Av Hallgeir Oppraak.
Her går vi rett på Konklusjon:
Vi har sett at
islamofobi som ord betraktet tillegges magiske krefter som
fungerer som adgangstegn, som identitetsbevis og som et
mentalt høyst ladet eller anriket våpen mot alt som tenkes
kan av rene og det som i virkeligheten er helt ubegrunnede
konspirasjoner, dvs oppdiktede trusler og farer konstruert
nærmest for å kunne påstå at saklig islamkritikk med
nødvendighet må drives på en rasistisk og derfor i prinsippet
straffbar og etisk uforsvarlig og illegitim måte, med de verste
hensikter, drevet og besatt av et destruktiv og farlig behov – tror
de - for å knuse det verdisyn og den «hellige overbevisning» som i
hele sitt vesen angriper gudstro, særlig kristen gudstro.
De går
til verks med den aller beste samvittighet og med den mest flammende
og selvforherligende, ja, til og med tilsynelatende selvutslettende
vrede, krefter som allerede har gjort mer enn nok for å dekonstruere Vestens høye idealer og kristne-humane verdisyn og trosliv.
Ordet islamofobi brukes av
venstresiden selvpromoterende bevisst som en faktor i en kynisk
nyttekalkyle og brukes etter alle kunstens regler i en markedsføring
med alle kjente og tilgjengelige og dokumentert effektive retoriske,
sosiologiske og psykologiske kunnskaper og innsikter.
Advarsler om at det i islamofobi
ligger innbakt en psykiatrisk term – en fobi, altså en sykdom –
idet fobi betyr irrasjonell og gjerne sykelig angst eller frykt,
overses og blir ikke en gang tatt seriøst opp til debatt, spesielt
ikke innad i venstreradikale kretser, men selvsagt også ved iherdig
unnlatelse på høyresiden.
De som ynder å bruke ordet, vet alle
at det appellerer til selekterte målgrupper med en noe spesiell
kuldskjærhet som gjør dem lette å dupere. Ordet islamofobi
brukes derfor uten skrupler for å sykeliggjøre motstandere og
antatte konspiratører. Dette viser at manipulerende nytte-kalkyler
er langt viktigere å bruke enn metoder som kun vil fokusere på
redelighet og sannhet.
Der islamofobi brukes – som f
eks av Tarjei Gilje i Dagen - for å sverte motstandere, innvarsler
dette i seg selv at de som anvender ordet er på full fart inn i
illusjonenes og uvirkelighetens verden og at de ofrer sin forventede
modenhet og integritet på hypermagikernes premisser og som
gjør seg selv og andre til slaktoffer for en magi de egentlig
frykter mer enn hva de tror på den kristne Guds kjærlighet in
personae.
Hypermagikere mangler selvsagt
sann og nødvendig gudsfrykt. De misbruker dessuten Herrens ord på
det groveste når de bruker den guddommelige innsikt at Ordet
skaper det det nevner, når de selv med suksess ser at de ord de
selv buker, eller av frykt angriper, nettopp skaper det det nevner,
her irrasjonell frykt for saklig, temperamentsfull, Kristus-tro og
sann islamkritikk.
Motstykket til islamofobi tore være
islamofili, men dette er et ord hypermagikere
er langt fra komfortable med, ja, de vil ikke la seg assosiere med
det i det hele tatt. Det er tankevekkende i seg selv, men lett
forklarlig og viser med all tydelighet at alt dette egentlig dreier
seg om rå maktkamp, kamp om posisjoner og ideologisk og politisk
makt, gjerne antidemokratisk makt, idet venstresiden jo ikke makter å
gi slipp på sin utopi om det perfekte, klasseløse samfunn, og
inkludert de metoder man på venstresiden har promotert og tillatt
seg å ta i bruk, inntil for bare et par decennier siden, med det
resultat at millioner ble henrettet og sendt i Gulag, for å
si det kort.
