Nå gleder jeg meg over mine lidelser for eder og utfyller i mitt kjød det som ennå fattes i Kristi trengsler, for hans legeme som er menigheten. Kol. 1,24.
En brahmin som ble omvendt til Gud, mistet for sin tros skyld omtrent alt hva han eide. Han ble spurt om hvordan han kunne bære så store lidelser, og svarte: «Dette spør mange meg om, men ingen spør meg om jeg kan bære den store lykke og glede som Kristus har gitt meg.»
Verden kan ikke forestille seg at glede kan høre sammen med lidelse, for verden tror at lidelse er helt uforenlig med lykke. Nettopp derfor vil mange heller ikke ha med kristendommen å gjøre. En lykkereligion kunne de nok tenke seg å følge, men ikke lidelsens religion. Men verden er blind, enda også verden kjenner noe til lykke forent med lidelse.
Midt i fødselssmerten kan jo en mor glede seg over barnet som hun skal gi liv, og denne gleden går da sammen med lidelsen. Fødselssmerte og fødselsglede går sammen, akkurat som omvendelsens kamp går sammen med frelsens glede hos en nyomvendt. Når Gud vil gi nytt liv til fortapte sjeler og vekst i Guds menighet, da koster det alltid kamp og ofte smerte. Derfor kalles kristen sjeleomsorg for sjelesorg. Slik kan apostelen skrive til menigheten i Galatia: «Mine barn, som jeg atter føder med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i eder» (Gal. 4,19).
Troende foreldre kan komme i samme stilling som Monica, som i Augustin hadde «en tåresønn» og siden fikk oppleve at han ble «en gledesønn». De som bærer nød i hjertet for sine barns frelse, vet at denne lidelse er for intet å regne over lykken ved at frelsens under skjer.