Av Hallgeir Oppraak.
Hvordan skal en president være?
Hvilken karakter og personlighet skal han ha? Hvilke etiske
grunnprinsipper skal han følge i tykt og tynt? Hvor går grensen for
det politisk anstendige? Og: Bør en stat styres av sentimentalitet
og emosjoner? Bør man forlange størst mulig barnslig naivitet?
Skal presidenten være en robot
eller automaticon? Skal han være en typisk lov-
og regelstyrt, helst mest mulig underdanig og nevrotisk byråkrat?
Hvilke friheter skal han kunne ta seg? Hva vil det si å være et
menneske? Hvilken millimetermoral skal være hans skjebne?
Jeg vil hevde at det er bedre å ha
en person og et menneske på toppen i amerikansk politikk enn en
byråkrat eller et automatikon, (en mest mulig avpersonalisert figur,
- et avmektig idol eller et «søtt», føyelig og i alle ting et
inntil det kjedsommelig lydige eller serviliserte avgudsbilde).
Når folk forsøker å skape Trump i
sine egne bilder ut fra egne emosjoner, vil demokratiet før eller
siden kollapse, fordi følelser og emosjoner i seg selv alltid er
suicidale. Der den emosjonelt korrekte hypermagiker
sitter på tronen, er det en naturlov at hans emosjoner og følelser
før eller siden må erstattes av kulde, ren beregning, opportunisme
og kynisme. Hvilket igjen betyr vold og opprør.
Vel, dette er spørsmål mange ikke
stiller seg, i hvert fall ikke med ettertanke og dypere refleksjon.
Holdninger og meninger i dag bestemmes av føle-mønstre og en
mektig sfære av servilt betinget korrekte emosjoner, dvs frykt hva
andre vil føle mer enn for hva andre måtte tenke. Emosjonene i dag
trumfer fornuften og det distanserte forhold til tingene, i nesten
alle sammenhenger i diskursens mangslungne og lunefulle fasonger.
Ensidig vektlegging av emosjoner fratar
mennesket idealet om å se virkeligheten på en mest mulig objektiv
og saklig måte.
Men å tillate og stimulere temperament
og lidenskap, er en annen ting. Det er fullt mulig å ha et heftig
temperament og se virkeligheten gjennom et temperament, uten å bli
bundet av servilt betinget, emosjonell korrekthet. Det er også
tillatt for en president i visse situasjoner å bli beskyldt for å
ha en viss manglende impulskontroll. En slik mangel, kan med andre
ord lett vis seg å være et pluss i møte med andre ledere fra under
andre himmelretninger.
Det viktigste er å være menneske, en
virkelig fri og uavhengig person, sett i holistisk perspektiv. I seg
selv avføder disse egenskaper alltid respekt og fortjent sympati.
Det gjør det mulig for en president å være ærlig og reelt
empatisk, nettopp fordi han forstår mennesker, og vil bli forstått
av mennesker. Var han en robot, ville han hverken kunne forstå eller
bli forstått. Men det er en slik robot mange i dag vil ha som
president. Jeg sier lykke til på reisen, med tapsprosjektet.
Hvis man skal dømme en president kun
ut fra etiske kriterier, må man være sikker på at man selv har
høyere etiske prinsipper å helligholde enn presidenten selv. Man
bør være sikker på at man ikke blander rent estetiske
tilnærminger med rent etiske tilnærminger.
Hvis man skal fundamentere sin
begrunnelse i objektivt eller målbart sett rent subjektive
stemninger og tilnærminger, må man tillate at presidenten kan gjøre
det samme – alt blir da en konkurranse om hvem som kan føle eller
«emovere» best.
Emosjoner overlater alltid makten til
de som er mer følsomme, og til slutt i prosessen, til de som mest
følsomme, (i praksis mest mottakelige og føyelig for press og
korrupsjon).
