Gud hjelpe meg, amen! Jeg er begynt å
høre stemmer. Spesielt én stemme. Jeg tviler sterkt på at den vil
gå over av seg selv. Det er visst mening at den skal «sitte», at
jeg ikke kan bli kvitt den. Jeg skal visst betale for den også. Det
er ingen vei utenom. Den blir hengende i, den lever sitt eget liv.
Jeg er håpløst fortapt.
Skal man la seg skremme av NRK? Vel,
hvis man ikke er skuggeredd, og hvis man er sikker på at man ikke
hører «stemmer», kan det være god grunn til å sitte stille i
båten og vente til bølgeskvulpet løyer av seg selv.
Men jeg har latt meg skremme av NRK.
Ja, jeg er helt på randen av forferdelse. Jeg hadde håpet at det
skulle gå over av seg selv, i stedet viser fryktkilden seg stadig å
forsterke seg - og stramme grepet, i stedet for å slippe det. Det
går på nervene og selvrespekten løs. Og jeg tuller ikke. Det har
krøpet seg inn en metallisk stemme i NRK, i alle nyhetssendingene.
Den er en «alien». Og ingen ser ut til å la seg merke ved det. Det
er urovekkende.
Men frykten er allerede i ferd med å
flytte inn for godt hos meg, den søker om permanent
oppholdstillatelse: Den er i virkeligheten tvangsinnført i meg, uten
mitt samtykke, og jeg forstår simpelt hen ikke hvorfor dette kunne
skje, og heller ikke hvordan det kunne skje. Og jeg skjønner ikke
noe når selv ikke NRK på høyeste nivå ikke forstår at dette
smerter og skremmer. For det burde skremme de fleste. Det burde til
og med skremme NRK selv. Jeg tenker ikke på totalt tonedøve folk.
De skal forståelig nok ha seg unnskyldt og frabedt enhver mistanke.
Jeg frykter heller at NRK nå får
støtte av flertallsbefolkningen, og at noen vil gå i blomstertog
for å hedre og forsvare NRK og male «Ja, til NRK» på sine flyere
og faner. Appellene vil runge. Støtt NRK.
«Aliens are not dangerous, they are in
danger». (NRK kan ha studert Robert Zajonc: The more you see it, the
more you like it. Men: Jo oftere du hører det, jo gladere og mindre
redd blir du? Jeg trøster meg foreløpig med at å se er ikke å
høre, at ord kan skilles fra stemme).
Jeg skrur nå av NRK radio hver gang
denne faren, denne konkrete, påtakelige faren eller trusselen mot
mitt sanne jeg dukker opp, en målbar størrelse, faktisk. Den er
substansiell og ikke eterisk. Den kommer i konstanser. Den er
påtakelig. Og uavhendelig. Borrende, blind og fullstendig
følelsesløs. Den avslutter alle setninger med det samme trykk, for
nedadgående, med stemmefall, fra halvdur til utvilsom moll, nei:
Depresjon, festbrems, i konstaterende håpløshet. (Dette er ikke
norsk, ikke engang i nærheten av norsk: lys, engleaktig «syngestil»
for oppadgående. This is alien, og for nedadgående). Og den er
altså ikke et skrømt, den er virkelig. Den er av et slikt stoff som
mareritt er laget av. Det angår meg på sjel, kropp og personlighet.
Det må en åpenbaring til før noen fatter det. Jeg skal forklare:
Noen vil si at jeg er bli «fob» og at
jeg bør melde meg inn i «de fobe». De vil tro at de gjør meg en
tjeneste, at det er håp for meg, at jeg kan oppleve en slags terapi
sammen med likesinnede. Slik at de kan ha kontroll på meg og holde
meg i isolat, uten mulighet for å bruke mine demagogiske evner.
Hva det dreier seg om? Jo, min egen helse.
Jeg vet ikke om jeg har helse til dette og jeg vet ikke hvor mange det
fins her i landet som lider med meg, - av samme lidelse. For dette er
en sann lidelse; den trenger ingen verifikasjon av fastlegen. For
fastlegen er sannsynlig vis kjøpt og betalt av NRK. Og når har
forresten fastlegen anledning og krefter nok til å lytte på NRK?
