NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

fredag 21. juni 2019

Emosjoner, hat og hypermagi i diskurs, Artikkel 4 av 4

Av Hallgeir Oppraak.

Her går vi rett på Konklusjon: 

Vi har sett at islamofobi som ord betraktet tillegges magiske krefter som fungerer som adgangstegn, som identitetsbevis og som et mentalt høyst ladet eller anriket våpen mot alt som tenkes kan av rene og det som i virkeligheten er helt ubegrunnede konspirasjoner, dvs oppdiktede trusler og farer konstruert nærmest for å kunne påstå at saklig islamkritikk med nødvendighet må drives på en rasistisk og derfor i prinsippet straffbar og etisk uforsvarlig og illegitim måte, med de verste hensikter, drevet og besatt av et destruktiv og farlig behov – tror de - for å knuse det verdisyn og den «hellige overbevisning» som i hele sitt vesen angriper gudstro, særlig kristen gudstro. 

De går til verks med den aller beste samvittighet og med den mest flammende og selvforherligende, ja, til og med tilsynelatende selvutslettende vrede, krefter som allerede har gjort mer enn nok for å dekonstruere Vestens høye idealer og kristne-humane verdisyn og trosliv.

Ordet islamofobi brukes av venstresiden selvpromoterende bevisst som en faktor i en kynisk nyttekalkyle og brukes etter alle kunstens regler i en markedsføring med alle kjente og tilgjengelige og dokumentert effektive retoriske, sosiologiske og psykologiske kunnskaper og innsikter.

Advarsler om at det i islamofobi ligger innbakt en psykiatrisk term – en fobi, altså en sykdom  – idet fobi betyr irrasjonell og gjerne sykelig angst eller frykt, overses og blir ikke en gang tatt seriøst opp til debatt, spesielt ikke innad i venstreradikale kretser, men selvsagt også ved iherdig unnlatelse på høyresiden.

De som ynder å bruke ordet, vet alle at det appellerer til selekterte målgrupper med en noe spesiell kuldskjærhet som gjør dem lette å dupere. Ordet islamofobi brukes derfor uten skrupler for å sykeliggjøre motstandere og antatte konspiratører. Dette viser at manipulerende nytte-kalkyler er langt viktigere å bruke enn metoder som kun vil fokusere på redelighet og sannhet.

Der islamofobi brukes – som f eks av Tarjei Gilje i Dagen - for å sverte motstandere, innvarsler dette i seg selv at de som anvender ordet er på full fart inn i illusjonenes og uvirkelighetens verden og at de ofrer sin forventede modenhet og integritet på hypermagikernes premisser og som gjør seg selv og andre til slaktoffer for en magi de egentlig frykter mer enn hva de tror på den kristne Guds kjærlighet in personae.

Hypermagikere mangler selvsagt sann og nødvendig gudsfrykt. De misbruker dessuten Herrens ord på det groveste når de bruker den guddommelige innsikt at Ordet skaper det det nevner, når de selv med suksess ser at de ord de selv buker, eller av frykt angriper, nettopp skaper det det nevner, her irrasjonell frykt for saklig, temperamentsfull, Kristus-tro og sann islamkritikk.

Motstykket til islamofobi tore være islamofili, men dette er et ord hypermagikere er langt fra komfortable med, ja, de vil ikke la seg assosiere med det i det hele tatt. Det er tankevekkende i seg selv, men lett forklarlig og viser med all tydelighet at alt dette egentlig dreier seg om rå maktkamp, kamp om posisjoner og ideologisk og politisk makt, gjerne antidemokratisk makt, idet venstresiden jo ikke makter å gi slipp på sin utopi om det perfekte, klasseløse samfunn, og inkludert de metoder man på venstresiden har promotert og tillatt seg å ta i bruk, inntil for bare et par decennier siden, med det resultat at millioner ble henrettet og sendt i Gulag, for å si det kort.

Vi skal huske at også den marxistiske ideologi appellerer til emosjoner og luftige visjoner for å nå sine uhellige mål, og løfter om samvittighetsfri moralsk «uangripelighet» for alle de som gjør en pur-rød innsats for å virkeliggjøre utopien på marxistisk vis, dvs med organisert og rå bruk av fysisk vold og psykisk utpresning på en skala som er umulig for et normalt menneske uten sosial dysfunksjonell diagnose og klare personlighetsforstyrrelser i dag å forestille seg.