Følelser blir da alt, det eneste
kompass, det eneste kart, det eneste gyroskop, det eneste periskop,
det eneste fyrtårn man har å bygge den viktigste politikken og de
viktigste beslutninger på. Vi får da forsamlinger av følere
rundt omkring; de vil føle seg frem til det meste. De vil under
skjorta på deg. De vil eie deg med hud og hår. For hvem kan
kritisere følelser – spesielt hvis de er pure, eller rene, og
stadig mer dyptfølte, ja, sant autentiske, permanent og
kontinuerlig, - fordi folket gjennom bl a meningsmålinger sier at
det er sli og at det slik det skal være?
Det sier seg vel selv at slik vil vi
ikke ha det, at slik kan det ikke være. Men det nettopp slik det er
blitt. De fleste hypermagikere synes å men at det høyeste
nivå en kultur eller en sivilisasjon kan komme opp på, er det nivå
som absolutt eller kategorisk imperativt byr og til og med påbyr –
under trussel om sosial utfrysing og verre hvis ikke - at ditt liv
skal være emosjon, at følelser skal trumfe alt, - hvis ikke, er
du moralsk underlegen og dine handlinger – og din person både som
menneske og president i dette tilfellet -forkastelige
De rette og riktige og en gang for alle
«sanne» emosjoner og følelser blir da selve Grunnloven som skal og
må forme all tenkning, all fornuft, all lovgivning, alle utøvende
funksjoner, alle byråkratiske relasjoner og alle andre relevante
anliggender. En slik Grunnlov må være ment for å diktere alle i
alle sammenhenger. Her kan ikke finnes unntak. Det blir da heller
ingen plass for tilgivelse, hvis man skulle havne i en situasjon hvor
man måtte bruke hodet i stedet for hjertet, og hvis intensjonen var
å skape et større gode, for flest mulig, eller kun for å beskytte
«the thing of beauty», som kan være det politiske systemet
du hører til og har din innerste og inderligste identitet i, f eks
demokratiet – som sådant, vår Vestlige sivilisasjons adelsmerke.
Hvis emosjoner og følelser betyr alt –
eller det aller viktigste, det primære eksistensial, så å
si, vil også enhver medisinsk forskning følgeriktig måtte
bestemmes ut fra hva de riktige følelsene er til enhver tid, og av
hvilke forskere som har de riktige emosjonene, - og her vil mange
forsøke å overgå hverandre for å bevise at nettopp de er mer
emosjonelt korrekte enn andre. Forskningens resultater vil da avhenge
av - eller være kontingent på – de riktige følelser til enhver
tid og i enhver sammenheng. Dette begredelige paradigme vil så
avgjøre om du – personlig – skal få leve eller dø. Eutanasi
kan nevnes: Ser man bort fra alle juridiske aspekter i denne
problematikken, vil emosjonene avgjøre liv og dø.
Politikk vil da til enhver tid og i
enhver sammenheng styres av de som best lykkes med å konstruere og
bevare de mest høyverdige emosjoner og følelser. Det synes klart at
et slikt «styre» vil bli svært vilkårlig, ja, livsfarlig for
alle, - uten unntak. (Fordi avstanden til denne idéverden av
korrekte emosjoner blir for stor, rett og slett, og avstanden
uoverstigelig. Det hører med i bildet at de emosjonelt korrekte for
det første benekter at det finnes noe hierarki i verden, og at hvis
det finnes, ja, så må det avskaffes. De tenker som leninister og
stalinister gjør at det ikke skal finnes noe marked og noe
markedskrefter, samtidig som de jo legger opp all produksjon nettopp
etter produksjonsforhold, produksjonsmilder og tilbud og
etterspørsel).
Der emosjoner og følelser plasseres
øverst på pyramiden, øverst i hierarkiet av de kreftene de mentale
kreftene som påvirker oss fundamentalt, vil faktisk – i motsetning
til hva som er vanlig å tenke i dag – følelsene og emosjonen
forsvinne av seg selv. Toppen av hierarkiet vil da bestå av krefter
og forestillingsverdener som aldri kan blir knyttet til en person,
til en person som sådan, ja, til personlighetsbegrepet overhodet.
Det vil ikke da sitte en person på
toppen, men en samling av abstraksjoner man må projisere inn
personlighet i, sine egne, subjektive og derfor høyst ustadige og
vilkårlige – personlige - følelser for anledningen.