Vi skal huske at også den marxistiske
ideologi appellerer til emosjoner og luftige visjoner for å nå sine
uhellige mål, og løfter om samvittighetsfri moralsk
«uangripelighet» for alle de som gjør en pur-rød innsats for å
virkeliggjøre utopien på marxistisk vis, dvs med organisert og rå
bruk av fysisk vold og psykisk utpresning på en skala som er umulig
for et normalt menneske uten sosial dysfunksjonell diagnose og klare
personlighetsforstyrrelser i dag å forestille seg.
Det viser seg altså at hypermagikere
av ulik størrelse er seg fullt bevisst ordet islamofobi’s
store potensialitet, kraft og påvirkningsverdi. Anvendelsen av ordet
på rette sted, til rette tid, på rette måte og overfor de «rette»
folka, dvs til hypermagikernes oppkonstruerte fiender, gjøres
til et normsettende og høyt prisverdig arbeid og til en strategi som
venstresiden for tiden åpenbart seg vel tjenlige med, alt for å
selektere spesielt sårbare målgrupper og for å forme
formålstjenlige verdipreferanser, og som premiss i det hele tatt for
en konsensusbygging både på kort og lang sikt, et «verdifullt» og
edelt politiske arbeide som bare kan støtte venstresiden, ved å
skremme, stemple, håne og krenke islamkritikere og islamkrtikk.
Ordet «fobi» betraktes og brukes
som et instrument for magiske krefter, krefter venstresiden ikke
åpenlyst hverken kan bekrefte eller begrunne hverken på
vitenskapelig måte eller på noe rasjonelt vis. Når selv seriøse
forskere og medisinere kan bruke ordet islamofobi, viser det
at disse ikke skjønner eller ikke vil og ikke kan skjønne – at
magi i dag er en høyst virksom og innbydende kraft, en kraft som de
i og for seg ikke er seg bevisst, eller som de av ren kynisme eller
opportunisme derfor ikke vil befatte seg med. (De fortrenger, hvis
mulig for dem).
Folk med høyere utdannelse og god
kjennskap til vitenskap av alle slag, synes å ha en mental
blindvinkel innbakt i sine personligheter og i sine laster eller
lidenskapsstrukturer, enten den nå er innlært aktivt eller
passivt. De forstår derfor ikke det presserende i at de nå bør
bevisstgjøre seg selv på dette området og bearbeide og avlære seg
sin egen sneverhet i form av farlig og høyst egen-genererte og
generelle eller unike etikk «by defaults», altså
«unnlatelsessynder».
Sier de at målet – ved å bruke
islamofobi, med sine tallrike lesagende troper og
anvendelsesmåter - helliger middelet, er de helt på jordet,
slik vi har sett enkelte universitetsansatte har gjort, offentlig og
uten blygsel. Når man ikke er forbeholden overfor imperativer om å
bruke «repressiv toleranse», (Marcuse), skal man være på
vakt og minne seg på at nihilisme virkelig finnes og
fremdeles virker med uforminsket styrke, og som en naturlig agens, om
enn i dag ikke så åpenlyst som bare for 50 år siden.
Se om dette her: Verdinihilisme og venstresosialismen og se her hva en medisiner og forsker, kan
få seg til å mene om saklig islamkritikk, en kritikk som til
og med ble vurdert som «innafor» av daværende debattredaktør i
Vårt Land, Johannes Morken, se: her.
En smakebit: Morten Horn
skrev: « – – en tråd som var ren sjikane. … Det var
rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske
fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) –
her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som
krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på
retningslinjene, et av de verste jeg har sett. … »» Se
ordlyden i selve kritikken, nederst på siden: SpikersCorner
Horns uttalelse kan lett oppfattes
som uttrykk for hat og frykt. Ja, som et irrasjonelt hat, en
genuin «fobi». Det er ikke vanskelig å øyne et grunnfestet behov
for å være på den «moralsk» riktige siden og som et uttrykk for
å føle seg «bedre enn».
Horn tror åpenbart at han er
moralsk overlegen, etisk uangripelig. Han kan tillate seg å
degradere ikke bare meninger, men også den personen som skriver. Han
driver med personangrep uten å skjønne at han nettopp driver med
personangrep. Det er for lavt for ham å drive med personangrep, han
kritiserer andre for å drive å drive personangrep, til og med når
man tydelig kritiserer meningene hans, og ikke han som person.