Slaget om min fobi synes å være tapt
allerede på forhånd. Og jeg får ingen forståelse, ingen sympati
noe sted. Ingen trøster meg med at det tross alt finnes et håp. Og
dessuten: Det er ingen som forlanger av deg eller truer deg til å
høre på NRK. Jeg kan slå av når som helst. Problem solved.
OK. Hva med andre «sarte» lettskremte
individer, folk med en viss språkfølelse og en viss evne til å
skjelne mellom det behagelige og hørbart fysiske heslige? Vel, mange
er skadet på hørselen i dag, dette vet vitenskapen mye om. Dessuten
viser det seg at folk leser mindre, forstår mindre og blir stadig
dårligere til å uttrykke seg verbalt. De fleste som forsøker å si
noe viktig, kan ikke regne med at tilhørere henger med mer enn i de
tre fire første setningene, med mellomrom, hvis man skulle ha noe på
hjertet som angår annet enn de daglige, fysiske behov. Åndelige
behov er ute. Det fins ingen himmelsk oldefar med skjegg bak skyene.
Vi er sannelig blitt et bekymringsfattig land.
Det jeg frykter, er altså en kvinne i
NRK. Et anker i nøden, tenkt å virke som et bedøvningsforsterkende
middel. (Jeg lider p t mye mer enn bare av forargelse eller
irritasjon av dette). Jeg vet ikke om hun er ansatt av NRK, eller om
hun bare er innleid langt vekke fra, og jeg vet ikke om hun nå
villig lar seg stå til bruk for interesserte i NRK-staben, av en
eller annen grunn enn helt faglige grunner. (Jeg kan ikke tro at hun
er ansatt av faglige grunner, det ville ha vært direkte nifst, for
ikke å si skummelt, en fornærmelse, men man kan aldri vite helt
sikker med NRK i dag; deres oppvisninger på mange områder kan slå
ut enhver verdensberømt sirkusartist, live).
Jeg vet ikke om hun – for ikke å si:
dette vesenet - liker seg eller ei, i NRK, eller om hun gruer seg til å
gå på jobb. (Jeg har intet grunnlag for å påstå at hun må
tilhøre en eller annen ukjent sexuell minoritet; det fins jo nærmere
60 forskjellige kjønn her i landet, nå, så det er aldri godt å
aldri vite).
Eller om denne stemmefagre damen –
via NRK som proxy og fullmektig - liker å plage meg, ved å skremme
meg? Av og til føler jeg at hun er glad for at jeg skrur av NRK
radio, når hun er på luften, eller viften. Jeg vet ikke. Men noen
må ha en slags tilfredsstillelse av henne, når de bruker henne,
eller benytter seg av henne, og tvinger folk til å høre på henne,
når hun er i gang, under sending. Hun er blitt et slags phonetisk
flaggskip i NRK.
Før jeg går videre: Hadde stemmen
vært en mannestemme, hadde det ikke gjort noen forskjell. Det ville
ha vært like nifst som denne kvinnestemmen. Så hvorfor velger NRK en
kvinnestemme? Vel, mysteriet synes å forsterke seg selv. Jeg vedder
på at ingen vil kunne begrunne dette valget rasjonelt. Ingen
forklaring vil stå til troendes. Kanskje ville en barnestemme virket
bedre og mer beroligende? Kanskje en «hen»-stemme?
Denne robotstemmen og robotkvinnen er
tydelig blitt et viktig hjelpemiddel for staben i kanalen, og NRK er
tydelig glad for å kunne benytte seg av hennes tjenester. Hun er
perfekt, ja, nesten for perfekt – formet, på rent merkantil basis,
virker det som. Men: Hun er maksimalt tilpasset, men definitly ikke
optimalt tilpasset. For meg er hun skremmende heslig, ja, truende.
