NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

tirsdag 15. oktober 2019

Håndhilsing som adiafora eller synd?

Av Hallgeir Oppraak. 

Håndhilsing, som doxa, har sin psykologi og sin sosiologi, ja, det dreier seg også om etikk, men selvsagt – for de fleste mest om etikette. Teologisk er håndhilsing, nekting av å håndhilse eller bekreftelse av håndhilsing (f eks fordi man anser den som en god og verdig tradisjon som man bør holde på og ikke desavuere), - i prinsippet et adiaforum, en likegyldighet sett i forhold til selve frelsen. Man blir hverken frelst eller fordømt på et håndtak, eller mangel på sådant.

Gud hverken dømmer eller frikjenner ut fra hvordan håndhilsingen skjer, hvem som håndhilser eller ikke, og Gud bryr seg ikke om ulike begrunnelser eller motiver man måtte ha for hvorfor man håndhilser og holder på eller avviser skikken.

Men håndhilsing dreier seg også om makt og kamp om «sjelene». En håndhilsen uttrykker dessuten det juridiske univers eller det store narrativ man tilhører, uansett hvor lenge håndhilsingen varer, uansett hvor fast, tørt eller klamt og dvaskt grepet er, uansett de umiddelbare og underliggende motiver for at man beveger seg inn i håndhilsingens implikasjoner i størst mulig perspektiv.    

Spørsmålet om håndhilsing kan derfor reduseres til et spørsmål om estetikk, dvs til et spørsmål om hvordan man skal forholde seg til ting og fenomener som relateres til «det som kommer inn i og med sansene». Håndhilsing er universelt sett oppfattet hverken som plikt eller rettighet. Det er ingen menneskerett å få håndhilse og det er ingen menneskerett å nekte noen å håndhilse. «Juridisk sett» er det heller ingen menneskerett å nekte noen å nekte håndhilsing.

Vi kan heller ikke utlede håndhilsingens legitimitet eller plikt ut fra naturretten. Det er med andre ord i utgangspunktet hverken naturlig eller unaturlig å håndhilse, selv om vi i den kulturkrets vi lever i, synes det er det mest naturlig av verden å håndhilse. Vi stusser derfor når noen nekter å ta oss i hånden som et uttrykk for en naturlig, godt innarbeidet og god gjerning. Når noen nekter å håndhilse på oss, blir vi ikke bare skuffet i øyeblikket, nei, vi drar det videre: Vi stiller spørsmålet: Ligger det implisitt i dette å nekte å håndhilse så å si en form for guddommelig sanksjonert respektløshet, en  innebygd eller a-priorisk guddommelig og universelt gyldig respektløshet en gang for alle?

Spørsmålet er farlig å stille. Men det er umulig å forholde seg likegyldig til det. Alle er så å si involvert og dratt inn i det, og det er faktisk absolutt umulig å reversere det tilbake til «null-sum» eller til en idyllisk ur-tilstand der spørsmålet ikke en gang eksisterte, selv for de av oss med de mest høyfrekventerte estetiske og etiske antenner.

Vi oppfatter håndhilsing som det uskyldigste av verden, men aner når vi tenker over det eller blir spurt at det her faktisk kan ligge mye tung symbolikk under. Et lite håndtrykk kan forteller mer om hva et menneske tror om verden og menneskene i sin alminnelighet enn mange ord. Vi går ut fra at håndhilsing er et uttrykk for et naturlig instinkt alle mennesker egentlig er født med.

Men hva hvis en person sier at han/hun har en menneskerett til å nekte å hilse med håndtrykk, spesielt på håndtrykk med en av det motsatte kjønn? Jo, vi tror at det er et brudd ikke bare på skikk og bruk, men også på menneskerettighetene, i og med at nektingen er uttrykk for kjønnsdiskriminering. Nektingen oppfattes dermed også som et brudd på likhetsprinsippet, og dermed prinsipper vi i henhold til Trump er gitt av Gud. (Det amerikanske folkets rettigheter som Gud har gitt dem: Folkets makt, stemmeretten deres, friheten deres, det andre grunnlovstillegget – som er retten til å bære våpen, religionen deres, militæret og grensemuren).

Vi fordømmer dermed nesten på impuls en slik sterkt negativ praksis eller performativ håndhilsingshandling. Den strider mot våre grunnleggende rettsprinsipper, ja, vår grunnleggende rettsoppfatning og vår generelle holdning til slike prinsipper - og mot prinsipper vi holdes oppe av, og som faktisk gir oss trygge referanser og preferansepunkter eller moralske kompass, om man vil, - prinsipper som vi tar for gitte en gang for alle, prinsipper som ikke kan overkjøres av menneskelig disposisjoner. Våre Menneskerettigheter sikrer oss mot at mennesket lager seg en såkalt positiv rett som bryter med og undergraver disse prinsippene. Vi er de facto juridisk forpliktet til ikke å lage oss «positiv rett» som stride mot de fundamentale menneskerettsprinsippene.  Terje Tvedt, prof Matlary naturrett naturlov menneskerett. Se oversettelse til norsk av Kairo-erklæringen

Like vel fins det i dag flere norske eller vestlige personer og grupper av personer blant oss som tar det for gitt at Menneskerettene rent juridisk og dermed også moralsk begrunnet kan overkjøres av slike «positive, menneskeskapte lover» ut fra pur hjertelighet og i form av toleranse bare kan skrote og forkaste. Disse personene må da dosere at vi skal tilstrebe og imitere, ja, underkaste oss en helt annen jurisdiksjon, nemlig helt andre menneskerettigheter, nemlig de islamske Menneskerettighetene.

Et prinsipp som bryter med våde Menneskerettigheter på dette området er det prinsippet eller de lovene i islam som dikterer at det er synd å håndhilse på motsatt kjønn, (se under om aktuell fatwa).

I forhold til våre Menneskerettigheter blir slike «gudsforordninger» en positiv rett som undergraver Menneskerettigheten. (Når man ser at Allah ikke er identisk med den kristne Gud).
Personer som ut fra hjertelighet og gode emosjoner støtter og promoterer Menneskerettigheten samtidig som de støtter undergraving av de samme rettighetene, kommer da i et alvorlig dilemma. De presser oss inn i et paradoks, sitt eget paradoks, et paradoks som de ønsker og vil at vi alle skal akseptere med hele vår personlighet og bli en del av. Det skal mentalt integreres i oss.

Vi skal inderlig-gjøre oss denne «positive retten», eller internalisere den, - en rett og en plikt som altså ikke springer ut hverken fra Guds rett eller naturretten - , mener og preker disse personene. De øsker at vi skal stå i og holde ut i en grunnleggende selvmotsigelse, en inkonsistens. De vil at vi – i hvert fall tilsynelatende frivillig - skal gå inn og blir værende i det man i psykologien kaller kognitiv dissonans:

(En «talende» beskrivelse av dette fenomenet, av Mikale Jalving: En socialpsykolog ville nok sige, at de og vi lever fint med vores kognitive dissonans. Gabet mellem forestillinger og virkelighed betyder ikke længere det store for postmoderne vesteuropæere, slet ikke for de karrierebevidste. I gamle dage ville forskellen mellem idealitet og adfærd have forårsaget psykosocialt ubehag og rystelser, men ikke i dag. Vi lever fint med at være galt afmarcherede, og mange formår tilmed at gøre det til en levevej).

De samme personer – av meg gjerne kalt hypermagikere - krever av oss at vi skal utvikle vennskap, og det innebærer at de krever det umulige av oss, for vennskap kan aldri kreves, eller forutsettes, eller påtvinges noen, med mindre man må leve hele livet i en totalitær stat, for vennskap er elt naturlig sett noe som gir seg uten tvang og forførelse. Det følger så å si av naturretten. (Motsatt i islam hvor Allah prima facie forbyr muslimer å ta ikke-muslimer til venner).
Disse vestlige prinsippene er selvinnlysende, de sier seg selv som det sier seg selv, for å si det på den måten. Og alle kulturer utenom islam synes å kunne akseptere dette selvinnlysende menneskelige fenomen og denne universelle innsikt i alt det menneskelige og allmennmennskelige.
Men hva skjer og hvem bøyer seg høflig og gjerne med lua i handa? De krever åpenhet, vennskapelighet, forståelse, toleranse, empati og bindende vennskap overfor denne – islamdikterte – «positive retten», som de implisitt mener står over naturretten og de lovene som har sitt fundament fra Gud, slik Trump sier, (til stor forargelse for disse personene, vil vi tro).
 Kan det hele beror på en misforståelse? Kan det heller forklares med uvitenhet? Nei, disse personene, disse hypermagikerne, kan ikke ha unngått å få med seg at de muslimske rettighetene selv mener seg selv å stå over de Menneskerettighetene Europa og Vesten har som grunnlag, middel og mål. De bryter både ideologisk, psykologisk og sosiologisk med disse vestlige prinsippene. Ved å beskylde noen for å være intolerant, islamofob eller rasist der det uttrykkes et klart standpunkt mot håndhilsingsnekt, underlegger disse islam-apologetiske personene seg faktisk ikke bare muslimske tradisjoner, islamsk etikette og skikk og bruk, men også alt det rent juridiske og dermed også teologisk forpliktende som automatisk følger med, som en integrert part i denne «organismen» - Allah og profetens evige og uforanderlig lov. De mener tydelig vis også at dette skal gjelde preskriptivt eller normativt også for alle ikke-muslimer i landet. (De mener antakelig – med en helt formal begrunnelse - heller ikke at dette virkelig er en form for preskriptiv eller normativ ekstremisme, ikke bare deskriptiv ekstremisme, i og med at islam som system neppe kan fraskrive seg en beskrivelse som ekstrem pr se, skal man følge f eks Lars Gules definisjoner av ekstremisme.


For disse hypermagikerne kan ikke nekte for at alle deler av islam omfatter nettopp alle deler av islam, fordi islam kan ikke være delt, men må være helt, i et kontinuum på Allah’s og profetens vilkår, rett og slett fordi islam i kraft av å være islam ikke kan la seg dele opp eller inndeles eller oppstykkes i hver for seg isolerte og segmenterte etter vilkårlighetens sted- og tidsegne behov. De kan neppe skjønne alvoret. De gjør egne emosjoner til et universelt fundament som de facto underkaster seg islam både som politisk ideologi og som «religion». Og runnen er at de selvbetjent og blindt selvbeleilig og velvillig har «glemt» å tenke  klassisk og befriende juridico-juridico.

(Jeg presiserer at å tenke juridico-religico ikke er identisk med å tenke slik vi i vår aktuelle forestillingsverden vanlig vis tror advokatene og prestene eller teologene tenker, altså slik en advokat eller en prest i sitt daglige virke automatisk antas å tenke og fokusere, og slik man forventer disse skal gjøre, ut fra helt tilvante, ordinære og kategoriske rolleforventninger).

Poeng og foreløpig konklusjon: Hypermagikerne vil ikke se og ta konsekvensen av å se, at de, også når det gjelder noe så uskyldig som håndhilsnekt, faktisk setter de europeiske eller vestlige og naturlige menneskerettene eller menneskerettighetene lavere enn det de setter de muslimske såkalte menneskerettighetene (ifølge f eks Kairoerklæringen fra 1981, som rundt 60 muslimske land har vedtatt som bindende og uforanderlig konstitusjon).
Og i og med dette «grepet» - som er et «misgrep» - om det hele, gjør disse hypermagikerne samtidig disse vestlige og naturlige rettene og rettigheten om fra å være naturlover gitt oss av Gud, og til lover som speiler Guds standarder og karakter, om til å være rent positive lover, gitt oss av menneskene vilkårlig og for tilfellet og alene. Denne tilnærmingen og denne approbriasjonen passer seg i vårt «klima» av i dag godt for vestlige venstresosialister og ateister, over hele «fjøla», den for dem optimale kontekst hvor den nå måtte oppstå på en måte som kan fremme deres egen ideologi og partikulære interesser, både på det personlig og på det kollektive eller kommunitaristiske nivå, se her, også om Vesten og treenigheten).

Det de ikke skjønner er, at de underlegger seg Allah’s karakter og standarder, og de er helt andre standarder enn de den kristen Gud har og uttrykker, og som er bygget inn i de spesielt og unike vestlige menneskerettserklæringene og de konstitusjoner de vestlige demokratier bygger på og ærer.

De forstår ikke at de er utsatt for og innviklet i en langsomt fremadskridende dhimmifiseringsprosess, og at de faktisk - og de jure - velger å vikle seg inn i, - en prosess som er like tydelig som transparent for den som uredd og ikke-fobisk makter å se og stille essensielle spørsmål ved den parallelle offentlige islamiseringsprosessen vi er inne i og til daglig er vitne til.
Det som skjer i den pågående åndelige kampen «i himmelrommet», som Paulus snakker om, er en knipetangmanøver for oss, en felle som hypermagikeren mer enn villig lar seg lokke inn i og hvor han faktisk trives og blomstrer i, fordi han som hypermagiker og ikke kan annet. Islamiseringen er med andre ord en parallell prosess til en pågående dhimmifiseringsprosess. For disse to trendene henger sammen og kan ikke skilles fra hverandre. Den har egentlig «to horn», mens hypermagikeren bare ser det ene hornet. Den appellerer til subliminale mentale faktorer, til det «underbevisste», til transcendentale og agensielle faktorer og kategorier. Den fremtrer derfor ved å forbli skjult for de fleste derfor som helt usynlig, helt likegyldig og derfor helt ufarlig.

Poenget er at det ikke torde være likegyldig hvilken Gud man underlegger seg, slik mange velger å tro og innbiller seg det er. 

Når muslimer nekter, så er det uttrykk for skepsis og forakt. (Det fins bindende tekster i islam som til og med og ute blygsel og forbehold faktisk eller de jure påbyr muslimer å hate! I seg selv viser dette  at Allah og profeten egentlig ikke har mye respekt for det enkelte menneskets tanker, individuelle følelsesliv og generelle holdninger stilt overfor kontakt- og utviklingsmuligheter med «de andre». Og overfor det i Vesten og på et kristent fundament unike individuelle menneskeverdet.

På Profetens Ummah sin hjemmeside heter det:
«Ett av de viktigste prinsippene i Islam er å elske for Allahs skyld og å hate for Allahs skyld. Dette er kjent som al walaa wal baraa. Profeten (fvmh) sa at ‘Den sterkeste form for imaan er å ha troskap, nærhet, fiendskap og dissosiasjon for Allahs skyld. Og å elske og å hate for Allahs sak’». Plikt til å hate og her hjemmeside og mer om plikt til å hate

For en muslim blir forsvar av nekting sett på som en guddommelig forordning han kan føle seg «frelsesviss» på, og som et håndfast, utvetydig og sikkert bevis på egen kulturs eller religions overlegenhet. Muslimer som nekter å håndhilse ser på håndhilsingen som en synd, en synd mot Allah og profeten.

I det følgende skal vi kommentere en kronikk den innflytelsesrike, kristne teologen Trond Bakkevig nylig la ut på Verdidebatt. Kronikken i seg selv, dens vinklinger og normeringer, bekrefter både Bakkevigs eget «postmoderne» trosgrunnlag og muslimenes eget «reaksjonære» trosgrunnlag, og den islamske tros innhold, ved at Bakkevig underkaster seg islam med et vennlig smil overfor både muslim som ikke muslim. Han trengte ikke å begått denne kronikken på den måten han begikk den. Hans kritikk viser seg å være helt uberettiget og er personfiksert på bekostning av hva selve saken dreier seg om. Det viser hvor dypt Bakkevigs «hat» mot slike som Sylvi Listhaug stikker og hvor forutinntatt han egentlig er. Det er nesten vondt å tenke på at en slik forutinntatt mot en person faktisk kan bidra til å sløve Bakkevigs generelle kognitive evner til å skaffe seg et «adekvat» bilde av hva som skjer og hva tegnene i tiden virkelig betyr og innebærer.

Det er for så vidt også oppsiktsvekkende at Bakkevig ikke nevner noe om den fatwaen som i klartekst tillater muslimske menn å håndhilse på ikke-muslimske kvinner. Bakkevig burde ha tatt hensyn til denne fatwaen, for den viser at håndhilsing faktisk, i «frelsesperspektiv», av Allah betraktes som et adiaforum, slik nevnt ovenfor. Bakkevig burde dermed ha vinklet kronikken sin mot denne muligheten som et middel for muslimer til å tilpasse seg våre skikker og våre begrunnelser, i stedet for å angripe og forsøke å demonisere Sylvi Listhaug.

Bakkevig burde støtte Listhaug ved å forklare og grunngi hennes høyst legitime skepsis mot håndhilsnekting på islamsk grunnlag, via fatwaen. Fatwaen viser at Listhaug har rett og Bakkevig tar feil. Hans kronikk ville da både av muslimer og ikke-muslimer kunne oppfattes som mer kompromissvillig og mer forstandig, og mindre fordømmende, en vinkel som Bakkevig jo ellers forfekter som eksemplarisk og moralsk korrekt. Bakkevig skjønner ikke at islam faktisk blir mer spiselig med fatwaen enn uten. Når Bakkevig ikke tar hensyn til fatwaen, viser det at han er i stand til å gå veldig langt i beskytte seg selv mot saklig og informert islamkritikk, en strategi som bare kan bunne i irrasjonell frykt. Han kommer i skade for å støtte «streng» islam uten å behøve å gjøre det. Det sier noe om hvor langt han er villig til å gå for å angripe en politisk motstander og hvor politisk korrekt hans syn på islam er. For Bakkevig er politikk tydeligvis viktigere enn teologi, hvilket er en posisjon som forteller mye om Den norske kirkes selvfortryllende syn på alt som har med islam og muslimer å gjøre.

Et annet aspekt i dette komplekset er at Bakkevigs kronikk helt bortser fra og derfor ikke inkluder er takfir-prinsippet i islam, et prinsipp som «rir» muslimer i stor grad over hele verden, nemlig den plikten muslimer har på hverandre til å erklære sin motpart for kuffar, dvs vantro. For det de muslimene som nekter å håndhilse gjør, eller lar være å gjøre, er faktisk å erklære alle muslimer som godtar håndhilsing for - de jure og a la islam - , å være ikke-muslimer, dvs vantro. Dette i seg selv blir nok av muslimer flest bagatellisert: Man tar ikke den fulle konsekvens av et slikt syn, en slik takfir, forståelig nok. Man nøyer seg med å være lokalt rettroende, ut fra tradisjon og skikk, hvilket jo isolert sett blir tolerert av «de lærde». (Å tolerere kulturelt betingede særegenheter, gir ofte islam et ry på seg for å være en prinsipielt tolerant religion per se, altså av vesen, og da mye mer tolerant enn kristendommen er.  Dette hevdes paradoksalt nok med stor, utholdende og pågående styrke og lyst av folk som ellers både så å si er helt uten humor for anledningen og samtidig livredde for å definere islams essens!).

Men prinsippet er likevel viktig å ha for øyet. En detalj som dette kan like vel ha stor påvirkning i situasjoner hvor interessemotsetninger skjerper seg med og da med påfølgende økning av risikoen for å slå ut i full «borgerkrig» i fredens hus, dar-el-salam. Takfir i seg selv innebærer en kontinuerlig fare for at islam nær sagt når som helst kan forvandles fra et fredens- til et krigens hus, et hus som ifølge islam per se da både de facto og de jure a la islam er et krigens hus og da et hus for i hvert fall in situ potensielt erklærte vantro.   

Et a propos: Å nekte håndhilsing er ikke kristent, dvs det er ikke en kristenplikt foreskrevet av Herren å nekte noen å håndhilse. Å utføre håndhilsing er heller ingen spesielt kristenplikt, selv om det er «veldig» vestlig å håndhilse, men det er heller ikke på noen måte «korrekt kristent» å normere slutt på all håndhilsing, dvs når autoritetspersoner i menighetene pålegger sin disipler og andre å akseptere håndhilsingsnekt.

Man kan ikke frivillig og naturlig slutte med å ville håndhilse og ta denne negative utgave av håndhilsen som et uttrykk for de beste intensjoner og de beste emosjoner, dvs en form for from kristentro som alle troende bør ta for god fisk, i den tro at å nekte noen å ikke håndhilse er mer fromt og kristent enn å bekrefte håndhilsing som norm og regel.

Bakkevig synes å tro at det er like eller mer kristent å ikke håndhilse enn nettopp å håndhilse.

For et vestlig «hode» er det imidlertid vanskelig, for ikke å si umulig, å forstå hva en synd mot det guddommelige innebærer for den enkelte og for gruppen eller populasjonen. Vestens sekularisme og sekulariseringen og – med den: islamiseringen av kristne samfunn, menigheter og kirker - har «sørget» for den sørgelige tilstand at synden bagatelliseres eller reduseres til et «fenomen» som faktisk ikke eksiterer, idet synd identifiseres med sitt ontologiske fravær. Altfor mange kristne makter derfor ikke å se synden, hva enten den innordnes under islam eller i kristendommen, som noe reelt og i denne sammenhengen noe reelt og eksistensielt helsebringende og personlighetsstyrkende. Synden betraktes faktisk nå som adiafora i seg selv. Det følger da logisk at mange kristne går rundt uten en reelt virkende «vaksine» mot å bi oppslukt av islam proper, en «vaksine» ortodoks kristendom per se vil utgjøre og sørge for i den troende selv, der kristendommen blir rett forstått, (som et het i gamle dager).

Factum est: Jo mindre kristen synd i syn og syne, dess mer islam i sinn og skinn.
(Se forresten vår artikkelserie her på bloggen om Synden og syndene i kristendom og islam under diverse nummererte etiketter).

Bakkevig «vil» at vi skal gjøre oss fortjent til det, å bli ydmyket, altså, tragi-ironisk sett, og paradoksalt nok. Han tror at denne form for ydmykhet egentlig er et uttrykk for sann ydmykhet, det motsatte av hovmod. Men er det det? Nei, ikke hvis vi skal legge de objektive fakta til grunn og de er at i et trosperspektiv som når som helst kan manifistere eller konkretisere seg i praktiske og konkrete politiske og gjerne blodige prosesser, at: Allah setter alle muslimer over alle andre som ikke er muslimer.

For ordens skyld må vi her opplyse at den nåværende prins Muhammed Salman i Saudi-Arabia tydeligvis ikke har noe problem med å håndhilse på kvinner, kvinner som til og med ikke er heldekkende kledd. Han hilste da også på tidl. statsminister Theresa May for ikke lenge siden: her
Det må også opplyses om at det har foreligget en fatwa – antakelig avfattet i Europa - fra for en tid siden og hvor det kommer frem at håndhilsing kan være helt OK for Allah og profeten, se under.
Så hva kan dette betyr for det «bildet» vi har tegnet oss av islam per se? Jo, det bekrefter at islam har mange ansikter og hvilket ansikt vi ser til enhver tid, kan endre seg over tid. Samtidig som ansiktene er svært forskjellige og uttrykker ulke ting, ja, kanskje til og med ulike vesenssider ved islam; men dette er bare på overflatene. Det går an å komme stadig nærmere enn vesensbestemmelse av islam. At ansiktene endrer seg, tar nye og uventede former, kan være en integrert «del» av islam. Forvandlinger på overflaten sier noe vesentlig om hva islam er under overflatene. Det må finnes et fundament som ikke endrer seg og som – insha Allah, som det heter – ikke kan og ikke vil eller ikke makter å forandre seg, i seg selv et tegn på selve urokkeligheten i islam. Det fins ingen tegn på fullstendig metamorfose eller radikal forandring – til det bedre - , akkurat som det heller ikke fins mulighet for metamorfose i den ortodokse kristne tro med alt hva den innebærer av virkelighetsoppfatning, verdi- og menneske syn, og ikke minst guds-oppfatning. Og det er på dette grunn-nivå vi må søke, skal vi unngå å bli slukt på av islam proper. For det er her kontrasten vil vise seg og det er her vi må på ny må fine vår identitet som folk og nasjon.
Mange frykter imidlertid at vi ikke skal gå langt nok motsatt vei, og disse ønsker og vil faktisk at vi skal gå stadig mer opp i islam og alle de uttrykk islam representer. Det har faktisk betydning at vi i tillegg til å bevisstgjøre oss hva islam innebærer og vil medføre på fundamentnivå, må bevisstgjøre oss på at «tar vi den, så tar vi den»: At det er gjennom først å tilegne oss overflatene av islam at vi faktisk begir oss ned mot den islamske tros grunnfjell siden, eller lar oss dra nedover, uten at vi er klar over det, for å si det slik. Og selv om vi der nede på grunnfjellet måtte tro at vi kan distansere oss fra islam, kan det lett hende at selve grunnfjellet binder oss mer enn vi i utgangspunktet ville trodd at det var mulig å komme.
-
Så konkret til Trond Bakkevigs kronikk: Ord som truer vår religionsfrihet: Jon Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug utfordrer religionsfriheten, (VD 21019).

‘I Norge spiser vi svinekjøtt!’ sa folkehelseminister Sylvi Listhaug, og glemte i farten at Grunnlovens jødeparagraf ble opphevet i 1851. Enda en gang skulle jødene få høre at de ikke er norske. Islam var skyteskiven, jødene kom med i dragsuget.

Kommentar: Listhaug påstår ikke at jøder ikke er – eller ikke kan være - norske. Å påstå det motsatte, som Bakkevig gjør, er en tilsnikelse. Han konstruerer en stråmann. På en demoniserende måte. Han går «utenpå folkeskikken». Han er ufin, dømer på fiktivt grunnlag. Han er hypermagiker.

Bakkevig: Det samme gjelder håndhilsingen. Enhver som har vært i Israel og Palestina, vet at du ser på den andres håndbevegelser før du eventuelt rekker frem din egen for å hilse. Det samme er tilfelle i kulturer preget av buddhismen, som for eksempel Japan.

Kommentar: Her sluttet Bakkevig fra et fjernt er til et nært, herværende, bør. Med dette gjør Bakkevig seg til en person drives frem av ønsket om å dytte moral og etikette på noen som ikke har bedt om det og som har gode grunner for å nekte å følge hans preskriptive venstre-ekstremisme.

I Aftenposten den 26.9 kan vi lese at stortingsrepresentant for Frp, Jon Engen-Helgheim, kaller dette skikker som er basert på et utdatert og diskriminerende kvinnesyn. Tja, det kan faktisk hende den samme skikken også har å gjøre med synet på menn.

Kommentar: Og hva er feil med å se det slik og stille spørsmål ut fra dette perspektivet?
Vi venter spent på Bakkevigs utlegning av sin omvendte rasisme:

Bakkevig: Hilseskikker som ikke er å ta hverandre i hendene, er utbredt over store deler av verden. Noen begrunner slike skikker med religion, andre er preget av sin kultur. Ja, vi tar hverandre vanligvis i hendene når vi hilser her i Norge, men det er vanskelig å forstå at vi undergraver norsk kultur ved å vise respekt for folk som har en annen kultur eller religion. Friheten til selv å velge hvordan du går den andre i møte handler om selvrespekt og religionsfrihet.

Kommentar: Det er altså vanskelig for Bakkevig å «forstå». Dette faktum i seg selv skal så gi ham moralsk hjemmel for å fordømme de som virkelig ser og forstår at vår kultur faktisk r i ferd med å bli eller kan bli undergravd, at de små drypp kan gjøre en stor å.
Bakkevig forteller her nærmest at han ønsker at vi blir som Midt-Østen. Han ser ikke noe problematisk i dette, snarer tvert imot. Han ønsker MØ i hele sin bredde, hele sin dybde og med alt sitt vesen skal overta, slik at vi slipper å ha folk som synes det er respektløst å nekte å håndhilse, slik skikken i vårt land har vær i uminnelige tider. Bakkevigs koko-syn: Å mene at det er respektløst av muslimen å nekte å håndhilse, er en uhyrlighet for Bakkevig. Regner han seg selv som norsk, forresten? Han må mene ta det er respektløst av ikke-muslimer til å la seg presse til ikke å håndhilse.
Dette er verden snudd på hodet. Respekten går bare enveis for Bakkevig. Det er gått moral i det fra hans side. Og det moralsk riktige er  la seg presse til å tro at man er respektløs hvis man mener at det er respektløst når muslimer nekter å håndhilse.

Det Bakkevig gjør er, å forlange at vi ikkemuslimer skal gjøre oss respektert ved å «disrespektere» egne skikker, på egen mark. Han vil ha oss til å bli «helt på jordet». Han må tro at Listhaug mener at hun vet best alene og at hennes kultur nærmest universalistisk derfor er overlegen eller bedre enn den kulturen og den religionen som nekter muslimene å håndhilse. Og hvis Listhaug mener dette, så er hun moralsk underlegen, faktisk, i Bakkevigs øyne. Hun har ikke noe bedre å fare med, nei, hun har tvert imot noe langt semrere eller dårlige å fare med, noe hun vil pådytte andre, noe hun ikke har rett til, fordi hun skal bære skyld for «den hvite manns byrde». Bakkevig vil ikke pådytte muslimene våre skikker, vår form for hilsen, antakelig fordi han tror at han selv nå virkelig bærer skyldebyrden for «den hvite manns byrde» og at han dermed faktisk er mindre skyldig enn Listhaug er. Han er renere, mer bevisst, mer i pakt med tidens moral, en moral han med sitt ondsinnede utspill vil forbedre, nær sagt koste hva det koste vil. Han tror at jo bedre han lykkes i dette «stykket»- som er å demonisere og «karakterdrepe» Listhaug. Han har dermed satt seg over Listhaug, fått er moralsk overtak på henne, fordi han da må mene at hans syn er moralsk overlegent, hvilket selvsagt er en illusjon, hvis forankring springer frem av Bakkevigs grunnløse selvforherligelse.  Bakkevig tråkker på Listhaug for å kunne skinne med «seierskransen» trygt plantet på eget hodet, plassert der med stor iver og overbevisning av ham selv.  Han kaster henne under bussen og med henne hel den kulturen vi har bygget på, en kultursom igjen har bygget på en skikk som kristendommen alltid har akseptert som uttrykk for fred og fordragelighet, ja, enighet, til tross. En håndhilsen var som et «amen», som en begynnelse og en avslutning på en «deal» eller en pakt, om så det var et vennskap, som i grunnen ikke trenger noen «deal», men bare bekreftelse på vennskapet, en talehandling som bekreftelse på det alle ordene ikke kunne utsi. 

Bakkevig er hypermagiker: Hans ytre handling skal vise at han støtter «de svake». Dette vil gi ham større magi, flere ytre kriterier på å ville det gode. Listhaug gir ham det rette alibi og det riktig motiv til rett tid, stilt overfor «publikums» dom, slik Bakkevig ser den for seg i sin forestillingsverden.  Se også Hypermagi,følelser og emosjoner

-
Bakkevig: Hege Storhaug i Human Rights Service hevder i et debattinnlegg i Aftenposten den 26.9 at det er et tegn på islamisering at arbeids- og studiesteder lar muslimer ha egne bønnerom. Hun kritiserer også Stavanger kommune for at de legger til rette for byggingen av en moské.
I Norge har regjering og Storting vedtatt at det vil føre en aktiv, støttende religionspolitikk, slik det er formulert i den kirkerådsoppnevnte utredningen om stat og kirke. Utredningen mente at en slik religionspolitikk ville gi religionsfriheten de beste vilkår og fordi tros- og livssynssamfunn skal være positive, byggende deler av det norske samfunn. Derfor er det bra når viktige samfunnsinstitusjoner legger til rette for at det kan skje.

Kommentar: Bakkevigs fundament er Kirkerådets utredning som mente … . Dette er et sirkelargument og frembringe ingen «hard facts», bare tom synsing, på linje med: Jeg ønsker at alle skal bli glade og fornøyde og de som ikke mener det er – idioter? – eller til og med slemme idioter? (se under). Han mener at «utredningen har rett» og derfor har han selv rett. Han ser ut til å mene at Storhaug mener at bønnerom må forbys og at det må forbys å legge til rette for bygging av moske.
Dette er feil og en grov insinuasjon. En falsk påstand fremsatt antakelig for å inkriminere Storhaug i det mist fordelaktigs lys han kan fremskaffe for anledningen, nær sagt til å brunbeise henne.
-
Bakkevig: Storhaug skiller mellom «julaftenkristne» - (eller kanskje bedre: julaftenmuslimer) - og andre muslimer. Hun mener (antar) at muslimer som regelmessig går i moskéen er alle de andre, (kan mistenkes for å være mer salafistisk orientert, og deremd potensielt farligere enn julaftenmuslimer, i hvert fall på lang sikt) …. Det finnes helt sikkert muslimer som ønsker at den norske befolkning kollektivt skal hengi seg til islam … mange av oss kristne som kunne ønske at hele den norske befolkning kollektivt ville regelmessig gå til kirke. Vi tror ganske enkelt at Jesus er verdens frelser.
Men at noen tror at ens egen religion er sann, og håper at andre skal tro det samme, gir intet grunnlag for teorier om at vårt samfunn blir tvangsmessig kristianisert eller islamisert.

Kommentar:
Har Storhaug hevdet at vårt samfunn blir tvangsmessige kristianisert eller islamisert?
Svar: Nei. Bakkevigs kamp mot vindmøller får det til å gå rundt for ham, han kommer ikke ut av «gutterommet» og sin egen boble.
-
Bakkevig: Det norske samfunn vil legge til rette for at mennesker skal kunne leve i lydighet mot, og kunne praktisere sin egen tro. Tanken bak en slik politikk er at tros- og livssynssamfunn kan og bør bidra til å bygge gode lokalsamfunn. Det kan de gjøre ved å lage trygge møteplasser som formidler gode og byggende fellesverdier. I vår Grunnlov er slike verdier nedfelt gjennom stikkordene: demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Til sammen er dette verdier som sikrer det enkelte menneskets verd og rettigheter.

Kommentar:
Her tillegger Bakkevig Storhaug revolusjonære motiver. Hun beskyldes for å være imot demokratiet, rettssikkerheten og menneskerettigheten. Og at hun ikke er interessert i å sikre det enkeltes menneske verd og rettigheter.
Bakkevig skjønner ikke at jo mer feil enn det han påstår, kan det ikke bli.
-
Bakkevig: Den jødiske litteraturviter Viktor Klemperer ga i 1947 ut en bok om Det tredje rikets språk. Han skrev: «Ord kan være små doser med arsenikk, de svelges uten at vi merker det, de ser ikke ut til å ha noen virkning, og så etter litt tid setter den giftige reaksjonen inn».
Jon Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug velger de farlige ordene. De som forgifter. Når de omtaler en religion sammen med negative adjektiver, rammer de alle som tilhører den religionen. De beveger seg på grensen til å utfordre en verdi som vår vestlige verden holder som en av de viktigste: Religionsfrihet.
Det er en frihet som bare skal møte grenser når den brukes til å skade, forulempe, tvinge eller drive terror i religionens navn. Svinekjøtt, hilsing, kosher- og halalmat, eller bønnerom handler ikke om slikt. Det handler om alminnelig høflighet, gjensidig og religionsfrihet.

Kommentar: LOL. Dette holder ikke Bakkevig. Hvordan skal du klare å snakke deg ut av dette? Jeg gidder ikke engang forsøke å begrunne min kommentar og mitt spørsmål her. Jeg må dessverre forutsette at du ikke er helt i par.

Hallgeir Oppraak