Å spotte Den Hellige Ånd

Av Olav Hermod Kydland.

Guds ord taler både om tilgivelig og utilgivelig synd. Jesus tok all verdens synd og skyld på seg. Derfor er det tilgivelse for alle synder, bortsett fra spott mot Den Hellige Ånd. Det vil si å spotte, forakte og forkaste Guds Ånd som har til oppgave å overbevise verden om synd, rettferdighet og dom.

Syndefallet og Jesu frelsesverk

Det mest tragiske og fatale som har hendt menneskeslekten er syndefallet. Da Adam, menneskeslektens representant, var ulydig mot Gud og falt i synd, kom synden og døden inn i verden med ufattelige konsekvenser for alt det skapte. Hvert menneske er dermed født med arvesynd. Luther sier at mennesket er innkrøket i seg selv. Følgelig er mennesket en synder som daglig gjør synd i tanker, ord og gjerninger.

For å frelse den fortapte menneskeslekt sendte Gud sin enbårne Sønn, Jesus Kristus, til jord. Ved sin fullkomne forsoning tok Jesus all synd og skyld på seg og døde for alle mennesker. Derfor har Jesus åpnet veien til himmelen for alle som tar sin tilflukt til ham og lar seg døpe. Alt er ferdig fra Guds side. Den Hellige Ånds oppgave er å overbevise verden om synd, rettferdighet og dom. Siden alle mennesker er syndere og ikke kjenner Gud, vil Den Hellige Ånd avsløre menneskenes ugudelighet og synd og peke på Jesus Kristus og hans forsoningsverk.

Fariseernes beskyldning mot Jesus

I Matt 12,22-32 leser vi om en besatt som Jesus helbredet. Da folkemengden undret seg og antydet at Jesus var Davidssønnen, grep fariseerne hurtig inn og hevdet at det var ved Be`elsebul, de onde ånders fyrste, at han drev de onde ånder ut. Jesus visste hva de tenkte og avslørte dem med en gang ved å si at hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde. ”Dersom nå Satan driver Satan ut, da er han kommet i strid med seg selv. Hvordan kan da riket hans bli stående? (v. 26). Videre sier Jesus: ”Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere” (v. 28). Fariseerne lærte at hvor de onde ånder blir drevet ut, der kommer Guds rike. Følgelig hevdet de her noe som var imot deres egen lære eller oppfatning. Dermed ble deres usannhet avslørt.

Jesus advarer dem og sier: ”Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få forlatelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli forlatt” (v. 31). Fariseerne stod med andre ord i fare for å spotte Den Hellige Ånd. Jesus sier at den som taler mot Menneskesønnen, skal få forlatelse, men den som taler imot Den Hellige Ånd, skal ikke få forlatelse, verken i denne tidsalder eller i den kommende. Dette var en klar og utvetydig advarsel om at de var i en alvorlig og kritisk situasjon. Dersom de fortsatte med de alvorlige beskyldningene mot Jesus, etter at han hadde påvist hvor uholdbare de var, ville det føre til spott mot Den Hellige Ånd.

Hebreerbrevets omtale om spott

I Hebreerbrevet finner vi spott av Den Hellige Ånd omtalt to steder. I Heb 6,1-8 advares det mot frafall. Det tales først om barnelærdommen, og det oppfordres til å gå videre mot det fullkomne.

I vers 4 tales det om dem som er blitt opplyst og dermed hadde sett sin sanne stilling og fått tatt imot Guds nåde. Gud hadde latt lyset skinne i deres hjerte (2 Kor 4,6) De hadde gått over fra mørket til lyset. De hadde også smakt den himmelske gave og dermed fått sett hva det himmelske innebærer for den troende. De hadde også fått Den Hellige Ånd som gis til enhver som tar imot frelsen i Jesus Kristus. De hadde også smakt Guds gode ord fra de kom til liv i Gud. Brødet fra himmelen hadde de fått tatt til seg og visste hva ordet sier både om livet her på jord og om evigheten sammen med Gud, hvor alt er harmoni og glede. De hadde også erfart og forstått verdens krefter. Verden som ligger i mørket hvor synden og dødens lov hersker, og det endelige oppgjør mellom Gud og Satan nærmer seg.