Folk som befinner seg innenfor Horns
tryllekrets, hans magiske, høyst virksomme, felt, ser ikke at
Horn er ufin og bøllete. De mangler indre frihet, mental åpenhet,
personlig og eksistensiell styrke til å motstå og avkle Horn i
umiddelbar konfrontasjon, den være seg så mild, forstandig og
velfundert både kunnskapsmessig og verdimessig. Man lar seg dupere,
hærta og fjetre av Horns magi, og Horn lykkes gang på gang, uten at
forguderne hans noen gang våger å se hva som foregår. Av mangel på
selvstendighet og frihet, velger de å la seg dominere, for slik å
fraskrive seg ansvaret for eget liv og et indre, kreativt og
selvstendig og stolt indre, med egenverdi, (ikke diktert verdi). En
hypermagiker passer som smurt inn i rollen som sektleder,
eller guru, - som en ufattelig mektig kultleder for dem som
trenger noe å tro på, men som ikke unner seg en bedre tro enn den
innbilling og forstillelse kultlederen selv tilbyr i egen person og i
kraft av sitt forskrudde budskap. Horn kan ikke sies å være noen
veletablert eller suksessrik magiker, guru eller kultleder, til det
rekker ikke hans intellektuelle eller karismatiske evner. Det må
være sårt for Horn å se at han ikke lykkes i dette, at han ikke
klarer å dupere flere med sin egen form for hypermagiske fromhet.
Horn ser ikke sin egen
selvrettferdighet. Horn ser ikke at han innbyr til å se helle
denne saken i psykologiserings lys. Horn er en hypermagiker.
Han kan ikke begrunne eller legitimere sin vemmelse over artikkelen
han fordømmer annet enn i sitt eget indre univers, i sine emosjoner
og trang til «kronisk» selvhevdelse. Han makter ikke å stå alene
med sin «vemmelse», han vet han må piske opp stemningen, et
sikkert tegn på at han egentlig ser seg selv som «mindreverdig»,
dvs han må stadig få bekreftelse på sin verd, sett med egne og
andres øyne kombinert, ved å forkleine de han tror han «sosialt
straff-fritt» kan utsette for de mest nedsettende bemerkninger, den
klarest og mest ekskluderende måte å få bragt ikke bare et
menneske, men også dette menneskes meninger, godt mente
overbevisninger og analyser, ja, dette menneskes kristne tro til
taushet.
Forskeren og legen - altså -
Morten Horn driver en slags skremselspropaganda fordi han vil ha
– må ha - kontroll, og fordi han ikke kan «leve» uten kontroll
og dominansfølelse, bare gjennom kontroll og manipulering kan han
imidlertid føle sin angst litt dempet og litt mer utholdelig, eller
kontrollerbar, å leve med. I neste omgang krever en slik «mental
konstitusjon» stadig mer av samme – innbilte – kraft og styrke.
Hvor og når skal grensen settes? For et menneske som lar seg drive
så til de grader av behov for selvfortreffelighet – ja,
selvtilstrekkelighet - , kan det virke som ethvert forsøk på
«grensesetting» vil være en fåfengt oppgave. Hypermagikere
kjenner ikke sine egne grenser, der er grenseløse i sitt
storhetsvanvidd, sitt indre «troll» som de mater med fornøyelse, i
skjul for publikum og i stadig større doser.
I Horns tilfelle ser man klart
at hat går i tospann med frykt. De kombineres i aggresjon og
tynelyst. Behovet for selv å bli oppfattet som uangripelig, trumfer
all rasjonalitet og alle argumenter. De vet det ikke selv, men de lar
seg styre av en følelse av mangel på magi, noe de må
kompensere for ved å forsøke å forkleine motstandere og folk som
ikke følger den etiske oppskrift de mener folk bør ha for at disse
folkene, som de er så avhengig av å få støtte og beundring fra,
skal kunne beundre eller forgude dem, for slik å kunne opphøye
hypermagikerens egen sårt tiltrengte fortreffelighet, deres
egen renhet og edelhet i sinn og skinn.