Det viser seg altså at hypermagikere av ulik størrelse er seg fullt bevisst ordet islamofobi’s store potensialitet, kraft og påvirkningsverdi. Anvendelsen av ordet på rette sted, til rette tid, på rette måte og overfor de «rette» folka, dvs til hypermagikernes oppkonstruerte fiender, gjøres til et normsettende og høyt prisverdig arbeid og til en strategi som venstresiden for tiden åpenbart seg vel tjenlige med, alt for å selektere spesielt sårbare målgrupper og for å forme formålstjenlige verdipreferanser, og som premiss i det hele tatt for en konsensusbygging både på kort og lang sikt, et «verdifullt» og edelt politiske arbeide som bare kan støtte venstresiden, ved å skremme, stemple, håne og krenke islamkritikere og islamkrtikk.

Ordet «fobi» betraktes og brukes som et instrument for magiske krefter, krefter venstresiden ikke åpenlyst hverken kan bekrefte eller begrunne hverken på vitenskapelig måte eller på noe rasjonelt vis. Når selv seriøse forskere og medisinere kan bruke ordet islamofobi, viser det at disse ikke skjønner eller ikke vil og ikke kan skjønne – at magi i dag er en høyst virksom og innbydende kraft, en kraft som de i og for seg ikke er seg bevisst, eller som de av ren kynisme eller opportunisme derfor ikke vil befatte seg med. (De fortrenger, hvis mulig for dem).

Folk med høyere utdannelse og god kjennskap til vitenskap av alle slag, synes å ha en mental blindvinkel innbakt i sine personligheter og i sine laster eller lidenskapsstrukturer, enten den nå er innlært aktivt eller passivt. De forstår derfor ikke det presserende i at de nå bør bevisstgjøre seg selv på dette området og bearbeide og avlære seg sin egen sneverhet i form av farlig og høyst egen-genererte og generelle eller unike etikk «by defaults», altså «unnlatelsessynder». 

Sier de at målet – ved å bruke islamofobi, med sine tallrike lesagende troper og anvendelsesmåter -  helliger middelet, er de helt på jordet, slik vi har sett enkelte universitetsansatte har gjort, offentlig og uten blygsel. Når man ikke er forbeholden overfor imperativer om å bruke «repressiv toleranse», (Marcuse), skal man være på vakt og minne seg på at nihilisme virkelig finnes og fremdeles virker med uforminsket styrke, og som en naturlig agens, om enn i dag ikke så åpenlyst som bare for 50 år siden.

Se om dette her: Verdinihilisme og venstresosialismen og se her hva en medisiner og forsker, kan få seg til å mene om saklig islamkritikk, en kritikk som til og med ble vurdert som «innafor» av daværende debattredaktør i Vårt Land, Johannes Morken, se: her.

En smakebit: Morten Horn skrev: « – – en tråd som  var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett. … »» Se ordlyden i selve kritikken, nederst på siden: SpikersCorner

Horns uttalelse kan lett oppfattes som uttrykk for hat og frykt. Ja, som et irrasjonelt hat, en genuin «fobi». Det er ikke vanskelig å øyne et grunnfestet behov for å være på den «moralsk» riktige siden og som et uttrykk for å føle seg «bedre enn».

Horn tror åpenbart at han er moralsk overlegen, etisk uangripelig. Han kan tillate seg å degradere ikke bare meninger, men også den personen som skriver. Han driver med personangrep uten å skjønne at han nettopp driver med personangrep. Det er for lavt for ham å drive med personangrep, han kritiserer andre for å drive å drive personangrep, til og med når man tydelig kritiserer meningene hans, og ikke han som person.