De som hadde opplevd alt dette og så faller i fra ved en bevisst vilje og handling vender seg bort fra Jesus Kristus, de kan ikke fornyes til omvendelse lenger. De som gjør dette er fortapte fordi de på nytt korsfester Guds Sønn for seg. Det vil si at de ikke korsfester Jesus fysisk igjen som den gang på Golgata, men de gjør det for seg personlig. Det vil si at de bifaller korsfestelsen av Jesus og samtykker i hva som ble gjort på Golgata mot han. Ved sin holdning og handling gjør de Jesus Kristi offer til offentlig spott og forakt. Deres handling vitner om at Golgataverket er bare et skuespill som en kan spotte og latterliggjøre for hele verden.

I Hebreerbrevet 10,26-27 leser vi: ”For dersom vi holder på og synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige”.

For dem som har lært sannheten, Jesus Kristus og Guds ord, å kjenne og som med viten og vilje synder og gjør imot hva Guds ord sier, de er uten håp. For Jesus tok en gang for alle all verdens synd på seg, men når en likevel fortsetter å synde med vilje, da er det ikke noe offer som kan gis for å bøte på dette. Da er en fortapt, og denne forferdelige situasjon medfører subjektivt, en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som Gud skal fortære de gjenstridige ved.

Når noen i Den gamle pakt hadde brutt Mose lov for eksempel ved avgudsdyrkelse, fikk de dødsstraff etter to eller tre vitners utsagn (5 Mos 17,2-7). Avgudsdyrkelse er en fornektelse av og et brudd med pakten med Gud. Derfor sier Guds ord om den frafalne i nytestamentlig tid: ”Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod, det som ble helliget ved, og har spottet nådens Ånd?” (Heb 10,29). Når det gjelder frafallets synd, nevnes det her tre forhold. For det første å trå Guds Sønn under føtter, det vil si fullstendig å forkaste Jesus, Guds enbårne Sønn og verdens eneste håp, som er ”åpenbart en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer” (Heb 9,26). For det andre er det å betrakte paktens blod som vanhellig selv om en tidligere hadde opplevd blodets helliggjørende virkning (Heb 9,14; 10,10; 13,12). For det tredje er det å forakte Den Hellige Ånd som meddeler nåden. De som faller fra, vender seg bort fra Guds nåde. ”Å håne nådens Ånd er å forakte ham, slik jødene gjorde på Jesu tid (Matt 12,24), det er å betegne hans ytringer som verk av en ond ånd”(Studiebibelen IV side 495).

Spott mot Den Hellige Ånd er en tilstand

All synd som begås er synd mot Den treenige Gud. Det å spotte Den Hellige Ånd er ikke en gangs tilfelle, men det er noe som skjer flere ganger over tid. Det er med andre ord en tilstand. Vi har før nevnt hvordan Jesus advarte fariseerne om at de var i ferd med å spotte Ånden ved sin beskyldning om at det var ved Be`elsebul han drev ut de onde åndene. I Hebreerbrevet advares det mot frafall. Det består i en bevisst handling og villet opprør mot det man har opplevd ved gjenfødelsen og det nye liv. Man vender seg bevisst fra Jesus, verdens eneste håp, og hans forsoning. Da må man også ta konsekvensene av dette opprør eller brudd med Guds Sønn på dommens dag.

Karl K. Riis skriver i sin bok ”Sjælesorg blandt unge” (Dansk Luthersk Forlag 1973) om bespottelse av Den Hellige Ånd og sier: ”Det er bespottelse, når man af Guds Ånd er fuldt overbevist om Guds kærlighed, Jesu frelse, himmel og helvede og til trods for denne overbevisning, taler imod, bevidst og villet vender sig bort, definitivt – ligesom farisæerne, der var overbeviste om, hvem Jesus var, og dog siger, at Han står i ledtog med den onde. Dette er farligt, for det er vejen ind i forhærdelsen, hvor hjertet er kapslet ind i forhærdelsens stål og har gjort sig stolt. De har sagt Kristus et definitivt nej. De har fred i deres synd. De kan ikke nås mere.”

