Av Hallgeir Oppraak.
Redaktør Tarjei Gilje i avisen
Dagen speider etter tegn i tiden, og finner dem, tegn på
fremmedfrykt i form av personer, tanker og - mulige - konspirasjoner. Inntil nylig, brukte han ordet islamofobi,
men det har han sluttet med. Han har i stedet begynt å bruke
«fremmedfrykt». Om han blir konsistent på
dette, gjenstår å se, se nedenfor.
For: Hvor finner han begrunnelsen
eller grunnen for denne frykten? Hvilken frykt er det han speider
etter, ja, etterlyser? Skjønt «etterlyser», det er kanskje å ta
vel mye i, men hvor denne frykten befinner seg og hvem som har eller
lider av denne frykten, det er vanskelig å lokalisere for Gilje.
Vi skal se litt på islamofobi.
Redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, fraråder å bruke dette ordet,
og det er sannsynlig at Gilje slutter å bruke dette ordet, på
oppfordring fra Selbekk, (se under).
Hvor finner så Gilje islamofobi
eller fremmedfrykt? Gilje vil neppe være
spesifikk og ta for seg personer enkeltvis, høyst bare visse
grupper. Han er ikke alene om det. Islamofobi
brukes som regel i generelle vendinger. Han vil neppe henge ut folk
enkeltvis. Det ligger derfor nærmest i kortene at Gilje trenger en
stråmann, en effigy, noen å bruke sitt
innerste ønske eller påtrengende behov på, noe eller noen han kan
utøve sin skjulte magi på, - eller for å si
det på en måte som mange vil synes er vulgært: Noen å stikke sine
nåler i.
Stråmannen tjener to formål for det
jeg kaller hypermagikere, (se mer nedenfor). For det første
kan hypermagikeren suge kraft fra den, eller så kan han
tilføre den mindre kraft slik at den egne kraften øker tilsvarende
eller mer. Alt for å få oppmerksomhet, for å styrke selvfølelsen,
den autentiske selvaktelse og – om mulig - egen posisjon,
egen utstråling, eget image, eget maktpotensiale.
Å være hypermagiker er slik sett mer vanlig enn man skulle tro. Få moderne velorienterte og kunnskapsrike mennesker ser seg imidlertid ikke som magikere i dag. Snarere tvert imot, bortsett fra i viss nyreligiøse kretser. All rasjonalitet eller fornuft strider i dag mot å kalle seg selv eller avsløre seg selv som en hypemagiker. Ved å benekte det, kan man gå glipp av visse poenger, en viss selvinnsikt og en viss innsikt i hvordan «tingene» eller de sosiale relasjonene fungerer på diskursmarkedet i dag.
I utgangspunktet vil jeg tro at kristne
er mer bevisst på hva magi er eller kan være, mer
avvisende enn mange andre ikkekristne. I kristendommen blir som kjent
alle former for magi avvist. Like vel kan det vise seg at mange
kristne faktisk driver en slags magi, uten at de er klar over dette.
Vi kommer nærmere inn på dette i fortsettelsen.
Ordet islamofobi
er blitt et magisk trylleord som flittig benyttes av hypermagikere.
Islamofobi som betegnelse eller ord – termen
er ikke noe begrep i seg selv – kan sies ha å fått en sterk
dagsaktuell symbolsk funksjon i dagens diskurs.
Ordet er i seg selv blitt et symbol ladet med kraft, av de som
frykter det man kaller islamofobi og islamofobe
personer. Her plasseres altså mennesker i kategorier. Ordet fungerer
nå som en fane eller et flagg man forsøker å få folk til slutte
seg opp rundt og heiser villig vekk, for å vise korrekt holdning og
moralsk «høyverdighet», til alle for å se.
Særlig innflytelsesrike folk på
venstresiden har jobbet hardt de siste 10 – 15 år for å etablere
ordet som et nærmest nødvendig middel eller som et instrument for å
vise hvor man står i landskapet, på hvilken side man tilhører og
hvem man identifiserer seg med.