Folk som befinner seg innenfor Horns tryllekrets, hans magiske, høyst virksomme, felt, ser ikke at Horn er ufin og bøllete. De mangler indre frihet, mental åpenhet, personlig og eksistensiell styrke til å motstå og avkle Horn i umiddelbar konfrontasjon, den være seg så mild, forstandig og velfundert både kunnskapsmessig og verdimessig. Man lar seg dupere, hærta og fjetre av Horns magi, og Horn lykkes gang på gang, uten at forguderne hans noen gang våger å se hva som foregår. Av mangel på selvstendighet og frihet, velger de å la seg dominere, for slik å fraskrive seg ansvaret for eget liv og et indre, kreativt og selvstendig og stolt indre, med egenverdi, (ikke diktert verdi). En hypermagiker passer som smurt inn i rollen som sektleder, eller  guru, - som en ufattelig mektig kultleder for dem som trenger noe å tro på, men som ikke unner seg en bedre tro enn den innbilling og forstillelse kultlederen selv tilbyr i egen person og i kraft av sitt forskrudde budskap. Horn kan ikke sies å være noen veletablert eller suksessrik magiker, guru eller kultleder, til det rekker ikke hans intellektuelle eller karismatiske evner. Det må være sårt for Horn å se at han ikke lykkes i dette, at han ikke klarer å dupere flere med sin egen form for hypermagiske fromhet.

Horn ser ikke sin egen selvrettferdighet. Horn ser ikke at han innbyr til å se helle denne saken i psykologiserings lys. Horn er en hypermagiker. Han kan ikke begrunne eller legitimere sin vemmelse over artikkelen han fordømmer annet enn i sitt eget indre univers, i sine emosjoner og trang til «kronisk» selvhevdelse. Han makter ikke å stå alene med sin «vemmelse», han vet han må piske opp stemningen, et sikkert tegn på at han egentlig ser seg selv som «mindreverdig», dvs han må stadig få bekreftelse på sin verd, sett med egne og andres øyne kombinert, ved å forkleine de han tror han «sosialt straff-fritt» kan utsette for de mest nedsettende bemerkninger, den klarest og mest ekskluderende måte å få bragt ikke bare et menneske, men også dette menneskes meninger, godt mente overbevisninger og analyser, ja, dette menneskes kristne tro til taushet.

Forskeren og legen - altså - Morten Horn driver en slags skremselspropaganda fordi han vil ha – må ha - kontroll, og fordi han ikke kan «leve» uten kontroll og dominansfølelse, bare gjennom kontroll og manipulering kan han imidlertid føle sin angst litt dempet og litt mer utholdelig, eller kontrollerbar, å leve med. I neste omgang krever en slik «mental konstitusjon» stadig mer av samme – innbilte – kraft og styrke. Hvor og når skal grensen settes? For et menneske som lar seg drive så til de grader av behov for selvfortreffelighet – ja, selvtilstrekkelighet - , kan det virke som ethvert forsøk på «grensesetting» vil være en fåfengt oppgave. Hypermagikere kjenner ikke sine egne grenser, der er grenseløse i sitt storhetsvanvidd, sitt indre «troll» som de mater med fornøyelse, i skjul for publikum og i stadig større doser.

I Horns tilfelle ser man klart at hat går i tospann med frykt. De kombineres i aggresjon og tynelyst. Behovet for selv å bli oppfattet som uangripelig, trumfer all rasjonalitet og alle argumenter. De vet det ikke selv, men de lar seg styre av en følelse av mangel på magi, noe de må kompensere for ved å forsøke å forkleine motstandere og folk som ikke følger den etiske oppskrift de mener folk bør ha for at disse folkene, som de er så avhengig av å få støtte og beundring fra, skal kunne beundre eller forgude dem, for slik å kunne opphøye hypermagikerens egen sårt tiltrengte fortreffelighet, deres egen renhet og edelhet i sinn og skinn.

Og vi ser at dette hatet og denne – irrasjonelle – frykten ikke går av veien for å ta i bruk de meste manipulerende metoder. Horn truer den kristne forumsredaktør og moderator Johannes Morken med å slutte å skrive for avisen, Vårt Land, hvis ikke kritikeren av Tajiks kronikk blir utestengt «fra det gode selskap» for godt.

Horn får på denne måten fortalt publikum at han tilhører de «utvalgte gode», i kraft av sin egen magiske fortreffelighet og Morken gir ham så den bekreftelse han trenger, (selv om Morken selv altså i utgangspunktet fant at kritikken av Tajiks kronikk «lå innafor».