Og vi ser at dette hatet og denne –
irrasjonelle – frykten ikke går av veien for å ta i bruk de meste
manipulerende metoder. Horn truer den kristne forumsredaktør og
moderator Johannes Morken med å slutte å skrive for
avisen, Vårt Land, hvis ikke kritikeren av Tajiks kronikk blir
utestengt «fra det gode selskap» for godt.
Horn får på denne måten fortalt
publikum at han tilhører de «utvalgte gode», i kraft av sin egen
magiske fortreffelighet og Morken gir ham så den bekreftelse han
trenger, (selv om Morken selv altså i utgangspunktet fant at
kritikken av Tajiks kronikk «lå innafor».
Noen større triumf for hypermagien
i seg selv – og feigheten som den klarer å skape hos visse
mennesker - skal man lete lenge etter. Morken underlegger seg
og gir etter for presset. Han ser ikke Horns hatefulle aggresjon og
gjennomskuer dermed ikke seg selv. (I bakgrunnen ulmer islamofobien
som ikke må «røres». Grunnen kan ikke være annen enn at Morken
lider av frykt for autoriteter – som han er avhengig av å trekke
trygghet, uangripelig og makt fra - og at han innerst inne har et
like stort behov som hypermagikeren for å fremstå som
uforbeholdent «god». Bare slik vil han kunne unngå å stille seg
selv «truende» inderlige og eksistensielle spørsmål som vedgår
ham selv og hans indre menneske.
Morken viser at han mangler
trygt fortfeste i egen identitet. Han røper dermed en egen indre
usikkerhet som lett kan la seg korrumpere av mennesker som er
flinkere enn han selv til å dupere andre maktmennesker. Det helt
«geniale» med hypermagi er at den foregir å tilføre sine
«ofre» mer av det positive, mer av det «gode», en følelse eller
en underliggende og varig emosjon som kan sikre både deres bøddel
og dem selv som offer en ekstra energi, et overskudd og – ikke
minst – et skjold mot kritikk.
Både bøddel og offer tilriver seg med
andre ord en verdi og en betydning som de ikke selv – i sitt
underbeviste, i det de fortrenger - har som enkelt, vanlig og
autentisk menneske, ja, de «vet» at de i utgangspunktet ikke har
denne frie og uavhengige egenskapen så å si ut fra naturen selv, og
ut fra den kristne tro at de er skapt i Guds bilde og likhet, og at
Guds gratis nåde, hvis de ber om den, ville redde dem ut fra den
isolasjon som følger dem og dikterer dem nå, i mangel av nåden, på
livets vei.
De frykter – elsker ikke - sin
opprinnelige indre frihet. De flyter fra den, de vuderer den ikke
høyt nok. Egentlig undervurderer de de andres verd og verdighet. De
utholder ikke frihet i egentlig, dypere forstand. Både offer og
bødler er slaver. De må derfor kompensere nettopp med magiske
funksjoner, en tilleggsutrustning eller et forsprang de tillegger
absolutt verdi og som de forestiller seg vil gi dem legitimitet til å
føle seg ovenpå, både verdimessig og som menneske i seg selv. Det
både offer og bøddel trenger, er en fordel fremfor andre de kan
bruke for å få kontroll og makt. Ofte forstår hverken offer eller
bøddel hva som rir dem. Hypermagikeren tilskriver seg
legitimitet ved å vise til seg selv, ikke til en objektiv standard
utenfor dem selv, ikke til objektiv moral eller etikk. De tilraner
seg en selvtilstrekkelighet, en egenskap som bare kan tilskrives Gud
selv. At dette er tilfelle, er noe de for enhver pris må holde
skjult, for ellers vil jo ofrene forhåpentlig se at hypermagikeren
egentlig krever å bli dyrket som Gud selv og som en autoritet ingen
kan bestride, rokke ved, eller legge noe til i eller trekke noe ut
fra, annet enn det bare Gud selv kan.