Hva slags mennesker kan falle i denne synd?

Vi ser at troende mennesker som bevisst, overveid og med vilje vender seg bort fra kristendommens sannhet, spotter Den Hellige Ånd. Dette bør få oss til å tenke på alvoret i denne situasjonen med frykt. Luther sier: ”Hvor denne frykt ikke er, er faren til stede for å falle i utilgivelig synd”. Videre sier han: ”Denne hellige frykt er for enhver kristen som en beskyttende mur mot alle Satans anslag”.

Når det gjelder dette spørsmålet, møter vi denne angst og frykt særlig hos følsomme og nervøse mennesker. Men vi møter det også hos andre i vanskelige livssituasjoner hvor problemer på mange områder tårner seg opp, og mørket siger inn over tanker og sinn. Det kan også hende med sunne og sanne kristne i anfektelsens mørke hvor den onde setter inn og skyter sine brennende piler, for å få den enkelte troende til å gi opp i fortvilelse, mismot og håpløshet.

Også vantro mennesker som har stått Guds kall imot mange ganger, kan få den tanken at en har gjort den utilgivelige synd. Men de som virkelig har begått den utilgivelige synd, vil ikke bekymre seg over det, men fortsette med å spotte (2 Pet 3,3-4; 1 Tim 4,1-2; Jud 18).

Frykten eller angsten for å ha begått den utilgivelige synd, er det beste kjennetegn på at en ikke har gjort den. Dette bør en merke seg og gjerne bruke i sjelesørgeriske situasjoner overfor andre.

Det er alltid en fare for at gjenfødte kristne kan falle fra og begynne å spotte og forakte det de trodde på før. Når en messiansk jøde vendte tilbake til jødedommen, skulle han offentlig, bevisst og med vilje forbanne Kristus. Dette er å spotte Den Hellige Ånd. På samme måte vil et frafall skje for en kristen ved en bevisst og ønsket handling selv om frafallet begynner i det skjulte og fortsetter til det blir åpenbart. Men at noen mennesker som kommer bort fra Jesus Kristus, kan komme tilbake igjen taler Guds ord om (se Åp 3,1-3). Med andre ord har de da ikke begått den utilgivelige synd, men gjerne glidd bort fra samfunnet med Gud uten at det var et bevisst ønske eller vilje som lå bak. Men selvsagt vil Satan utnytte denne situasjonen og prøve å innbille den frafalne at han/hun har begått den utilgivelige synd, slik at vedkommende gir opp og blir uimottakelig for Guds kall til å komme tilbake og bli frelst.

Avslutning

La oss gjøre det klart at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Derfor sendte han sin Sønn til jord for at alle som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Det er Den Hellige Ånds oppgave å kalle menneskene ved evangeliet, opplyse, helliggjøre og oppholde de troende i Guds forsamling. Men når en gjenfødt kristen bevisst og villet forkaster Den Hellige Ånds gjerning og faller fra og blir værende i denne tilstand, da har vedkommende gjort den utilgivelige synd og kan ikke oppreises til et nytt liv i Jesus Kristus. Vantro mennesker som hele tiden skyver Guds kall fra seg, gjør sitt hjerte hardere og hardere og forherder seg til slutt fullstendig overfor Den Hellige Ånds gjerning. De spotter dermed Den Hellige Ånd og da er det ikke noe håp om frelse lenger, men en evig fortapelse venter. Men ennå lyder Herrens kall til frelse for dem som ikke har forherdet seg.

Men frafalne som har glidd bort fra Gud uten bevisst og med vilje, kan få komme tilbake ved å erkjenne og bekjenne sitt frafall og ta sin tilflukt til Jesus igjen. Til alle kristne som er i angst og redsel for å ha gjort den utilgivelige synd, er det et tegn på at de ikke har spottet Den Hellige Ånd. Men det er viktig å gå til Jesus med alle ting og utøse sitt hjerte for ham. Han vil lede videre, både i gode og vonde dager mot målet.

Olav Hermod Kydland