Noen større triumf for hypermagien i seg selv – og feigheten som den klarer å skape hos visse mennesker - skal man lete lenge etter. Morken underlegger seg og gir etter for presset. Han ser ikke Horns hatefulle aggresjon og gjennomskuer dermed ikke seg selv. (I bakgrunnen ulmer islamofobien som ikke må «røres». Grunnen kan ikke være annen enn at Morken lider av frykt for autoriteter – som han er avhengig av å trekke trygghet, uangripelig og makt fra - og at han innerst inne har et like stort behov som hypermagikeren for å fremstå som uforbeholdent «god». Bare slik vil han kunne unngå å stille seg selv «truende» inderlige og eksistensielle spørsmål som vedgår ham selv og hans indre menneske.

Morken viser at han mangler trygt fortfeste i egen identitet. Han røper dermed en egen indre usikkerhet som lett kan la seg korrumpere av mennesker som er flinkere enn han selv til å dupere andre maktmennesker. Det helt «geniale» med hypermagi er at den foregir å tilføre sine «ofre» mer av det positive, mer av det «gode», en følelse eller en underliggende og varig emosjon som kan sikre både deres bøddel og dem selv som offer en ekstra energi, et overskudd og – ikke minst – et skjold mot kritikk.

Både bøddel og offer tilriver seg med andre ord en verdi og en betydning som de ikke selv – i sitt underbeviste, i det de fortrenger - har som enkelt, vanlig og autentisk menneske, ja, de «vet» at de i utgangspunktet ikke har denne frie og uavhengige egenskapen så å si ut fra naturen selv, og ut fra den kristne tro at de er skapt i Guds bilde og likhet, og at Guds gratis nåde, hvis de ber om den, ville redde dem ut fra den isolasjon som følger dem og dikterer dem nå, i mangel av nåden, på livets vei.

De frykter – elsker ikke - sin opprinnelige indre frihet. De flyter fra den, de vuderer den ikke høyt nok. Egentlig undervurderer de de andres verd og verdighet. De utholder ikke frihet i egentlig, dypere forstand. Både offer og bødler er slaver. De må derfor kompensere nettopp med magiske funksjoner, en tilleggsutrustning eller et forsprang de tillegger absolutt verdi og som de forestiller seg vil gi dem legitimitet til å føle seg ovenpå, både verdimessig og som menneske i seg selv. Det både offer og bøddel trenger, er en fordel fremfor andre de kan bruke for å få kontroll og makt. Ofte forstår hverken offer eller bøddel hva som rir dem. Hypermagikeren tilskriver seg legitimitet ved å vise til seg selv, ikke til en objektiv standard utenfor dem selv, ikke til objektiv moral eller etikk. De tilraner seg en selvtilstrekkelighet, en egenskap som bare kan tilskrives Gud selv. At dette er tilfelle, er noe de for enhver pris må holde skjult, for ellers vil jo ofrene forhåpentlig se at hypermagikeren egentlig krever å bli dyrket som Gud selv og som en autoritet ingen kan bestride, rokke ved, eller legge noe til i eller trekke noe ut fra, annet enn det bare Gud selv kan.  

De gamle grekere oppfordret til «Menneske, kjenn deg selv». For hypermagikeren finnes ingen annen mulighet til å kjenne seg selv enn til å ty til magi, en innbilt ytre kraft eller et ytre kraftfelt han kan trekke på og anvende i tråd med hva hans egen «konstitusjon» krever av ham. Når de gamle grekere den gang også sa at «mennesket er alle tings mål», så vil nå hypermagikere i stedet si at «jeg er alle tings mål». Grekerne mente nok ikke med disse utsagnene at det ikke fantes noen ytre, etisk standard eller virkelighet. Det de nok mente var at mennesket burde lære å kjenne seg selv bedre for å kunne relatere til en slik ytre virkelighet.

Hypermagikeren i dag makter ikke å relatere verdier og standarder til noe som ontologisk eksisterer utenfor ham selv. Hypermagikeren er tvunget til hente sin hjemler, sine holdning, emosjoner og handlinger fra seg selv. I moderne psykologi kalles slike personligheter for narsissister, men da uten at moderne psykologi klarer å koble dette til magi. Moderne psykologi aner fortsatt ikke hvor stor rolle ur-magiske og banale forestillinger faktisk benyttes og faktisk virker den dag i dag i vårt høyteknologiske samfunn.