De gamle grekere oppfordret til
«Menneske, kjenn deg selv». For hypermagikeren finnes ingen
annen mulighet til å kjenne seg selv enn til å ty til magi, en
innbilt ytre kraft eller et ytre kraftfelt han kan trekke på og
anvende i tråd med hva hans egen «konstitusjon» krever av ham. Når
de gamle grekere den gang også sa at «mennesket er alle tings mål»,
så vil nå hypermagikere i stedet si at «jeg
er alle tings mål». Grekerne mente nok ikke med disse utsagnene
at det ikke fantes noen ytre, etisk standard eller virkelighet. Det
de nok mente var at mennesket burde lære å kjenne seg selv bedre
for å kunne relatere til en slik ytre virkelighet.
Hypermagikeren i dag
makter ikke å relatere verdier og standarder til noe som ontologisk
eksisterer utenfor ham selv. Hypermagikeren er tvunget til
hente sin hjemler, sine holdning, emosjoner og handlinger fra seg
selv. I moderne psykologi kalles slike personligheter for
narsissister, men da uten at moderne psykologi klarer å koble dette
til magi. Moderne psykologi aner fortsatt ikke hvor stor rolle
ur-magiske og banale forestillinger faktisk benyttes og faktisk
virker den dag i dag i vårt høyteknologiske samfunn.
Men – obs - det er ikke bare seriøse
forskere som i dag lar seg blende og friste til å bruke rent magiske
formler og virkemiddel i kampen for de mener måtte være av det
gode. Det gjelder i høy grad også på den andre siden, dvs på den
siden som tradisjonelt er blitt kalt høyresiden, men som i dag i
praksis er blitt venstresidens nyttige idioter og velvillig
medløpere.
Uten å forstå «magien» i
diskursmønstrene, vil folk på høyresiden føle seg nokså
maktesløse overfor den kritikken og de angrep som kontinuerlig
og utrettelig kommer fra venstresiden og den siden som nå da mer enn
alle andre tar i bruk magiske virkemidler, midler som er usynlig for
det blotte øye og det naturlige instinkt på høyresiden i dag, og
da med påfølgende realitetssvikt, men hvor man like vel faktisk kan
håpe man vil erkjenne før man skjønner og erkjenner at det
virkelig er reell magi det dreier seg om og som virkelig bedrives og
da som et helt håndfast og konkret politisk virkemiddel for å
knekke høyresiden.
Bare for å ta et eksempel (som kanskje
ligger litt fjernt fra den spesifikke problematikken jeg her tar
opp), fra den stadig pågående debatten om hvorvidt staten Israel
okkuperer Vestbredden ulovlig eller ikke
På venstresiden fremstilles det som et faktum at okkupasjonen
nettopp er u-lovlig, hvilket imidlertid ikke lar seg å
bevise. Den kan tilbakevises, gang på gang. Påstanden viser at man
er avhengig av å tenke emosjonelt betinget og derfor magisk, i denne
sammenhengen. Når man bruker ordene «ulovlig okkupasjon»,
så er det å bruke ord som et magisk virkemiddel, bl a fordi det
ikke lar seg bevise hverken juridisk eller på annen måte, og fordi
ordene savner referanser til objektive og ontologiske standarder både
for lov og rett, sann moral og god tro, men antas automatisk å
innebære og virke med stor overbevisningskraft styrke og kraft
nok til å få gjennomslag og kunne overbevise – ved å dupere -
folk rent og primært emosjonelt for slik å kunne oppnå rent
konkrete, praktiske, ideologiske og politisk mål. Vi minner om
Dostojevski: Uten Gud er alt tillat.
Det ligger en magisk forestilling eller
oppfatning under bruken av ordene - man tror at man derfor ikke kan
argumentere rasjonelt og nettopp juridisk imot påstanden som ordene
og ordbruken rommer, hvilket i seg selv selvsagt er høyst umoralsk
eller uetisk og irrasjonelt og vilkårlig å tro og gjøre.
Et eksempel på eklatant hatprat
hentet fra det kristne forumet Verdidebatt:
Forskeren,
humanisten og legen Morten Horn skrev:
« – – en tråd som var
ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for
verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til
kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette
innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var
et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett».
Kommentar: Horn er
tydelig vis, etter min, og mange andres mening, fylt til randen av
hat, eller skal vi si «islamofobi». Han lat
sitt hat flomme over. Forfatteren av tråden skal utsettes for det
meste av hattanker Horn hyser. Horn mener at følgende tekst som
legges ved under, er så fylt av sjikane – og frykt - at
forfatteren må utestenges fra et debattforum på livstid. Redaktøren
på forumet var enig og stengte forfatteren ut for alltid.
Døm selv, er følgende tekst
uttrykk for hat? Eller er det kommentaren av Horn ovenfor som er fylt
av hat og hatprat?:
«Er dette en farse? En harselas?
Snikislamisering? Vi har Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i
tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var
ventet.
Men kronikken er i skrivende stund
ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut,
heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg,
etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et
møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula.
Den norske kvinnen tar initiativet
og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på
om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god
jul» til vedkommende?
Tajik bedyrer at hun kjenner
muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal
føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har
fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å
være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige med
tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens.
Man kan spørre: Vet Tajik at noen
muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og
kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene
kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam er, og
dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som
fortjener å bli drept?
Kronikkens tone er ikke hatsk. Men
den er i hvert fall et aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk.
Hun setter vennlig og tilsynelatende
saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: --
Se her, dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen
kristendommen.
Hun sier det indirekte. Hun er ikke
ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.
Implisitt: Islam er nemlig bedre
fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på
eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være
Guds sønn. For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex,
og det attpåtil sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår
at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik formulerer det
riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer «korrekt»
måte).
Tajik raljerer ikke over kristne som
tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset. Hun
konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en
profet lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at
Jesus led – i virkeligheten?
Nei, dette blir for mye for en sann
muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være
måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og det jo før
jo heller.
Nei, dette står seg ikke for en
opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en
ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og
dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og
budbringer?
Tajik presiserer ikke. Hun lar
spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som
benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av
Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For
Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme
med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på
treenighetslæren).
Hva om det fremgår i Koranen selv
at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus
kunne vekke folk opp fra de døde?
Hun – den norske, uvitende kvinnen
hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om
religion, skriver Tajik.
Men skriver Tajik om religion selv?
Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam,
men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig
harde spørsmålene.
Hun nøyer seg tydelig med å ha et
overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål.
Og hun som anbefaler at mulige
muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje
ta seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur
om islam i et norsk nonnekloster enn i en norsk moske.
Hun burde selv følge sitt eget råd
og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen
kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke
gjøre, for Allah og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp
spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne og
kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare
svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk
nivå.
Nei, da er det er bedre å holde seg
til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og hverken
bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert
fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å
spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt
ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller
forsøke å finne ut av på et dypere plan.
Islam er ritualer eller vakre og
sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende
for evigheten i Allah’s paradis.
And that’s it! Enjoy. Du kan
risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg!
Underkast deg og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke
visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette
tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller
leder i Stortingets justiskomite.
Er det ikke smart? Den norske
kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske,
underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette
fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og
fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke
bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens,
islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la
oss si – uinteressant.
Det er tydelig at Tajik – og islam
– vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor denne
overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.
Kanskje denne kvinnen er redd for å
fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan
slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen
bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at
hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at
islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen
ikke forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil
hun ikke fremstille henne).
Kvinnen skal derimot oppfatte at
islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort
og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye
mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke
vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd –
unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe annet.
Islam will prevail.
Antakelig er imidlertid denne
kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs samtale
med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men
noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk
medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig
kristen dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob,
en diagnose Tajik riktig nok ikke setter der og da, men som man kan
ane spiller med som en avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik
beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den ved dens
rette navn.
Tajik har sannelig gjort det lett
for seg.
Oppskrift: Finn en uvitende norsk
litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst»
mannfolk og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som
en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men
islam har vunnet på kjøpet».
Linker til Gilje i Dagen:
Hallgeir Oppraak