For venstresiden er det viktig å forsøke å få flest mulig aktuelle og potensielle støttespillere og sympatisører til å individuere, reifisere eller objektivere ordet, dvs få det mentalt til «å sitte i kropp og sjel», dette samtidig som tilskriver og tror på ordet magiske evner og agens.
Urovekkende mange ser ut til å falle
for denne venstrestrategien og lar seg suggerere av
venstreside-parolene. Ordet er blitt en vare og en markør, det
fungere som en talisman, en sjibbolet eller et
adgangstegn inn i det magiske, inn mot den sentrale krets av, ja,
nettopp, både de ugudelige og ikke full så ugudelige
hypermagikernes rike, (se under), et rike hvor de korrekte
emosjoner trumfer den anstrengelsen det innebærer å tenke,
analysere og skjelne.
De som i dag aner at ordet islamofobi
innebærer kraft og en slags «overbevisningsserum», og som derfor
flokker seg til symbolet og hengir seg ved å gi og tro, forestiller
seg og innbiller seg, at det her utveksles reelle magiske krefter,
krefter man hverken trenger å argumentere for eller avvise, fordi de
antas aksiomatisk å foreligge som en kraft og en mulighet man kan
«»trekke» på og som «virkelig» forøkes i synergi med de
ritualer symbolet og hypermagikerne anviser. Hypermagien
lover belønning, men forventer samtidig offer og offervilje.
Ordet som symbol virker av egen kraft, kumulativt som aggregat,
transformator og kraftkilde. Det blir lett noe teknisk over det hele,
men dette bekymrer ikke hypermagikere.
At ordet i seg selv skal lenkes
til selve varmen i ordene de gode og det gode, de
empatiske, åpne, tolerante osv - er opplagt. Ved assosiasjon, eller
via en mer eller mindre vag følelse, skal man inngytes en enda bedre
følelse, en ekstra følelse av genuint fellesskap, følelse av
genuin trygghet, følelse av genuin meningsfylde. Man aner lyden av
lovsang i bakgrunnen.
Å assosiere seg med ordet krever
liten tankevirksomhet. Termen i seg selv kan brukes på en måte
som er svært lik den måten man forholder seg og bruker et
nasjonalflagg på, dvs det er denne funksjon og betydning tilhengerne
av ordet islamofobi ønsker det skal ha. (Jeg har intet mot
det norske flagget, snarere tvert imot).
Ordet i seg selv utsier ikke mer enn
det ordets rene phonetikk tilsier, det er et ordbilde, det er
for så vidt bare luft eller vind. Poenget er at det kan konstrueres
en konsensus – en allmenn oppfatning eller forståelse av - hvordan
ordet skal forstås og hvordan man skal forholde seg til dem som kan
assosieres med ordet.
Innholdsbetydningen er ikke
fastlagt på forhånd, den forsøkes pådyttet kamerater, venner,
familie, kollegaer, partifeller, kort sagt opinionen i folket. Jo
flere som oppfatter og bruker ordet på den måten interessegruppen
som har skapt ordet har ønsket, jo viktigere blir det å
opprettholde og pleie ordet og de relasjoner som flyter ut av det. Ordet
gis en magisk kraft. Det ønskede betydningsinnhold, - helt uavhengig
av sannhetsgehalt – gir uansett større makt i og med bruken av
ordet. Selve bruken av ordet overfører mer makt fra samfunnet til
den interessegruppen som har klart å få frem det spesifikke innhold
denne gruppen selv har forsøkt å lade ordet med. Den magiske makt
denne gruppen vil at ordet skal ha, er den verdi gruppen fastsetter
som en del av dens overordnede ideologi gruppen sogner til og sverger
til. Ord er makt. (Vi har jo forresten også hørt at ord er vold …
).