Men – obs - det er ikke bare seriøse forskere som i dag lar seg blende og friste til å bruke rent magiske formler og virkemiddel i kampen for de mener måtte være av det gode. Det gjelder i høy grad også på den andre siden, dvs på den siden som tradisjonelt er blitt kalt høyresiden, men som i dag i praksis er blitt venstresidens nyttige idioter og velvillig medløpere.

Uten å forstå «magien» i diskursmønstrene, vil folk på høyresiden føle seg nokså maktesløse overfor den kritikken og de angrep som kontinuerlig og utrettelig kommer fra venstresiden og den siden som nå da mer enn alle andre tar i bruk magiske virkemidler, midler som er usynlig for det blotte øye og det naturlige instinkt på høyresiden i dag, og da med påfølgende realitetssvikt, men hvor man like vel faktisk kan håpe man vil erkjenne før man skjønner og erkjenner at det virkelig er reell magi det dreier seg om og som virkelig bedrives og da som et helt håndfast og konkret politisk virkemiddel for å knekke høyresiden.

Bare for å ta et eksempel (som kanskje ligger litt fjernt fra den spesifikke problematikken jeg her tar opp), fra den stadig pågående debatten om hvorvidt staten Israel okkuperer Vestbredden ulovlig eller ikke På venstresiden fremstilles det som et faktum at okkupasjonen nettopp er u-lovlig, hvilket imidlertid ikke lar seg å bevise. Den kan tilbakevises, gang på gang. Påstanden viser at man er avhengig av å tenke emosjonelt betinget og derfor magisk, i denne sammenhengen. Når man bruker ordene «ulovlig okkupasjon», så er det å bruke ord som et magisk virkemiddel, bl a fordi det ikke lar seg bevise hverken juridisk eller på annen måte, og fordi ordene savner referanser til objektive og ontologiske standarder både for lov og rett, sann moral og god tro, men antas automatisk å innebære og virke med stor overbevisningskraft  styrke og kraft nok til å få gjennomslag og kunne overbevise – ved å dupere -  folk rent og primært emosjonelt for slik å kunne oppnå rent konkrete, praktiske, ideologiske og politisk mål. Vi minner om Dostojevski: Uten Gud er alt tillat.

Det ligger en magisk forestilling eller oppfatning under bruken av ordene - man tror at man derfor ikke kan argumentere rasjonelt og nettopp juridisk imot påstanden som ordene og ordbruken rommer, hvilket i seg selv selvsagt er høyst umoralsk eller uetisk og irrasjonelt og vilkårlig å tro og gjøre.

Et eksempel på eklatant hatprat hentet fra det kristne forumet Verdidebatt

Forskeren, humanisten og legen Morten Horn skrev:

« – – en tråd som  var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett».

Kommentar: Horn er tydelig vis, etter min, og mange andres mening, fylt til randen av hat, eller skal vi si «islamofobi». Han lat sitt hat flomme over. Forfatteren av tråden skal utsettes for det meste av hattanker Horn hyser. Horn mener at følgende tekst som legges ved under, er så fylt av sjikane – og frykt - at forfatteren må utestenges fra et debattforum på livstid. Redaktøren på forumet var enig og stengte forfatteren ut for alltid.

Døm selv, er følgende tekst uttrykk for hat? Eller er det kommentaren av Horn ovenfor som er fylt av hat og hatprat?:

«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering? Vi har Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.

Men kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula.

Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?

Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens.

Man kan spørre: Vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som fortjener å bli drept?

Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk.
Hun setter vennlig og tilsynelatende saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: -- Se her, dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen.

Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.

Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer «korrekt» måte).

Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten?

Nei, dette blir for mye for en sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og det jo før jo heller.

Nei, dette står seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer?

Tajik presiserer ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).

Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde?

Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik.

Men skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig harde spørsmålene.

Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål.

Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en norsk moske.

Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.

Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan.

Islam er ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i Stortingets justiskomite.

Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.

Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor denne overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.

Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille henne).

Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe annet. Islam will prevail.

Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den ved dens rette navn.

Tajik har sannelig gjort det lett for seg.

Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet».

Linker til Gilje i Dagen:

Hallgeir Oppraak