NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 18. august 2019

Om gode gjerninger...

Av Spikeren. 

Jeg fant noe interessant i en bok fra 1969 av Johan Johnstad som heter "Forklaringer til det nye testamente".

Her tar han for seg det som Jesus sier i Bergprekenen om gode gjerninger, pluss en liten analyse av "Fader Vår". Det kan jo være interessant i disse tider da det florerer av "godhets apostler" som gjerne vil vise seg frem for mennesker. Johnstad tar utgangspunkt i den gamle 1930 bibeloversettelsen, så jeg siterer selve bibelteksten fra den.

Vi leser fra Matteus 6, 1–18, og så lar vi John Johnstad gi oss sin lille analyse av disse versene:

Matteus 6, 1–18:

"1 Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øine, for å sees av dem; ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen. 2 Derfor, når du gir almisse, da skal du ikke la blåse i basun for dig, som hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å æres av menneskene; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn. 3 Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hvad din høire gjør, 4 forat din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne dig i det åpenbare. 5 Og når I beder, skal I ikke være som hyklerne; for de vil gjerne stå og bede i synagogene og på gatehjørnene, for å vise sig for menneskene; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn. 6 Men du, når du beder, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør og bed til din Fader, som er i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne dig i det åpenbare. 7 Og når I beder, skal I ikke ramse op mange ord som hedningene; for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. 8 Gjør derfor ikke som de! for eders Fader vet hvad I trenger til, før I beder ham. 9 Derfor skal I bede således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; 10 komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden; 11 gi oss idag vårt daglige brød; 12 og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere; 13 og led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen. 14 For dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; 15 men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser. 16 Når I faster, da skal I ikke gå med mørkt åsyn som hyklerne; for de gjør sitt ansikt ukjennelig, forat menneskene skal se at de faster; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn. 17 Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, 18 forat ikke menneskene skal se at du faster, men din Fader, som er i lønndom; og din Fader, som ser i lønndom, skal lønne dig.

V. 1. Jesus advarer mot å øve «rettferdighet», dvs. gjøre gode gjerninger, for å sees av menneskene. Det er ikke mot selve gjerningene det ropes varsko, men mot hykleriet som gir seg skinn av at gjerningene blir gjort for Guds skyld, mens de i virkeligheten tjener til å høste ære for utøverne selv.

Tre eksempler tjener til illustrasjon av det forhold som Jesus her tar fram: ens godgjørenhet (v. 24), ens bønn (v. 5–15) og ens faste (v. 16–18).

Jesus fremtrer i bergprekenen som læreren (jfr. 5, 1–2). Etter hvert ledd i sin undervisning om de gode gjerninger, ser vi hvordan Jesus innprenter sin belæring med tilbakevendende og sammenfattende satser, tre ganger hver sats: «De har allerede fått sin lønn» (v. 2. 5 og 16), og «din far som ser i lønndom, skal lønne deg i det åpenbare» (v. 4. 6 og 18). Siste gang utelates – også det virkningsfullt – «i det åpenbare».

V. 2–4. Når det gjelder godgjørenheten, mister den sin verdi for utøveren selv når den blir nyttet til selvforherligelse. «Blåse i basun» (v. 2) = vekke oppmerksomhet, reklamere for seg selv. I synagogene var det skikk å samle «almisser», gaver til de trengende.

V. 5–15. Bønnene ved synagogegudstjenesten ble bedt av noen av de tilstedeværende gudstjenestedeltakerne. Hvor lett kunne en ikke nytte anledningen til å henlede oppmerksomheten på seg selv!

Med bønnen på gatehjørnene har det vært som muhammedansk skikk – en arv fra jødedommen – fremdeles er: En overholder bønnetidene selv om de inntreffer midt i ens travle virksomhet. I Jesu eksempel ser vi mennesker som liksom lot seg overraske av bønnetiden «på gatehjørnene», dvs. på steder der mange kunne iaktta dem. Jødene hadde tre faste bønnetider, kl. 9, kl. 12 og kl. 15 (jfr. Dan. 6, 11. Ap. gj. 3, 1; . 10, 3 og 9).

Etter advarselen mot den forkjærte bønn (v. 5–8) underviser så Jesus sine disipler i den rette måte å be på (v. 9–15). Jfr. Luk. 11, 1.

De tre første bønner i Fadervår (v. 9–13) gjelder Gud: Guds navn (= Gud selv, at han, må fremtre i all sin hellighet, for hvilken synd må vike som mørket for solens glans). Guds rike og Guds vilje. De fire siste bønnene gjelder disiplenes legemlige og åndelige behov: mat, syndstilgivelse, om å bli spart for fristelse (prøvelse) og bevart fra det onde (synd).

Under alt gjelder det å huske at Gud er en kjærlig far som vil sine barn vel, og at han tillike er allmektig: Fader vår, du som er i himmelen. «Som vi og forlater våre skyldnere» (v. 12): Den beste tolkning finner vi i Jesu lignelse om den ubarmhjertige medtjener (18, 23).

«Led oss ikke inn i fristelse» (v. 13). jfr. Joh. 1, 12 f. Gud lokker ingen til synd, men han setter en på prøve, og da vil det bli seier eller fall. Derfor bønnen om å bli skånt for slike prøver, da en må regne med fallets mulighet.

Slutten på Fadervår, den såkalte doksologi, lovprisning, hører ikke med til den opprinnelige tekst, men våre bibler har beholdt den etter gammel oversettelsestradisjon.

V. 16–18. Å faste bestod i å avholde seg fra mat og drikke en viss tid, som regel bare en dag. Om natten kunne en derimot spise og drikke. (Jesu faste i ørkenen har vært noe helt usedvanlig, den omfattet i lang tid også nettene.) Jesus uttaler seg ikke her imot selve fasten, men mot hykleriet som så lett kunne følge med denne skikken. Fasten var et personlig forhold mellom Gud og mennesket, en andaktsøvelse, en ydmykhetshandling overfor Gud. Så måtte den ikke nyttes til å legge sin religiøsitet for dagen overfor andre mennesker, og på den måten utnytte gudsforholdet til egen selvforherligelse. Fasten skulle være en hjertets sak og ikke noe en bevisst bar til skue overfor andre mennesker.

Spikeren