At ordet brukes som en magisk formel mer enn et rasjonelt – og isolert ord -, i en snever rent akademisk kontekst, - viser seg i hvordan det brukes. Det brukes som et ladet fy-ord hvis eneste hensikt ikke er å dele informasjon og innhold, nei, det brukes kun som et klistremerke, et fyndord som tros å styrke moralen og dermed samholdet innen gruppen, dvs som ett virkemiddel blant flere som alle kan mobilisere de riktige eller korrekte emosjoner man til enhver tid ønsker å skape, vedlikeholde og bruke mot motstanderen eller dem man er uenig med i et større ideologisk perspektiv, eller rent livssynsmessig, ut fra de egne interesser og tolkninger av situasjon og kontekst.
Den gruppe som makter å gi ordet et
doxologisk innhold, en allmenn konsensus, har i store trekke
gode sjanser til å få sin politikk i gjennom.
Stemmer og støtte som innhentes ved
appell til følelser eller emosjoner, kan utgjøre tungen på vekten
i større nasjonale og internasjonale valg. Så snart man har
klart å skape et doxisk felt hvor ordet har fått et innhold
som automatisk oppfattes – eller føles - som å være
umiddelbart sant og riktig, og som korresponderer til noe man
forestiller seg som ontologisk foreliggende, har man klart å skaffe
seg et uvurderlig forsprang på motstanderen eller konkurrenten.
Den gruppen som tror at holdninger og
politikk primært skapes via emosjonell påvirkning og emosjonelle
appeller og slagord, har fått en forkjærlighet for – kynisk –
anvendelse av ordet islamofobi. De som er mer rasjonelt anlagt
og skeptiske til at «følelser ad hoc» skal gis for stort
spillerom, tar med god grunn avstand fra ordet islamofobi i
det hele tatt.
Det viser seg nå plutselig å ha blitt
svært kontraproduktiv å spre om seg med ordet islamofobi som
en måte å «shame and blame» på, (en metode Hillary
Clinton ikke hadde noe imot). Det viser seg at myndigheter i
Storbritannia nå nylig offisielt har gått ut og innrømmet, dette
tross massiv motstand mot å skrote ordet i den muslimske
befolkningen og blant muslimske talspersoner. Fra hjemlige kanter:
Hans Rustad skriver:
La oss ta et eksempel: Lørdag 18.
mai bruker NTB for første gang ordet «islamofobi» som et etablert
attributt ved de høyrenasjonale partiene som samme dag demonstrerer
i Milano. Det er ikke noe diskutabelt. NTB bruker begrepet som om det
var opplest og vedtatt at de høyrenasjonale partiene i Europa er
islamofobiske. Til tross for at de deler sin islamofobi og motstand
mot innvandring, multikultur, EU generelt og venstreorientert
politikk, strever de nasjonalistiske partiene med å slå seg sammen
i en blokk. Første gang det dukker opp som et gyldig begrep og ikke
bare en påstand, er etter massakren i Christchurch. Muslimske
talsmenn beskylder Vesten for islamofobi og krever at det blir gjort
noe. Vestlige talspersoner, som New Zealands statsminister Jacinda
Ardern, sluker det uten forbehold. Alle islam-vennlige innfrir
forventningene og kravene og adopterer begrepet. NTB viser den samme
godvilje. her
In Britain, That “Working
Definition” Of “Islamophobia” Just Won’t Work, May 24, 2019
By Hugh Fitzgerald, se her
Om en norsk akademiker, Sindre
Bangstad, som er en nesten fanatiske tilhenger av å bruke
islamofobi i sin egen kamp, se her,
på bloggen.
Når det kommer til Tarjei Gilje i
avisen Dagen, og hans bruk av ordet islamofobi og hva red.
Vebjørn Selbekk mener om ordet, se her
og her
Det er derfor påkrevende for visse
interessegrupper å skape en virkelighet – forankret primært
i emosjoner - som ordet kan dekke og representere. Det må derfor
også skapes kontekster hvor «alle» umiddelbart forstår hva som er
lagt inn eller som legges inn i ordet og hva ordet referer til.
