NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 16. juni 2019

Ordet om korset

Av Olav Hermod Kydland

For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft” (1 Kor 1,18).

Hva er ”ordet om korset”? Det er evangeliet, det glade budskap. Det taler om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Jesu Kristi død på Golgata var en stedfortredende soningsdød hvor Jesus tok all verdens synd på seg og ofret sitt blod for menneskeheten. Det vil si han døde for alle mennesker, fra det første menneske som Gud skapte, til det siste menneske som lever og ånder på denne jord. 

Mange har forundret seg og tatt avstand fra kristendommens symbol, korset. At et henrettelsesmiddel har blitt et symbol for kristendommen, er og har vært gjenstand for hån, latter og anstøt gjennom hele historien. Men for dem som har tatt imot Kristus og fått Den hellige Ånd, er ”ordet om korset” det største og det viktigste som de har fått del i, i denne verden. Det er virkelig Guds kraft til frelse og til et hellig liv, til å vandre i Jesu fotspor.

Jødene krever tegn

Hva er det som gjør ordet om korset så vanskelig å godta for jødene? Jødene ventet på Messias, for Gud hadde lovet at han skulle komme i sin tid. Men da Jesus kom, kjente de ham ikke igjen. Han var ikke slik som deres lærde hadde sagt at han skulle være etter Skriftene. Med andre ord: De tolket løftene i Det gamle testamente feil. Deres oppfatning eller teologi var ikke i samsvar med Guds hellige ord.

De forventet en verdslig Messias, en ny David som skulle kjempe mot Israels fiender og utvide landet til det var like mektig som på Davids tid. Men Jesus forkynte at hans rike var ikke av denne verden. Det var et åndelig rike som midlertidig holdt til i denne verden, men som i sitt vesen var et evig rike som skulle bestå når alle verdensrikene gikk under og opphørte å eksistere. 

Jesus forkynte at Guds rike var kommet nær, for han var kommet til jord, Gud og menneske i en person. Det var en umulig tanke for de religiøse lederne i Israel. At Gud som var høgt opphøyd og hellig, kom til jord i en menneskeskikkelse, var en anstøtelig tanke. Han som Moses ikke fikk se forfra, men bare bakfra, han kom til jord og åpenbarte seg for alle mennesker som så han i live. Med andre ord: Det Jesus sa, det var det Gud som sa, og det han gjorde, var det Gud som gjorde. Det var ikke mange som erkjente det, tok imot han og ble frelst. De fleste betraktet han som et vanlig menneske som gjorde seg selv til Gud. Følgelig betraktet de religiøse lederne ham som en gudsbespotter som opphøyde seg selv til å være gud.

Noen av de religiøse lederne krevde tegn av Jesus slik at han kunne bevise hvem han var (se Mat 12,38; 16,1). Jesu svar leser vi i Mat 12,39-40: ”Men han svarte og sa til dem: En ond og utro slekt krever tegn. Men tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas` tegn. For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte.

I eksempelfortellingen om den rike mann og Lasarus ber den rike mannen i dødsriket Abraham om å sende Lasarus til sitt fars hus for å vitne for hans fem brødre så ikke ”de skal komme til dette pinens sted” (Luk 16,27). Den rike mannen mente det ikke var nok at de hadde Moses og profetene, men dersom det kom noen fra de døde, da vil de omvende seg.

Det er vanlig at det naturlige, ugjenfødte menneske søker tegn. Det er ikke nok med det skrevne ord gitt fra Gud.

Apostelen Paulus sier i 1 Kor 1,22-23: ”For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.

Jødene vil ha ytre bevis for at dette og hint var fra Gud. Den rike mannen trodde altså at noen kunne stå opp fra de døde, og han mente at hans brødre ville forstå at det var Gud som sto bak dersom noen kom fra de døde og vitnet. Da ville de omvende seg.

Men Abraham svarte ham og sa: ”Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.

Fra Det gamle testamente kjenner vi til at Saul ikke ble omvendt selv om han fikk se synet av Samuel i Endor.

Jesus utførte mange tegn og under, men ingen ble frelst ved å se dem. Heller ikke ble fariseerne omvendt da de så Lasarus komme ut av graven i Betania. Jesus refser alle dem som søker tegn.

Et anstøt for jøder og en dårskap for hedninger

Som tidligere nevnt var det bare Jonas-tegnet som Jesus ville vise til. Jesus tenkte da på sin egen død og oppstandelse på den tredje dagen.

De religiøse lederne i Israel anklaget Jesus for gudsbespottelse og førte anklagen videre til Pontus Pilatus, den romerske representanten i Jerusalem. Jesus ble overgitt til Pilatus for at skulle dømme han til å dø den romerske korsdød. For jødene mente at en slik død var det endelige bevis på at Jesus ikke var Messias. For i 5 M 21,23 står det: ”- For forbannet av Gud er den som blir hengt…” 

Å bli korsfestet ble forbundet med å få en død med vanære. Det hevdes at korset som pine- og henrettelsesmiddel ble oppfunnet av perserne, men romerske borgere kunne ikke bli avlivet ved korsdød, bare slaver og opprørere i okkuperte land. Korsfestelse ble på den tid holdt for å være den mest forsmedelige og vanærende av alle straffemetoder.

Romeren Cicero kaller korsfestelse ”den grusomste og frykteligste dødsstraff”. Historieskriveren Tacitus karakteriserer den som ”den elendigste av alle dødsmåter.