I praksis har man da tømt både det
kulturelle systemet og det politiske systemet for all personlighet,
alle følelser og alle emosjoner og her gjort både Trump og systemet
følelsesløst og derfor også – og dette er det virkelig tragiske
- fullkomment meningsløst. For mening i seg selv kan vanskelig
tenkes uten i relasjon til det personlige, (vi får da en
personlighetstom guddom øverst, noe som kan minne om Allah i islam).
Men ingen eller veldig få i dag ser
det opplagte: At egne emosjoner innsatt som øverste autoritet og
myndighet på toppen med nødvendighet fratar bunnen selv nettopp
emosjoner, følelser og derfor all menneskelighet, for ikke å si
muligheten for medmenneskelighet, (og dermed også autentiske
emosjoner eller reelle følelser relatert til virkeligheten som
sådan).
Er det slik vi vil ha det? Ja, det
skulle man tro at «man» vil. Vi har i praksis innført et «korrekt»
emosjonelt betinget totalitært diktatur som vi plasserer
øverst i et hierarki som er totalt blottet for personer, dvs
virkelige mennesker, og dermed også blottet for både for det
menneskelige og det medmennskelige. (Og dermed også blottet for
emosjoner etc, som nevnt).
Mennesket har da fratatt seg selv og
andre statusen som person og systemet er blitt umenneskelig. Man kan
nemlig ikke kritisere eller påvirke «de rene emosjoner eller
følelser». De har ingen personlighet og derfor ingen skyld, og
intet ansvar. De er høyst begrensede, de er sjelden positivt
kreative i det praktiske livet, utenfor stuedøren eller i utenfor f
eks faforingslokalene. De føler seg høyt hevet over kritikk. Og det
mest dramatiske: De kan ikke avsettes eller erstattes.
Hvis noen skulle forsøke å avsette
dem, vill de slev måtte konstruere seg mer intense følelser enn de
som finnes på toppen og deres intensjoner vill kun la seg formulere
i forsikringer om mer høyverdige emosjoner, ikke bedre og mer
fornuftige argumenter. De som da vil erstatte tippen, vil da havne i
den situasjon at de selv faktisk og objektiv konstaterbart må være
enda mer fullstendig upersonlige på den toppen av pyramiden
som de vil erstatte.
Et samfunn som godtar dette og
begrunner sitt valg i egenforsikring om at de jo har de rette
emosjoner, vil med andre ord ikke bare avpersonlig-gjøre eller
avpersonifisere seg selv, men også automatisk underlegge et abstrakt
regime som kun består av de kaldeste av alle knipper av emosjoner,
abstraherte emosjoner, fullstendig avpersonifiserte abstraksjoner,
(som man da mentalt plasser på toppen ikke bare av verdiskalaen man
måtte ha, men innenfor selve den metafysikken man bør la seg selv
og sine verdier styre av). I dag har emosjonene sort sett erstattet
Gud som trosobjekt.
Ingen filosof og intet gudstroende
menneske vil kunne vesensbestemme mennesket som «emosjon alene».
Aller minst vil de vesensbestemme mennesket - som et sant og virkelig
eksiterende - vesen som et vesen som «har de riktige eller – for
tiden – korrekte emosjoner». En slik definisjon er en
konstruksjon, en stråmann, en kimære. og det er mennsket selv som
konstruere den, i prosjeksjon fra seg selv. Her skaper mennesket
emosjonen, dvs Gud. Det blir en avgudsdyrker. Det guddommeliggjør
seg selv.
Det er denne konstruksjonen man så
tillegger Trump som president. Man gjør ham emosjonelt pervers, til
et vrengblde av guden, som altså er en avgud, et idol.De gjør ham
dermed til mindre enn en person og dermed til noe mindre enn et
menneske. De ser ham ikke som et helt menneske, de beskjærer ham for
å få plass til egne emosjoner øverst på «pallen». De har
plutselig glemt å tenke holistisk. De har dermed projisert sin egen
kulde over på toppen i hierarkiet og dermed konstituert reglene for
det politisk spillet og deres eget personlige – emosjonsstyrte
engasjement i det - for alltid.
Mer praktisk talt forsøker de å gjøre
Trump til en robot, akkurat som de selv gjør seg til en slik, som
lar sine vurderinger og reaksjoner styre av følelser og emosjoner, -
i prinsippet materielle størrelser, ikke metafysiske eller åndelige.
De ser ikke at egne følelser – så å
si implantert på toppen i flukt med eget selvbilde, med nødvendighet
før eller siden må bli kalde og nettopp tømt for emosjoner. Det er
emosjonene som dikterer spillereglene for dem, ikke lovene og reglene
som skal diktere spillets grenser, begrensninger og avgrensninger. De
forsøker å gjøre normer og etikette til primær rettskilde. Det
eneste anliggende for hypermagiker er deres egne emosjoner og
følelser. Det må gå galt. Og galt går det, før det blir verre.
Men det er dette som skjer når f eks
Vårt Land kritiserer Afenposten for å gi spalteplass til Peder
Nøstvoll Jensen, alias Fjordman, eller f eks når Dagen i sin leder
fredag 7.02.20 går mot Trump og tar standpunkt for republikaneren og
eneste partikollega, Mitt Romney.
Dagen skriver altså på lederplass,
lettere parafrasert, for plassens, flytens og tonens skyld:
Mitt Romney ville ikke devaluere
demokratiske prinsipper. Donald Trump selv bruker Twitter som kanal
for sine angrep på partifellen. Han bruker karakteristikker som
«sleip», «slu» og «snikende» om ham. Presidentens sønn, Donald
Trump jr, går enda lenger og krever at Romney nå kastes ut av Det
republikanske partiet. Vi tror at riksrettssaken har styrket Donald
Trumps sjanser til å bli gjenvalgt. Men den som i våre øyne går
ut av denne saken som den sterkeste, om ikke politisk, så i hvert
fall moralsk, er Utah-senatoren Mitt Romney
En fellende, moralsk dom over
presidenten på dette grunnlaget, er en svært mangelfull og juridisk
direkte ugyldig og svært ufornuftig dom, fordi den innebærer i sin
konsekvens en juridisk dom samtidig. Dagen blander dermed
kortene og gjør seg ansvarsløs fordi det moralske – emosjonelle
og estetiske aspektet - blir avgjørende i en sak hvor loven kun
aksepter et juridisk grunnlag. Dagen kan i dette tilfelle derfor
anklages for eksistensiell usikkerhet. Dommen er bare gyldig for dem
som tror seg mest sentimental og hvor sentimentalitet blir selve
rettskilden. Og dessuten: Man forlanger at presidenten skal være
like sentimental som dem selv! Her ser vi et glimrende eksempel på
hvor langt det er kommer: Å være mest mulig emosjonelt korrekt er
blitt langt viktigere enn ha juridisk rett, saklig rett, rett sett i
rasjonalitetens lys. Det emosjonelle grunnlaget undergravet på sikt
selve rettferdigheten.
Å innbille seg at emosjonene her gir
en høyreist etisk holdning og en moralsk mer høyverdig politisk
holdning enn det presidenten legger for dagen, er faktisk en moralsk
klanderverdig handling, fordi en slik innstilling og en slik holdning
forutsetter at man selv vet hva man selv i presidents sko skulle
foreta seg og mene, i de helt konkrete situasjoner, og ikke nok med
det: Man forlanger at presidenten skal emovere eller føle
akkurat som dem selv. (Moral blir beskrevet som mangel på
anledning!)
Man tenker for seg selv: Hvis jeg hadde
vært president, ville jeg ha oppført meg mye mer moralsk høyverdig
i nøyaktig samme situasjon, stilt overfor de nøyaktige samme
politiske og moralske utfordringer og anliggender. (Det er som når
barn anklager Gud for å være slem).
Det man i realiteten her påstår er at
man selv – her Dagen - føler, tenker, og gjør på grunnlag av det
som stipuleres til å være mer høyverdige holdninger enn det Trump
legger for dagen. Man mener at man kan begrunne seg fordi de tror at
det er de som forføyer over mest høyverdige emosjoner og at de
derfor har rett til avsette presidenten på dette grunnlag.
Det er med andre ord i Dagens interesse
at toppen av pyramiden gjøres minst mulig personlig og mest mulig
kald og abstrakt, hvilket i sin tur naturlig nok vil medføre mer og
stadig dypere kulde og kynisme og stadig mindre varme i amerikanske
politikk fremover. I sin villfarelse tror disse personene at jo mer
lik en robot presidenten er, jo mer de kan beskjære av hans
personlighet og jo mer de tror de kan gjøre ham til et umælende og
lydig redskap, for dem selv, by proxy for folket - jo lettere
vil det være å styre ham og holde ham nede, slik at deres egne
emosjonsbaserte verdier kan prioriteres desto mer. Dette dreier seg
med andre ord om en politikk som egentlig ikke er noen politikk,
fordi den er en skinnkonflikt om hvem som kan føle best, mest og
lengst. De ser ikke at de med den argumentasjonen de har mønstret
mot Trumf, og den måten det er blitt gjort på, reflektere en
grunnleggende nedlatende holdning og et hovmod både overfor
presidenter og vanlige folk som savner sidestykke.
Når så Mitt Romney står og blir
overveldet av emosjoner når han overfor Senatet skal begrunne
hvorfor han mente presidenten var skyldig, og forteller en hel verden
at han tror på Gud og sin egen rene samvittighet, er farsen et
faktum. Og når Nacy Pelosi utbasunerer for en hel verden at hun –
i sin uerkjente dårskap og naivitet - ber for Trumf, avslører hun
sin grunnleggende infantilitet uten å skjemmes. Hun identifiserer
sine emosjoner med Gud! Kan det bli mer emosjonelt korrekt?
Begge har de Gud på sin side i kampen
mot den onde Trump. Selv er de sikre på å tilhøre lysets barn; de
er manikéere og hvor kosmos – og dermed det politiske og
ideologiske liv – da er inndelt i to krefter: Lysets og mørkets.
Selv har de underlagt seg og identifiserer seg «lysets engel». Spør
da hvem som oppfordrer til nådeløs og kald krig!
Hvorfor all denne forstilling og alle
disse knep? Svaret knytter seg til hvordan man vil definere en
president som et menneske først, så som en president.
Man må vite før man velger noen til
president at dette menneske først og fremst er et menneske,
president så. Men så må man også se at embete går foran og står
over dette mennesket som individ. Presidenten er pålagt plikter av
de som velger ham, og den Konstitusjon som skal være hans basis og
rammeverk, han er primært underlagt et juridico-religco
paradigme, en garanti mot det emosjonelt konstruerte og
følesesdikterte diktatur, mot alle totalitære tendenser, i og med
at grensene selv i det politiske systemet er trukket opp på et på
forhånd gitt rasjonelt og ikke primært et emosjonelt grunnlag.
Grunnlovsfedrene visste hva de gjorde.
De kjente mennesket og visste hva det er i stand til. De visste noe
om makt og maktkamp, de kunne skjelne mellom retorikk og
realpolitikk.
Skal en president trues og formes til å
bli det eneste dydsmønsteret i landet, formet etter sine
motstanderes emosjoner og dårlig juridiske dømmekraft og manglende
innsikter i livets omskifteligheter? Skal en president være en
hyklende helgen? Kan man oppdrive et eneste eksempel på at en
president ikke har handlet ut fra egeninteresse i visse forhold? Har
man kunne påvise at disse egeninteressen noen gang har vært direkte
kontrære på folkets interesser?
Vi man ha en president som er seg selv
og like djerv som ærlig? Vil man ha en president som kan tillate seg
sjargong i kameratslig og litt tøff, uformell omgang med kollegaer
som styrer andre stater?
Vil man heller ha en president som
lyver grovt høylytt enn en president som lyver hele tiden med
nedbøyd hode og pene manérer?