I dag vil man få folk til å reagere
negativt overfor alle som rammes av den magi gruppen har klart å
«utstyre» ordet med. Det gjelder om å overføre eller projisere
destruktive krefter, negativ magi, på hypermagikerens
kulturelle, religiøse og politiske motstandere. Oppdiktede
islamofobe antar da funksjonen av en effigy, som
nevnt over. At det dreier seg om et behov eller et ønske om
forføyning over magiske krefter, ser vi av det faktum at ordet i
utgangspunktet faktisk er a-kontekstuelt og innholdsnøytralt, dvs
totalt innholdsløst eller meningsløst i seg selv, eller rett og
slett helt uten egen, selvstendig etymologisk mening eller eget
innhold pr se.
Mening får ordet først brukt som
appell- og kamp-ord og parole og da som en besvergelse mot reelle
eller oppdiktede motstandere i det større allmenne paradigme som
allerede måtte foreligge. Noen lever det meste av sitt voksne liv i
miljøer som så å si lever av og overlever nettopp på
paroler osv.
Den som vinner i forsøket på å
bestemme ordets innhold, har vunnet, og dette er noe særlig
hypermagikere vet og benytter seg av. Siden ordet i
utgangspunktet er helt blankt for rasjonell mening, må meningen
skapes via emosjonell påvirkning og assosiasjon. Påvirkningen
trenger ikke å skje direkte eller som en mer eller mindre merkbare
konfrontasjon. Enhver med litt kjennskap til PR, dvs
markedsføring, vet at den subliminale påvirkningen er vel så
viktig som den påvirkning som rettes direkte mot personer og marked.
Jo flere mennesker som opplever at
ordet islamofobi brukes med en selvfølgelighet som bare
uforbeholdent overbeviste mennesker kan legge for dagen, jo
flere potensielle «kundegrupper» vil herme og ta det for gitt at
ordets makt ikke bare er nyttig å bruke, men også at det er et moralsk
gode i seg selv å bruke det, det tjener en større, edlere hensikt,
en nøkkel til et samlet overskudd av godhet.
Å tro fast og fullt på at man bidrar
til å skape et bedre samfunn er, som alle vet, et grunnleggende
behov for de aller fleste av oss. Det farlige og det som få advarer
mot, er å tro at det kun fins én spesifikk metode eller strategi
som kan være aktuelt å bruke og bli brukt for «å nå målet», et
mål som i seg selv ordinært betyr «best for visse grupper eller en
bestemt klasse» på bekostning av andre grupper.
Det er med andre om å gjøre å få
etablert en bredest mulig konsensus om hva ordet skal betegne
fremover, ikke først og fremst hva eventuelt ordet har betydd eller
hva det rasjonelt og rent språklig meningsfylt best kan uttrykke.
Det reelle betydningsinnhold eller mange på slikt innhold, er
sekundært.
Det hjelper ikke overfor de som elsker å bruke ordet å forklare at ordet i seg selv har en destruktiv og illusjonsskapende virkning. Det gjelder for visse interessegruer om å få folk til å forbinde ordet med en helt spesifikk virkelighetsoppfatning. Den interessegruppen i samfunnet som klarer å få folk til å bruke ordet som om det hadde et fastlagt, legitimt og en gang for alle gitt innhold, har for så vidt vunnet spillet og kampen om ordets påvirkningspotesial både i og overfor ulike svake og sterke grupper, kulturelt og politisk. De har da klart å utstyre ordet med magisk virkende kraft. De er blitt magikere uten å vite om det. De vil nok heller ikke innse at det er en reell åndskamp de har begitt seg inn på. De tror at den magiske kraften gjør åndskamp irrelevant og den som besitter og forvalter magien, til slutt vil vinne.
Hallgeir Oppraak