Etter domsavsigelse ble den dødsdømte overlatt til å hudstrykes. Med hensyn til Jesus, ble han pisket før dommen ble avsagt. Den som ble dømt til korsfestelse, ble også utsatt for både bøddelens, tilskuernes og dommernes bespottelse og ydmykende behandling

Studiebibelen karakteriserer korsdøden som uuholdelig smertefull. Sårenes inflammasjon, tørstens og sultens kvaler, blodsprenging i hode og hjerte, solens hete og nattens kulde uttømte litt etter litt den ulykkelige for hans siste krefter og gjorde ham fra seg selv av smerter.

Vi kan også tenke på alle insekter som gjorde sin gjerning, og likedan villdyra som streifet omkring. Døden fulgte vanligvis ganske langsomt. I de fleste tilfelle levde den korsfestede mer enn 12 timer, i alminnelighet først etter 48 timer på korset døde vedkommende. – Jesus døde etter seks timer.

I følge Mat 27 ble Jesus også utsatt for spott og hån, ble spyttet på og ble ristet på hodet av. Også yppersteprestene, de skriftlærde og de eldste spottet ham og ba ham stige ned av korset.

Ifølge Heb 13,12-13 var også selve stedet for henrettelsen, utenfor byporten, et vanærens sted. Av denne grunn ble også den korsfestede Kristus et anstøt for jødene. Det var også korsets anstøt som gjorde at Paulus forfulgte de troende før han møtte Jesus og ble kalt til Jesu Kristi tjener.

Korset står som et symbol på den vanære og fornedrelse Jesus Kristus frivillig tok på seg for å frelse en fortapt menneskehet. Dette skammens og forbannelsens tre gjorde Jesus Kristus ved sin død til seierens tegn. Derfor er det tomme kors blitt kristendommens symbol.

For grekerne eller hedningene var ordet om korset en dårskap, noe absurd og latterlig. At noen kunne hevde at deres Gud døde på et kors, et fryktelig henrettelsesmiddel, var ikke bare latterlig, men fullstendig håpløst. For grekerne var visdommen det viktigste. Filosofiske spørsmål opptok mange hele tida. Filosofiske og mysteriereligiøse spørsmål ble framsatt og diskutert blant de ledende hele tida, men påstanden om en gud som ble korsfestet utenfor Jerusalem og sto opp fra de døde, var en virkelig gud, var helt utenkelig og latterlig for dem.

Deres forskjellige guder var høgt opphøyde selv om de ikke var noen moralske vesener, så styrte de universet og grep inn i livet på sine ulike områder.

Guds evige frelsesplan

I sin visdom og forutviten visste Gud hvordan det ville gå med menneskene. Syndefallet førte til skilsmisse mellom Gud og menneskeheten. Men Gud kunne ikke være vitne til at hans kjæreste skapning skulle gå fortapt. Derfor utvalgte han en mann, Abraham, og hans ætt blant alle menneskene på jorda. For at gjennom dette folk å bringe sin Sønn til jord. Hele Det gamle testamente er en frelseshistorie hvor Gud ledet sitt utvalgte folk gjennom fall og nederlag til løftets land.

I tidens fylde kom så Sønnen til jord, født av jomfru Maria, født under loven. Apostelen Johannes sier: ”Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og kjærlighet” (Joh 1,14). Den andre person i treenigheten ble menneske, Gud og menneske i en person og vandret på denne jord i sin tid. Denne visdom og åpenbaring var ikke planlagt av noen vismann eller skriftlærd, men var uttenkt og avgjort av Den treenige Gud før verdens grunnvoll ble lagt.

Ikke mange erkjente hvem Guds Sønn var og så hans herlighet selv om han vandret på jord. Han forkynte at Guds rike var kommet nær, helbredet syke og drev onde ånder ut av besatte som er klare tegn på at Guds rike var kommet.

Da han så ble forrådet, fanget, dømt, korsfestet og døde, var det flere som begynte å tvile om han virkelig var Guds Sønn. Men da han sto opp igjen og viste seg for sine disipler og andre, var tvilen forsvunnet. 

Førti dager senere ble de vitne til at han forlot dem mens de så på, og en sky skjulte ham for deres øyne. Men to engler, utsendinger fra Gud, kunngjorde at Jesus skulle komme igjen på samme måten som de hadde sett ham fare opp til himmelen (se Apg 1,10-11). 

Forkynnelsens dårskap

Ordet om korset” var det sentrale i apostlenes forkynnelse. Det er nettopp dette budskapet som er det sentrale i Bibelen. Budskapet om Jesu stedfortredende lidelse, død på korset og Jesu Kristi oppstandelse må lyde så lenge nådetida rekker. Bare ”ordet om korset” kan frelse fortapte syndere.

Det naturlige falne menneske er død i sine synder og misgjerninger og lever etter denne verdens målestokk, etter tidsåndens tyranni og er fremmed og fiende av Gud og hans hellige lov. Men Guds Ånd kaller på den enkelte og viser ham/henne sine mange synder, både i tanker, ord og gjerninger.

Hva gjør så den enkelte med dette kall? Noen sier ja til Guds kall og går over fra døden til livet, et liv i samfunn med Herren Jesus Kristus som varer både her i tida og til evig tid i Guds evige himmel. Andre sier nei og blir værende i sine synder og skal en dag gjøre regnskap for sitt liv uten håp om frelse og evig liv, for nådetida er slutt.

Men for dem som har Jesus Kristus som sin Frelser, de kan synge med sangeren: 

Eg veit i himmerik ei borg, Ho skin som sola klåre,
Der er ’kje synder eller sorg, Der er ’kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son i herlegdom og æra,
Han er mi trøyst og trygge von, Hjå honom eg skal vera.

(Tysk 1613. Bernt Støylen 1906)