Vel, Trump har vært ærlig. Han
vedstår seg det som er sagt og gjort. Selv toppfolk i
administrasjonen, oppnevnt av Kongressen, kunne ikke finne noen
«collusion», noe juridisk ansvarsbetingende taskenspill
eller «foul play» her. Må ikke en president kunne ty til
lyssky metoder for å beskytte et større gode? Riktig nok skal han
ikke lyve for Kongressen, men kan han ikke tillate tortur, f eks
water-boarding av én og slik spare tusener? Man innrømmer
glatt at politiet kan lyve for å fange mistenkte i en felle, slik at
man kan felle en dom bygget på fakta og ikke bare på hear-say
eller løse indisier. At løgn kan være et gode, er et ubestridelig
faktum. Man kan dessuten lyve sant, selv om dette overgår mange
emosjonelt nevrotiskes forstand. Like vel vil noen ha Trump dømt, -
for å ha snakket sant! Riktig nok sier demokrater at Trump har løyet
tusenvis av ganger, men man kan lure på hvordan man definerer løgn.
Ingen kan fremskaffe beviser på at han har løyet skadevoldende og
bevisst grovt og til skade for borgerne generelt og for staten og
systemet som sådant.
Når Pelosi og Rodney nevner Gud
i sine hypermagiske utfall mot Trumf, sier de egentlig at
deres Gud er større enn Trumps Gud. De identifiserer seg med en
annen og bedre Gud, en Gud med helt andre egenskaper enn den Gud
Trump tror på. De hyller seg inn i skinnhellighet. De kan godt tro
på Allah, for den del, (en gud som tillater løgn og ikke går av
veien for å sette skrekk i vantros hjerter). Men i tillegg: De vet
visst ikke at til og med JHWH kan bruke løgn og bedrag til
menneskehetens fordel. Vi kan minnes Judas. I sine gudsforestillinger
vil slike mennesker ikke ha noe med JHWH å gjøre, de føler seg for
gode for ham, fordi de har mer høyverdige emosjoner. De kan ikke
skjønne seg på politikk proper, fordi de ikke ser sitt eget
tragiske utgangspunkt.
De skyver Gud foran seg, en mulighet
som dessverre bare er tilstede for hypemagikere og sterkt
narsissistisk disponerte individer og en mulighet de selv tilsniker
seg, for å tilegne seg magiske krefter som vil skaffe dem en fordel
over alle andre som deltar i «gamet». For dette er et spill hvor
magi – tross all moderne vitenskaps forsikring om det motsatte –
i høyeste er i sving på arenaen. Magien setter faktisk premissene
for hele diskursen. Det er magien som tilskrives definisjonsmakten,
men da bare indirekte, uten å bli nevnt ved dens rette navn. De tror
de vil vinne maktkamper via appropriasjon, eller tilsnikelser.
De forestiller andres edelhet som sin egen, de innbiller seg at de er
godhetens fullmektiger in personae, enda de strutter av uedle
hensikter og motiver, rene maktmennesker som der er. De ønsker seg
et samfunn hvor de kan forespeile Guds rike på jord, men hvor de
egentlig arbeider for å innføre et totaliserende verdslig regimente
hvor det ingen plass er for Gud, annet som et avgudsbilde skapt i og
av deres egne emosjoner.
Og dessuten: Det er som Dershowitz
sier: En president kan utvilsomt handle rettmessig eller legalt
klanderverdig – og gjerne diskriminerende - og for egen strategiske
og politiske fordels skyld, hvis presidenten selv mener handlingene
vil gagne landet i en større sammenheng. Det er juss de
lege lata. Det Trumfs fiender snakker om – og som er deres
falskt moralske omdreiningspunkt, det er juss de lege ferata;
hans fiender snakker om en juss slik den etter deres mening, basert
enerådende på emosjoner ad hoc og for anledningen, bør
være. Men en slik juss er ikke gjeldende juss og det bør den heller
ikke være, genuint generøst sett i størst mulig jordisk
perspektiv.
De som antok at de kunne gjøre Trump
til en føyelig løpergutt og et hendig instrument for seg, tok feil
og de har selv bevist det, men uten å ville erkjenne det.
Se om SAP
her og se her om hypermagi
og det juridico-religico mennesket
Hallgeir Oppraak