Hun går til angrep på meg personlig. Jeg har ingen annen fluktvei
enn å skru av, noe jeg altså nå gjør mer enn helt frivillig. Det
gir meg faktisk en aldri så liten kikk når lyden forsvinner og jeg
slipper å høre dette fonetiske flaggskipets stemme. Dette
robotmonsteret, denne mulige kloningen av helvete og helvete på
jord. Jeg føler meg mer en lettet: Jeg har fremdeles frihet her i
dette landet NRK! Og det er NRK’s skyld.
Hører dere meg? Har dere mistet
antennene? Og antenne-beredskapen?
Nåvel. Hun skremmer vettet av meg. Det
er blitt et fysisk anliggende, en psykosomatisk relasjon. Hun er en
lidelse å høre på. Stemmen og tonefallet skjærer meg inntil beina
og i ryggmargen. (Ja: Jeg er glad jeg er fullt før, men refleksene i
behold, ingen påviselige personlighetsforstyrrelser notert og
bekreftet – jeg er frivillig testet).
Hvordan kan noen overhodet holde ut med
dette? Hvordan kan noen få seg til å juble over denne stemmen? Den
er jo vakker og helt korrekt, ikke sant? Ja, det finnes ingen feil
over hodet med hennes diksjon, hennes utale, hennes fonetiske og
halsfysiske egenskaper og evner. Hennes grammatikk er uklanderlig.
Uttalen nesten beundringsverdig. Men hva er det som feiler henne? Jo,
hun er uten mimikk, åndelig totalforlatt, mentalt inntil
fullkommenhet helt og tvers igjennom flat. Hvis NRK tror at en slik
kvinne kan formidle noe som helt annet enn ord, rent positivistisk
sett, er NRK like flat som henne. Og dette varsler ikke godt. Erstatt
denne stemmen og overfør den til stemmene ipsissima verba til
debattantene på Debatten, og man vil kanskje få et lite glimt av
hva det dreier seg om. Debatten ville umiddelbart og med rette bli
kalt et levende skrekk-kabinett. Så støkken ta dem!
Men inntrykket festner seg: Denne damen
er tillært eller pålært og oppfører seg deretter, helt
eksemplarisk. Hun minner meg om en behaviorist som er overbevist om
at følelser, emosjoner i all sin prakt og nyanserikdom, egentlig
ikke eksisterer, fordi de ikke lar seg verifiseres. Hun oppfattes av
NRK - og i NRK - som en slags ideell baby-doll, den perfekte
nytelsesgjenstand. Og nyttegjenstand. (Et kunstverk?) Henne vil man
aldri gå lei, nei, tror man. Hun kan aldri løpe feil! Hun er
forutsigbar, det er bare å trykke på oversetterknappen. Ja, hun
gjør akkurat det vi i NRK vil hun skal gjøre. Egentlig betrakter de
henne som en stumtjener, som kvikt kan erstattes med en annen,
lignende, og bedre, hvis mulig, ved behov.
Hvordan vil hun beskrive seg selv? Som
den som virkelig fortjener det. Den alltid like blide, lidende slave?
Vel, det hun gjør er å resitere. Hun
er utenat. Ikke innenat. Hun er særdeles flink som resitatør. Hun
kan minne om særdeles fromme personer som har lært seg å lese en
viss bok utenat, men uten å forstå hva teksten sier og betyr
innenat. (Fordi ingen krever det). Selve meningen eller budskapet er
likegyldig. Det viktigste er å kunne resitere perfekt og uten å
nøle, uten pustehull. (Hysj: Det er ingen humor i … , sa en viss
ayatollah).
For de flest, vil jeg tro, var det
bedre å erstatte robotstemmen av morsetegn, eller rent mentale
metriske konstruksjoner og versemål, på trykk, i et slags kodespråk
eller på et eller annet gurglespråk, med ledsagende kodeknekkere i
form av gratisbrosjyrer e l. Kvinnen er i realiteten ikke annet enn
ren metrikk tilpasset folks antatte fravær av behov for – det rent
menneskelige, for den gode dialog, (selv om nyhetsreportasjer jo ikke
bærer dialogens form). Mer om dette under.
Og verre skal det bli: Man planlegger
fast ansettelse, til evig tid. Hvis ikke ansettelsen allerede er et
faktum. Skrekk og gru. Jeg fatter ikke at de ikke tar dét, skjønner
det, hører det og ser det. (Er de blitt så høye på pæra nå, at
enhver kritikk tas som et bevis på at de har rett og at de dermed og
i kraft av selve dette «faktum» har skaffet seg et permanent alibi
til å fortsette i samme spor, i samme dur og alltid med det samme
eksistensielt dypt fremmedgjørende «monadiske» stemme. Stemmeleiet
i seg selv er et stjerneeksempel på teknisk fullkommen
forhåndsprogrammering. Et retorisk mesterverk. Det er NRK-demagogi,
ideologi i subtil funksjon. Algoritmisk praksis til frokost, middag
og kvelds. Vi glemmer nattmat for de engstelige, for øyeblikket.
En skremmende tanke slår: Psykologene
har rett, dvs psykologisk forskning har rett: Tilvenning er ikke bare
mulig, den er gitt. Man tilvenner seg det heslige over tid. Og det er
helt naturlig! Ja, det er sånn det er og derfor slik det bør være!
Hjelpe og trøste den som forskrekkes og forsøker å snu seg bort i
avsky. I dag synes er å være et obligatorisk bør, her fins intet
unntak, intet rom for avvikende oppfatninger … (Hvem er mest fobisk
eller redd her, forresten, frykt som glidemiddel er blitt daglig kost
for dem som benekter sine fobier; 5 om dagen, heter det jo, både hos
tannlegen og fastlegen, og hos helsesøster, som gjør så godt hun
kan, uten robotstemme, uten å være altfor programmert).
Her kan vi snakke om «tap» på både
makro og mikronivå, i og med at dette gjelder NRK snevert og
befolkningen i sin helhet, som berøres i sin helhet - eller bedre:
Her gjelder det fortapelse på et høyere nivå, tap av sunn fornuft,
tap av sunn hørsel, tap av sunt språkøre og tap av all sann
melodisiøsitet. NRK har mistet taket på frekvenser, gjenstår bare
et repertoar av grov desibel. Det går på forstanden løs, tro du
meg. Her skapes begrepene språklig fonetisk av en programmert
umenneskelighet, hennes ærbare «Høyhet», robotkvinnen personlig.
En «person» som er selve inkarnasjonen av det upersonlige, et
romvesen uten spiritualitet, uten språklig estetikk, bortsett fra
den tragisk korrekte fonetikk og fonologi.
Evner de å ta påminnelsen, denne
varslingen eller dette varsko: Folkehelsen står på spill, - hvis
man fremdeles forutsetter en alminnelig språklig og fonetisk sunnhet
i befolkningen, at folk virkelig har et reelt, meningsfullt,
kroppslig og åndelig, og forståelig, behov for en språkføring som
ikke kun er lydproduksjon og imitasjon av en maskinell funksjon.
Kvinnens stemme er alt annet enn
flørtende eller innbydende, den er snarere kaldt frastøtende,
beregnende, saklig inntil det uutholdelige og korrekt inntil det
drepende - kjedelige. (Ja, her er det snakk om mer enn adrenalin, det
er snakk om oxytocin-fjernende substanser).
Denne kvinnen har det ikke godt, i hvert
fall ikke mentalt; jeg antyder prepubertal barnemishandling. Jeg
assosierer en slags mekanisk innhentet deus ex machina her. Det
fremstår som NRK’s siste kulturelt pseudolegitime redningsplanke,
en siste hilsen til konsensus fundamentert i sunn fornuft, eller
common sense, eller vanlig helbredende folkevett, for å si det som
det er. (Har noen noen sinne tatt på eller berørt denne kvinnen, i
form av f eks en høflig og kameratslig håndhilsing? Har vår
kronprins bedt om audiens?).
Denne kvinnen kan aldri hatt noen god
oppvekst. Hun virker fullstendig uberørt, tidlig forlatt eller
avvist. Hun bør umiddelbart til behandling av kyndige hender – øh,
ører – umiddelbart. (Eller fonologiske munnspesialister, øre,
nese hals …). Det ville være en form for dyreplageri å la henne
fortsette å bli brukt på denne måten, og så av selveste NRK, da,
staskanalen!, og dessuten i tillegge, i beste sendetid, da, like før
leggetid; stakkars barn som må gå til sengs med denne robotstemmen
skingrende i hodet. Glade mareritt, tenker jeg. Jeg er ikke helt fri
fra fantasi. Hun er verre enn drypp fra en kran i et skrubbsulten
fangehull uten mulighet for prøveløslatelse. Hun kan, tror jeg, og
håper jeg, faktisk drive folk til vanvidd.
Hvorfor tar ingen affære? Hvor er
barnevernet og barnepsykologene, alle pedagogene, alle «de gode»?
Ikke plag sosionomene, for alle del.
Kaldt smiskende, kaldt refererende,
kaldt konstaterende. Her røpes ingen empati for saken, ingen
innlevelsesevne, i hvert fall ingen språklig innlevelsesevne eller
fleksibel emosjonell språklig formidlingsferdighet. (Dette er
patologisk, intet mindre).
Og –kanskje sørgeligst av alt - det
ser ut som om NRK vil ha det slik, koste hva det koste vil, her vil
man ikke vike en tomme: Stemmen er helt nødvendig for at det hele
skal går rundt, for NRK altså, for at budsjettet kan holdes, for å
spare reportere for mye ekstraarbeid med å oversette. Derfor legger
NRK denne robotstemmen ekstra tykt på, ovenpå reporternes stemmer;
den oversetter muntlig hva statsledere og andre prominenser verden
over i den samme, monotone duren, med det nøyaktig samme tonefall,
klistret på samtlige av som skal siteres, helt fristilt ethvert
individuelt personlighetstrekk og hver sin egen måte å snakke på,
og formidle sitt budskap på. Robotkvinnen er purt språk, dvs kun et
system av lyder, knyttet til statisk metrikk og fonologi. Sminkede
lydbilder. Her skal ethvert individuelt personlighetsuttrykk drepes.
Det pure språk er blott mental-metrikk og blottet for enhver
kognisjon. (Folk vil ikke bry seg, tror visst NRK; folk er som
roboter, uansett, de også, derfor ingen grunn til oppstand,
forutsettes det; her skal alle gjøres til kosmisk abstrakte
filologer, og rent konstruert, håndterbare konsepter).
Den som lytter og har et naturlig
språkøre, vil høre at alt dette foretas av NRK med fullt fortsett;
det er blitt av største viktighet at robotstemmen lyder klart og
greit; den skal ikke være til å misforstå, man skal tvinges til å
høre på denne vakre, objektive stemmen; den er jo «upartisk»
eller fordomsfri! – et ideal i seg selv, for de korrekte og gode.
Reporterne kan være subjektive, huff,
de må finne seg å bli tildelt redusert lydvekt eller lydverdighet.
Og her er det vel da at NRK kommer inn med sitt trumfess: Roboten
skal gjøre budskapet og meningen like klart for alle, høy som lav!
NRK vil tenke på de svake, de med svak hørsel, aller helst de mest
døve, slik at de kan få med seg nyhetene, på like for med alle
andre borgere, koste hva det koste vil og koste må. Av
tilleggslidelser. Og hvem kan si dem imot? Hvem kan protestere? Hvem
har hjerte til å protestere? Nei, bedre da å skru av og få markert
friheten sin på den måten. Det er slik man viser sin sanne respekt
og aktelse, for NRK, nå for tiden. Noen annet valg og noen annen
utvei finnes ikke. Det gjelder nå mer enn noensinne «å bite det i
seg». Risken med å si fra blir for stor. Man skal ikke være «fob»
i dag. Det ville være å påkalle et liv med kronisk vennetap og
ufrivillig isolasjon på ubestemt tid, i første omgang, sannsynlig
vis for alltid.
Hun høres ut som en maskin, nei,
verre: som funksjonen av en maskin, hun er «skrudd» til for
formålet, av noen, kanskje robotaktige individer, noen som vil være
like anonyme som henne selv, fordi de ikke kan være personer i
egentlig forstand, de som har falt i fristelse over denne yndige
robotkvinne, altså, og de som har hentet henne inn fra «outer
space», så å si, fordi de føler ubehag ved levende personer, folk
med språkfølelse, folk som får noe mer ut av språket enn bare
korrekt oversettelse, utenattspråk, folk som skjønner at språk
forutsetter liv, brus, lyst og at språk må ha liv, at det må
formidle noe på en personlig ikke-stereotyp måte, for å kunne bli
skikkelig forstått og akseptert, fra person til person, ikke fra
robot til robot, - at det må være bevegelse og antydninger til
skiftende stemning ut fra den større konteksten teksten formidles i
og snakker i, og snakker ut fra. (No «space-wars» i NRK, altså).
Første gang jeg hørte robotkvinnen,
var for vel et år siden. Da var det en kanal som sendte en reprise
av Sjakalen, av F Forsythe, en spenningsfilm av de helt store fra
sekstiårene, og forventningen til en gammel nyopplevelse var derfor
stor. Desto større skulle imidlertid skuffelsen bli, da jeg altså
for første gang sto øre til øre med roboten. Hennes stemme var
klistret utenpå alle replikkene, uavhengig av kjønn, og lagt over
alle replikkvekslingene, som gikk på engelsk, fransk og tysk, helt
uavhengig av rolleinnehaver. Alle ble gjengitt helt likt, uten
nyanser, helt uten unntak, helt uten «kjemi» med de enkelte
rollene. Helt smakløst og fullstendig iskaldt, og en forestilling
helt tvert på det absolutte nullpunkt. Alle ble stilt likt, på
robotens – tv-kanalens – premisser og nivå. Dette var ren
semantisk sadisme i mine øyne, og en bedre dramatisering av
Prokrustes, kan umulig finnes. (Han som kappet til hotellgjestene
etter sengens størrelse, ikke etter gjestenes størrelse). Jeg ble
bokstavelig talt lemlestet foran skjermen der jeg satt. Og nå
gjentar det seg altså, i beste sendetid, før leggetid, i selveste
NRK, som nå har underlagt seg denne fullstendig nihilistiske form
for filologi og språk- og menneskeforståelse en gang for alltid.
Jeg vurderer sivil ulydighet,
lisens-nekt og ber samtidig om gratis hjelp til frekvensbeskyttelse,
på varig åpent frikort.
Det var nesten enda mer spennende å
oppleve roboten i sving, for første gang, enn selve filmen og
plottet. Det vil si: Mer destruktivt spennende og degraderende enn
jeg noen gang har opplevd som et lite logos-avhengig menneske blant
alle planeter og himmellegemer i universet. Jeg følte meg forlatt og
ensom. I et forlatt og plutselig helt fremmed univers.
Jeg husker ikke hvor lang tid det tok
før jeg endelig falt i søvn etter denne episoden. Jeg var glad for
at det ikke var barn til stede i stua.
Men hvorfor har ingen løftet
øyenbrynene og hevet stemmen om dette? Jeg har ikke registrert en
eneste innsigelse, ikke merket meg noen tilløp til protest. De tror
kanskje hun er en virkelig kvinne av kjøtt og blod. De vil ikke og
tør ikke fornærme henne. Hun er automatisk fredet. Hun er jo da
også faktisk en automat. Hun snakker et beundringsverdig vakkert
riksmål, isolert, men jeg ville aldri holdt ut et minutt hvis hun
beilet for et vennskap. Hun har en anelse gebrokkent ved seg. Åh,
jeg glemte, hun er jo hentet rett inn fra «space», headhuntet fra
MØ, muligens. Det forklarer saken. I våre «me-too-tider».
Hallgeir Oppraak