne er derfor økende både til Toyoto-protokollen og Paris-deklarasjonen. Luften i i ferd må å gå ut av denne oppblåste ballongen, sikkert flaut etter all deres kritikk av Donald Trump, som resolutt meldte USA ut av klima-hysteriet. Her på hjemmebane er dette rimelig dårlig nytt for venstresiden og spesielt for partiet De Grønne. Fordi CO2-utslipp beskrives nå som både naturlig og ønskelig. Vel, man kan si at den ene politiske farsott etter den andre brenner seg ut, slik også Stoltenbergs CO2 månelandingsprosjekt fra Mongstad. Vi er tilbake til enkelt gammelt norsk bondevett. Derfor at lille Norge med 100% ren energi-dekning gjennom vannkraft skal gå foran i denne lemen-marsjen er absurd når resten av verden gir blaffen og dessuten står for de tellende miljø forurensningene.

Jeg leste det ovennevnte Kent Andersen-innlegget og også kommentar-feltet. Der fant jeg fra skribenten NorgesRøst et langt og meget interessant innlegg, dessverre for langt å sitere her, men les det selv. Her bare det innledende avsnittet: «Det snakkes om «det grønne skifte». Men hva vil dette skiftet innebære? Foreløpig at arbeidsplasser flyttes ut av Europa, og at arbeider- og middelklassen beskattes for å skape «global utjevning». Samtidig foregår det et annet grønt skifte mer eller mindre upåaktet. Islam vinner innpass. Også dette «grønne skiftet» må den europeiske arbeider- og middelklassen betale for».

NorgesRøst er til dels inne på det samme som meg, at det er storkapitalen som er på ferde. Og at gjennom Bilderbergergruppen plukkes bakmenn som trenger en norsk nyttig idiot som Børge Brende, som tidligere utenriksminister å kunne «skilte» med. Nå som front-sekretær for Davos-organisasjonen. Og slik, i det pretenderte «forrente» Europa «kan man ikke lenger skille kommunister fra konservative, demokrater fra venstreradikale, venstrefacister fra islamister i våre politiske partier og parlamenter, for der «deler vi alle de samme verdier».

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant