 |
| Oddvar Johan Jensen, professor. |
Av Hallgeir Oppraak.
Oddvar Johan Jensen, professor i
kirke- og teologihistorie ved NLA Høgskolen, går til frontalangrep
ikke bare på Sylvi Listhaugs verdier, men også på statsråd
Listhaugs tro og person.
Dette fremkommer i en kronikk
professoren skrev mandag dm i Dagen, av alle steder.
At avisen Dagen tar inn denne
artikkelen, som er veldig lang, omstendelig, selvprektig og
nedlatende, men like vel, på sin måte, stillfarende og retorisk
korrekt formet, er et tegn på at Dagen har slått inn på samme vei
som Vårt Land har slått inn på, for lenge siden. En vei som på
mange måter fører til mer sosialisme og dermed mer ateisme eller
gudløshet. Altså til det motsatte av hva mange håper på og
arbeider for ikke skal skje, hva nå enn begrunnelsen måtte være.
Vi vet fra før at venstresiden i norsk politikk har en tendens til å
promotere islam på det mange vil si er en utspekulert, unnfallende
og servil måte.
Saklig begrunnet, rasjonell og nødvendig teologisk
konfrontasjon, skal for all del unngås eller reserveres såkalte –
oppkonstruert - «islamofile», slik at «de
korrekte» kan ha en proxy å skylde på og dermed et behendig
oppkonstruerte offers magi å trekke på, (se under).
Når så noen vil påstå og
presisere at saklig og rasjonell islamkritikkk jo langt fra er
forbudt, tar de ikke den reelle frykt som er skapt nettopp blant
saklige islamkritikere med de bese intensjoner på fullt alvor. Det
er å håpe at denne artikkelen kan kaste noe lys over situasjonen og
at den kan bidra til et friere klima og en mer forsonlig tone på
dette samtaleområdet.
Holder så Listhaugs tro og
verdier for professoren? Men sin «flinke» og liksom åh så
medlidende, men likevel nedlatende stil, plasserer han Sylvi Listhaug
utenfor det gode selskap, det selskap professoren selv mener han
tilhører, nemlig «det korrekte selskap», det selskap han tydelig
vis forsøker å styrke og utvide.
Det kan være av
interesse å se litt nærmere på hva professoren skriver, hvorfor
han skriver slik han gjør og hvorfor han velger å se tingene ut fra
sitt ståsted, - og hvorfor dette ståsted illustrerer at det er
mange andre helt legitime og godt begrunnede tilnærmingsmåter til
Sylvi Listhaug, hennes tro og verdier, enn det avisen og professoren
forhåpentlig «kolporterer» ved å bringe ut til diskusjon i
offentligheten og da spesielt i de kristne miljøene, vil vi tro.
Professoren forkynner: De
verdier Sylvi Listhaug peker på har ikke alltid vært en selvsagt
sak i den norske kirke. Det er hennes verdivalg, de verdiene
hun står for, saken gjelder, (og ikke kirkens sak, skal vi
tro professoren). Listhaugs argumentasjon ikke holder vann, skriver
han. Listhaug lever ikke opp til Idealet for den offentlige samtale
basert på argumentenes overbevisningskraft, mener professoren.
Måten Listhaug bruker korset er
mistenkelig, mener professoren. Listhaug etterlyser ikke mindre
enn en «kulturkamp mellom den kristne verden og den islamske verden.
(Og det, det er farlig det, ifølge O J Jensen).
Listhaug er ikke teologisk skolert,
kommer det frem, det hun kommer med er ikke gjennomtenkt nok,
fastslår han. - Historisk skulle jeg ønske at Listhaug med en
helt annen grundighet kunne forholde seg til de omfattende
endringer det norske har gjennomgått fra det gamle kristne
enhetssamfunn til det åpne liberale flerkulturelle samfunn vi i dag
lever i.
Gjesp: Hvis Sylvi
Listhaug hadde vært like grundig som professoren, ville vi ha hatt
en helt annen og mer kvalitativ fordragelighet her i landet. Man må
nesten tro på hva professoren impliserer!
Han skriver: Gud, verdier og
mening: Min største overraskelse var at jeg ikke fant noen bruk av
begrepet Gud i boken. … Det nærmeste hun kommer dette begrepet er
i en polemikk mot lederen av Mellomkirkelig råd og biskopene som
angivelig skal være «mer opptatt av politikk enn av teologi og mer
opptatt av å fremme høy innvandring til Norge enn treenigheten»
(152f).
Professoren drar det videre: «I
det nevnte Dagen-intervjuet går hun faktisk litt lenger enn i boken,
skriver kirkehistorikeren: Der sier hun: «Det er bare en kraft
som skal dømme, både levende og døde og han må vi alle svare for.
Jeg tror ikke andre har noe innvirkning på hvilken dom jeg får, for
å si det sånn.»
Man kunne forventet at hun her brukte
begrepet Gud i betydningen at det bare er én Gud som dømmer.
Begrepet «kraft» peker i en annen retning, men så formulerer hun
seg likevel som om det nettopp er den ene Gud hun sikter til, «han»
vi alle må «svare for».
Første kapittel i Listhaugs bok heter:
«Alt skjer av en grunn». … Det høres så greit ut, men jo mer
jeg leser desto mer usikker blir jeg. Har dette noe med Gud og Guds
plan for henne å gjøre, altså det som er privat og skjult for
leseren?».
Kommentar: Dette er
hjerteskjærende hentydninger og dårlig skjulte påstander av
professoren. Det er vanskelig å forstå hva han mener, bortsette fra
at hans hensikt nærmest er å erklære Listhaug for – egentlig –
å være hedning eller gudsfornekter – fordi det Listhaug sier står
så langt fra hva kirken og professoren selv mener, at Listhaug må
«lyses i bann». Her ser vi konturer av hersketeknikker som altså –
i og med professorens kronikk - manifistere seg i dagens Norge.
Kronikken antyder implisitt en legitimering av metoder vi kjenner fra
tidligere Sovjets brutale historie. (Historiske fakta viser til at så
mange som 180 millioner mennesker døde som følge av kommunistisk
begrunnede disposisjoner).
Professoren spør seg: «Eller er det
ganske enkelt et folkelig uttrykk for at alt henger sammen med
alt? Eller er det et uttrykk for at det ikke skjer noe i
politikken uten gjennom hardt arbeid? … «
Kommentar: Enkle folkelige
uttrykk er altså en torn i øyet på professoren. Selv tilhører han
en elite, som vet bedre. Det kan påstås her at professoren mangler
elementær innsikt i hva språk og kommunikasjon går ut på. Hvis
Listhaug skulle si at «alt henger sammen med alt», så vil det
diskvalifisere seg som kristen, ifølge professoren. Hun ville etter
professores mening befinne seg farlig nær hedenskapet og utenfor
kirkens definisjon av kristen tro overhodet. Men dette er selvsagt
ingen nødvendig konklusjon på hva Listhaug måtte ha sagt om dette.
Det tilhører urimelighetens høyeste sfære å avskrive Listhaug
retten til å bære sitt kors, fordi hun sier at «alt henger sammen
med alt».
Kronikken tar så for seg Korset og
troen: Korset er et kristent symbol. … jeg tok det mest som en
form for amulett, forteller professoren. Listhaug skriver: «Jeg
kjente på korset, som jeg hadde rundt halsen, at det var der. Det
føles alltid som det styrker meg når jeg skal gjennom ekstreme
påkjenninger og øyeblikk som betyr mye.» (81). … det blir
imidlertid klart at arven fra farmor går dypere og har et bredere
nedslagsfelt … hun identifiserer seg klart og tydelig som kristen,
bærer av en kristen tradisjon fra sin farmor.
Professoren skriver så at han ikke ser
noe poeng i å reise tvil om det – altså at Listhaug virkelig er
kristen … Det betyr imidlertid ikke at hennes kristendomsforståelse
skal være fritatt for kritikk, heller ikke en politisk bruk av
korset. Å beskrive denne form for religionskritikk som «ren
ondskap», slik hun gjør, (47) er skivebom.
Kommentar: Dette er tarvelig stykker
mistenkeliggjøring av professoren. Han lar så si Listhaug henge ut
til tørk. Det han sier er at det er best å forholde seg skeptisk
til Listhaugs tro. Professoren ser ut til å mene at det er umulig å
drive Listhaug-politikk hvis man vil være kristen. Dette er
snikretorisk gjort av professoren. Han mistenkeliggjør henne på en
«mesterlig» måte ved å nekte for muligheten for at han mistenker
Listhaug, ved å benekte at hans mistanke eksisterer.
Professoreen siterer Listhaug: «Jeg
mener det er et større problem i dag at ledende biskoper og prester
lar kirken vår råtne på rot ved å gjøre den til en arena for
politikk i stedet for å forkynne den kristne tro.» (150f). «Et
eksempel på det er jo det klare skillet mellom staten og kirken som
vi fikk med reformasjonen.» (145).
Professoren: Er det en ting man
definitivt ikke fikk med reformasjonen så er det et klart skille
mellom staten og kirken. Dette er langt mer komplisert enn som så …
. … Han skriver videre: … I det moderne liberale samfunn må
idealet være den offentlige samtale basert på argumentenes
overbevisningskraft. Det gir rom både for stat og kirke i samme
ordskifte. … Å vise kirken bort fra det som av en eller annen
grunn er definert som politikk bryter med kirkens forkynneroppdrag
slik dette har vært forstått gjennom århundrer.
Kommentar: Professoren
vet sikkert at Luther selv innrømmet at noe av det vanskeligste av
alle ting er å skille mellom det verdslige og åndelige riket.
Professoren finner imidlertid at denne vansken er den enkleste sak av
verden å bestemme.
Professoren trekker frem et
eksempel: … At kirken til forsvar for jødene den 10. november
1942, meddelte ministerpresident Quisling at «ifølge Guds ord har
alle mennesker prinsipielt samme menneskeverd, og dermed samme
menneskerett» er en ting. Noe annet er det om biskopen protesterer
på kommunens valg av veitrase forbi kirken.
Kommentar: Vi Listhaug
protestere mot denne historiske saksopplysning? Neppe. Hvorfor er det
da så viktig for professoren å fremlegge historiske fakta som
bevis?
Videre: «Listhaugs tolkning av
kirkens mandat er ikke ny, men i et åpent liberalt samfunn som det
norske overrasker den, bedyrer han. Men hvorfor bli overrasket? Kan
det være at professoren allerede i utgangspunktet ikke skjønner
Listhaugs reelle anliggende, både teologisk og politisk eller
statsrettslig?
Professoren har notert seg hva Listhaug
skriver om verdier og verdivalg. «Allerede i forordet markerer hun
at det er hennes verdivalg, - (underforstått: ikke kirkens?)
– og de verdiene hun står for, saken gjelder, skriver
professoren. (Min kursivering).
Professoren: Sine verdivalg omtaler hun
som «norske verdier» (89), «norske og vestlige verdier» (141),
«vestlige og kristne verdier» (177), «kristne verdier og
tradisjoner» (152) eller «verdier som gjelder her i landet» (92).
Det handler om å «slå ring om den norske og kristne kulturarven»
(148, 161). Noen ganger slår dette over i en form for nasjonalisme,
«Norge skal være Norge» også i fremtiden (28, 119, 177).
Hovedtrusselen er åpenbart
innvandring. Listhaug etterlyser ikke mindre enn en «kulturkamp
mellom den kristne verden og den islamske verden, eller mellom
kristne verdier og tradisjoner og islamske verdier og tradisjoner.»
Kommentar: Professoren
har tydelig vis ikke nese for å beskrive verden dramatisk. Antakelig
fordi dette kan uroe massene unødig og for han intet drama ser. Han
vil ha en mer avdempet diskurs, færre for ham «alarmistiske»
politikere, en posisjon har gjør deskriptiv.
Professoren: Norge vil rett ut sagt
ikke lenger være Norge om disse verdiene (altså islamske verdiene,
min uthevning) vinner frem. Det er slikt som islamske æreskoder og
bruk av sosial kontroll Listhaug viser til. Dette rammer jentenes
rett til utdanning og å velge ektefelle (97, 121).
Han går videre: Listhaug gjør
her bruk av en form for politisk retorikk, hun tar en åpenbar
vinnersak, dropper alle nyanser og fremstiller det som om man selv er
den eneste som bryr seg. Listhaug underslår så to viktige sider av
saken. For det første finnes det også en betydelig islamsk motstand
mot det hun retter søkelyset mot.
Dernest har de verdier hun peker på
ikke alltid vært en selvsagt sak i den norske, kristne tradisjonen
heller. Det siste blir særdeles krevende når hun trekker frem
«frihetsverdiene» (116), det hun også omtaler som «sentrale
verdier som ytringsfriheten i vårt nasjonale fellesskap» (139).
… jeg må medgi at det historisk
sett ofte har vært mer nærliggende å tale om den kristne tradisjon
med begreper som diskriminering av kvinner og offentlig meningssensur
enn de store frihetsverdiene, i alle fall om vi legger dagens
målestokk til grunn. De store frihetene er av nyere dato og
hører det liberale samfunn tiI.
Kommentar:
Frihetene hører det nye liberale
samfunn til, altså. Mener Listhaug det motsatte? Nei, selvfølgelig
ikke. Professoren konstruerer en stråmann som ikke eksisterer, for å
få ram på Listhaug. Han ser ikke Listhaugs utvidede horisont. Hun
vil redusere sensur og diskriminering, ikke omvendt, som professoren
antyder, helt og holdent innenfor sin horisont.
Men det kommer mer:
Professorens «trumf»? Jeg
skulle ønske Listhaug i større grad holdt seg til dokumentert
historieskrivning fremfor å dikte opp historien selv slik at
den bedre passer inn i det prosjektet hun selv går for.
Kommentar: Han trekker
slutninger fra fakta til bør, en tankefeil sett i filosofisk
sammenheng.
Implisitt: Siden kristendommens
paradigme var slik før, så er kristendommen slik nå. Han sier at
Listhaug dikter opp historien om den kristne tro selv slik at den
bedre passer inn i det prosjektet hun selv går for. Professoren
mener at den kristne tro slik den var den gang, ikke kan være
kristen tro. Professoren ser bort fra muligheten for at Listhaug
snakker om kristendommen og kristendommen som et ideal, noe å
strekke seg setter, med hele tiden med en underliggende unik
konstitusjon som har eksistert fra begynnelsen av, men som menneskene
tilnærmet alltid bare misbruker, mistolker, misforstår osv.
Professoren er ikke åpen for å spørre
seg hvor «det liberale samfunnet» han nevner har disse idealene han
selv tydeligvis inkarnerer fra, hvor de kommer fra og fra hvor
styrken i «det liberale» kommer fra. Professoren mener at det er
det liberale vi har å takke, ikke kristendommen og han forsøker å
bevise dette historisk. (Det er verre enn å forsøke å bevis Guds
eksistens i ren og helt uforbeholden og svært snevert oppfattet
«naturlig teologi». Han ligger farlig nær dette å assosierer
diskriminering av kvinner og offentlig meningssensur med
kristendommen og kristentroen som sådan. Derfor tar Listhaug feil, i
hans måte å se det på. Listhaug bør takke det liberale samfunn
som ikke diskriminerer og ikke driver meningssensur. Men hvem andre
enn kristendommen har «det liberale» - som professoren selv
tilhører og identifiserer seg med - og har å takke for sin
motstand nettopp mot meningssensur og kvinneundertrykking? (I kraft
at f eks inkarnasjon og gudsbilde, forutsetningen for bl a
oppdagelsen av det kristen-genererte og universelt gyldige
menneskeverdet).
Det viser seg altså at Listhaug
forankrer sine liberale verdier i kristendommen og da i kristendommen
som vesensforskjellig fra alle andre tros-systemer, også fra det
liberale paradigme, som jeg kaller det. For å forutsette at «det
liberale» har fått det meste nettopp fra kristendommen, får
imidlertid Listhaug av professoren seg en smekk over fingrene, (i
stedet for å gi henne en påskjønnelse). Professoren utøver en
slags feig og billig sensur, noe han mener – hvis man trekker de
logiske konklusjoner ut av det han tilsynelatende så overbevisende
hevder - ikke kan forbindes med den kristne tro. Han, altså, som
mener at «det liberale» forklarer og står over kristennedommen og
kristentroen og faktisk dømmer den til å friste et liv på den
historiske dynge.
Listhaug mener ut fra sine premisser at
det like fullt er kristendommen som har servert løsningsfundamentet
for «det liberale samfunnet», at det er kristendommen som kommer
først, ikke «det liberale». Professoren kommer i skade for å
skape det inntrykk at det er han selv og han alene, og alle de han
solidariserer seg med på venstresiden, som har realisert
kristendommens idealer og det liberale samfunnet, i kraft at han selv
er liberal, hvilket er hans ideal. Et slik ideal kan imidlertid aldri
subsumeres som og foregis som kristendom i seg selv. Professoren ser
ikke vesensforskjellen mellom kristendommen eller kristentroen som
sådan og per se og alle andre tankebygninger som konkurrerer
på trosmarkedet. (Og så får noen heller påstå at det ikke finne
noen kristendom per se, at den faktisk intet «vesen» eller
essens har, men dette lar jeg dem som kommer med denne innvendingen
holde på med å forfekte så lenge de måtte ønske. De samme
forfekter da også at islam heller ikke har noe vesen eller noen
essens og forutsetningsvis da at kristendommen faktisk er vesenslike
og! Dette forutsetter igjen at kristendommen og islam kan og må
omformes i en ny og hellig syntese, der begge i realiteten
forsvinner, med «det liberales» fødselshjelp og evige forsørger.
For kristentroen er innvendingen irrelevant og kun en avledning
bygget på irrasjonelle frykt for at kristendommen og kristentroen
faktisk har rett og at den på alle filosofiske grunnlag faktisk er
objektiv sann).
Listhaug på sin side faller ikke i
selvmotsigelsenes kronisk fristende invitasjon. Hun forutsetter at
kristne så vel som «liberale» faktisk kan synde. Professoren synes
å mene at denne innsikten ikke kan gjelde ham selv og «de liberale»
på dette området.
Listhaug vet at det ikke ligger i
kristendommens vesen å skulle gå inn for å sensurer og
diskriminere. Professoren synes å mene at det hører til
kristentroens vesen å være for sensurering og
diskriminering, siden jo kristendommen «var» slik for lenge siden.
(Litt av en logikk, hæ?). Professoren syne å forutsette at
islamkritikk i kraft at den eksisterer og pågår i seg selv er en
form for sensurering og diskriminering. En slik oppfatning er
selvsagt og selvinnlysende gal og dessuten en uhyrlig og forkastelig
forutsetning.
Listhaug tilskrives av professoren en
tro hun ikke har og at hun med nødvendighet derfor er illiberal,
spesielt overfor innvandring og islam. Denne feilslutningen synes å
gå professoren hus forbi.
Listhaug vet imidlertid utmerket
godt noe professoren like utmerket godt ikke vet, nemlig dette
at kristendommen er og forblir et høyere ideal mennesket kan strebe
mot for å realisere, med hjelp av Guds nåde i tro, begge skjenket
av Gud. Professoren synes å forveksle «det liberale» med Guds nåde
og forsyn. Han reifiserer det liberale og tillegger det
liberale en egen «personlig» agens, hvilket er absurd.
Professoren tror at idealet er
realisert i kraft av «det liberale». («Det liberale» for ham
synes være et ahistorisk fenomen). Han må da betrakte seg selv
personlig som en mer realisert (kristen) enn Listhaug er, og
at Listhaug er litetroende i forhold til ham selv og at «det
liberale» han selv tror på, altså – særlig i praktisk politikk
– er mer verdt og samtidig mer verdt. Han fremstår i denne
konteksten ikke bare som en autoritet, men også som autoritær
autoritet, hvis ikke mer illevarslende – (se i konklusjonen
nedenfor).
Professoren forutsetter gjennomgående
at Listhaug sammen med sine verdier er mindre verdt fordi hun
angivelig skal være mindre liberal. Professoren «vet» dette, han
forutsetter at Listhaug ikke kan vite det, fordi hun ikke er
«liberal», det professoren mener man må være for å være sann
kristen, nemlig dette at man er kristen fordi man er liberal og
liberal fordi man er kristen. For å være kristen må man altså a
priori være liberal, på professorens premisser. Men så er det
da slik at også Listhaug er mot sensurering og diskriminering.
Forskjellen mellom dem er at professoren mener seg å vite,
mens Listhaug overgir eller hengir seg til håpet og troen. Og til
idealet. Professoren stryker ut idealet i ligningen. Han har allerede
realisert idealet - og idealet er ham selv og «det liberale».
Professoren ser ikke dilemmaet i dette og følgelig heller ikke
dilemmaets høyst tilstedeværende skjulte fare.
Professoren forsøker å sno seg ut
av selvmotsigelsene og inkonsistensen på følgende lite flatterende
og selvavslørende måte: «… Jeg kan ikke kreve at Listhaug skal
være teologisk skolert, men … det (hun) må i alle fall et stykke
på vei være gjennomtenkt … «.
Professoren etterlyser og maner til
«større grundighet» og mer gjennomtenkning, i en prosess bort fra
det gamle enhetssamfunnet til det åpne flerkulturelle samfunn vi har
i dag. Han forutsetter at grundighet og gjennomtenkning er vilkåret
for å være kristen og «i det liberale». Hvor er troen og tilliten
til Guds ord?
Kommentar: Professoren
slår her inn åpne dører. Listhaug er selvsagt enig med ham, her på
hans premisser. Men det betyr ikke at professorens argumenter holder
mål. Jeg mener professorens konklusjoner og debatteknikk eller
retorikk er langt fra fruktbar og reelt belysende, snarere tvert
imot.
Det professoren ikke forstår er at
Listhaug snakker om kristentroen som et ideal alle mennesker både
som individ og person ut fra ånden strekke seg etter for å
realisere, vel vitende at bare Gud kan komme med Guds rike på jord,
mens professoren freidig mener at det kristne idealet allerede er
implementert i kraft av ham selv med ham selv som et levende bevis.
Listhaug ser et ideal, professoren allerede et faktum.
Professoren tror han representere en
bedre og mer velbegrunnet politisk metode å arbeide etter for å nå
– det liberale målet - og for ikke å bomme på målet, (dvs
synde). Men, dessverre: Ingen praktisk eller instrumentell spesifikk
foretrukket metode er anvist eller presisert av Gud for hvordan vi
kan innføre Utopia. Veien dit anvises positivt ikke av Gud, uansett
hvilken metode mennesket måtte velge og uansett hva professoren
måtte mene, noe Listhaug forstår i og med troen, men altså noe
professoren ikke kan få seg til å tro, tilsynelatende i kraft av
den samme tro, som viser å være alt annet enn samme tro, skal man
følge professorene egne logikk. Professoren synes å forutsette at
«det liberale» i seg selv er en positiv naturlig lov gitt av Gud i
klartekst og som han for tilfellet er, har åpenbart for professoren
i egen person og til like alle liberale med ham. Professoren begår
her og i hele konteksten for øvrig, det jeg vil kalle «det
historiske mistaket», en analogi til «det naturalistiske mistaket».
Her slutter man da enten fra historien eller naturen til at Gud rent
apodiktisk må eksistere og fra historien til den konklusjonen at
kristendommen ikke kan representere seg som annet enn i «det
liberale».
Når professoren skal snakke om
innhold, velger han i stedet å snakke om det sekundære eller det
formelle. Han skriver: «For det første var det fyrstene
(staten) som underskrev og la frem kirkens bekjennelse, Confessio
augustana for keiseren på riksdagen i Augsburg 1530. For det andre
var en regelmessig forkynnelse av de ti bud i katekismen prestenes
(kirkens) oppgave, politiske spørsmål medregnet».
Det utrolige her er at professoren
tar dette som sannhetsbevis på at det knapt finnes og knapt aldri
har funnest noen skille mellom det verdslige og åndelig regimente,
(slik Listhaug hevder at det gjør). Dette er et eksempel på «det
historiske mistaket» som jeg nevner. Han slutter mekanistisk fra
historie til tro og teologi. På ny undervurdere her professoren
Listhaugs evner, kunnskaper og teologiske innsikter, ja, til og med
Listhaugs tro og trosgrunnlag. (Professoren nærmer seg «det
hypermagiske», noe jeg har skrevet om her
her
her
og her).
Konklusjon: Professoren
vektlegger ikke en kritikk av islam som bestemmer islam ut fra islams
egne hellige skrifter i seg selv, og hverken islam i funksjon eller
islam som en konsekvens av sitt egenartede innhold og både som gitt
og gudevillet sensurerende og diskriminerende en gang for alle,
overalt og for alle, (jfr den islamske Menneskerettserklæringen av
1981 som er blitt vedtatt av nærmere 70 muslimske land og som er en
erklæring som avkrever enorm respekt og stadig større innflytelse,
selv om mange vestlige muslimer forsøker å flikke på den, i håp
om større aksept for den og dermed for slam proper i Vesten).
Listhaug vektlegger derimot fokuset på
disse egenskapene og denne funksjonen av islam. Professoren tror og
forutsetter derimot at islamkritikk i Norge, tilknyttet Listhaug, kan
virke sensurerende og diskriminerende på muslimer og overfor islam,
og at det ikke fins potensiale i islam til på noe sikt og i
fortsettingen å overta hegemoni som dominerende premissleverandør
for alle nåværende troer, alle livssynspreferanser og alle
eksisterende grunnverdier i landet overhodet.
Luther skiller i prinsippet skarpt
mellom det han med Bibelen i hånd beskriver som Guds to regimenter,
eller samfunnsbetingede virkemåter, kort sagt det politiske og det
åndelige regimente, hvorav det siste hører troen til. Og det er her
Listhaug er.
Professoren skiller imidlertid ikke
mellom disse to regimentene og grunnen er at han ikke skjelner mellom
«det liberale» og «det kristne». «Det liberale» og «det
kristne» oppfattes som identiske regimenter. Her fins intet
prinsipielt skille mellom «det liberale» regimente og «det
åndelige» regimentet i professorens optikk og heller intet skille
mellom «det politiske» og «det liberale». For å si det på en
annen måte: Professoren mener å se at det ikke er vesensforskjell
på A og B. Tankegangen hans strider da mot tankelovene eller
førsteprinsippene som har vært selvinnlysende siden Aristoteles,
helt frem til Hegel, som mente at disse lovene kunne oppheves i
fremtidens syntese av alle motsetninger. De fleste vil være enige om
at A ikke kan være A og samtidig være B samtidig som B er A og ikke
B på samme måte og på samme tid. Professoren synes ikke parat til
å anvende tankelovenes prinsipp her, ja, han synes å forkaste en
slik logikk med overlegg. Listhaug holder seg derimot til sunn
fornuft og Aristoteles, enten hun gjør det fullt bevisst eller ikke.
Professoren gjør seg dermed til
talsmann og misjonær for en politisk-åndelig bevegelse med innebygd
tendens mot det totalitære, mot en totalitær ett-regimentslære. I
prinsippet ligner en slik lære mer på islamsk og strikt
calvinistisk lære enn på luthersk lære. Professorens lære ligner
kanskje mer på disse lærene enn han selv er klar over. Litshaug er
derimot mer lutheraner med kors på halsen og dermed langt mindre
totalitær enn professoren vil like å tenke, og langt mindre
«liberal-totalitaristisk» enn professoren, i kontrast, jo viser seg
å være.
Det er Listhaug som er den sant kristne
liberale, ikke professoren. Listhaug er eksistensielt anti-totalitær
nettopp fordi hun vet både å skjelne og skille. Professoren derimot
vet hverken å skjelne eller skille og tenderer derfor i sin essens
mot det totalitær. Og der har vi problemet i et nøtteskall.
Mer komisk kan det ikke bli. Det er
«alarmism by default» fra professorens side.
Hallgeir Oppraak