NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

mandag 8. juni 2020

Gi solen «en plass i solen»

Fra KlimarealisteneForfattet av Ole Julian Eilertsen.

Dagens tekst er refusert av flere større aviser, det passer tydeligvis ikke å peke på solen i disse klimakrisetider. Her er en kort og en lang video med Valentina Zharkova for de som er interessert. Illustrasjonene er lagt til av redaksjonen.
Etter å ha lyttet til et par intervjuer med professor Valentina Zharkova, matematiker og fysiker ved Northumbria Universitetet, om solens ulike faser og dens betydning for klimaet på jorden, slår det meg at denne form for grunnleggende kunnskap ikke når norske medier eller politikere. Den står i klar kontrast til de statistisk/matematiske modeller basert på hypotesen om at det er vi mennesker med våre CO2-utslipp, som er ansvarlige for jordens temperaturutvikling og klimavariasjonene på vår planet. Professor Zharkova påviser at jorden er en del av universet, som med sin dominerende stjerne, solen, er helt avgjørende for jordens energiforsyning, og også for variasjonene i vårt klima. Det kan i første rekke tilskrives solens sykliske variasjoner i strålingsintensitet, observert med varierende antall solflekker. Dette, i kombinasjon med kosmisk magnetisk stråling, påvirker jordens klima i langt større grad enn CO2-innholdet i atmosfæren. Solens sentrale betydning har vært med oss siden 15-1600-tallet, da Kopernikus og Galilei ble truet til taushet av den mektige katolske kirken p.g.a sine teorier og observasjoner.
Utdrag fra GWFP-foredraget (den lange videoen)
Mye tyder på at de teorier som Valentina Zharkova gjør seg til talskvinne for, og som underbygges ved eksperimenter av professor Henrik Svensmark, astrofysiker ved Danmarks Tekniske Universitet i København, er i ferd med å vinne frem, til tross for solid motstand fra dem som holder fast ved de hypoteser som er utviklet av James Hansen & Co i GISS, og underbygget av den manipulerte temperaturhistorie av Michael Mann (den såkalte hockeykurven), godt hjulpet av fredsprisvinner Al Gore og FN’s Panel for klimaforandring, IPCC. Dette har de seneste par tiår dominert sannhetsbildet om hva som influere og styrer klimaet på jorden. Dette bildet dominerer politikere og media i den grad at det ikke gis plass til motforestillinger.

Ytringsfriheten er satt på vent i dette spørsmålet. Det fremgår tydelig av statsminister Erna Solbergs intervju med TV 2 16.02.2020 under en «klimareise» med internasjonalt følge til Svalbard, da hun ga uttrykk for hva hun mente om dem som gjør opprør mot den vedtatte «sannhet»: «Det er en samling av personer som er klimafornektere, innvandringsmotstandere, alt av globale løsninger, EU-motstandere. Det er en sammensurie av dette som sier at den verden vi har i dag, den aksepterer vi ikke. Men poenget er at verden må løse oppgavene sammen.»

Det er ikke lett å stå imot en så kraftig salve fra høyeste hold. Men likevel, eller kanskje derfor, brer det seg en sterk følelse av usikkerhet om de vedtatte «sannheter» virkelig er så sanne som det utgir seg for.

Det kan overraske noen og enhver, i vår ellers så opplyste tid, at «sannsigersken» Greta Thunberg blir møtt med «åtgaum» av den styringsglade generalsekretær i FN, António Guterres, og hele det politiske establishment, og velsignet av Paven, i tråd med pavekirkens tidligere forhold til dem som kjempet for solens «plass i solen». Det må være et problem for troende å få bevitnet at det er vi mennesker som styrer klimaet, og ikke «høyere» makter utenfor oss selv.
Denne mangel på fundamental viten som i et par tiår har dominert FN og verdens politikere, og ikke minst media, har medført enorme klimakonferanser i Tokyo, Río de Janeiro, København og Paris, der tusener på tusener har møttes for å enes om utslippsreduksjoner av CO2, uten reelt å problematisere om det er riktig medisin. Her går man rett inn i terapien uten å ha stilt en skikkelig diagnose, som jo er en dødssynd innenfor legevitenskapen.
Og nå, i koronakrisens kjølvann, får vi vist bilder på TV-en fra en rekke storbyer om hvor skinnende ren luften er blitt etter begrensninger av trafikken, som et «bevis» på at klimatiltak nytter. Dette føyer seg fint inn i bildet av en utmagret isbjørn, som «bevis» på at isbjørnbestanden er truet av CO2-utslipp, mens isbjørnbestanden bevislig er større enn på år og dag. Man kan lure på hvor dumme man tror at folk flest er.
En pinlig digresjon er kampen om iskanten på vår hjemlige arena. De som hevder at Arktis vil bli isfritt om få tiår, er de samme som kjemper for å flytte iskanten lengst mulig mot syd, samtidig som de hevder at det da ikke vil være noen iskant. Sylskarp logikk.

Mye kan tyde på at den klimatiske krisemaksimering vi har opplevd de seneste par decennier er i ferd med å forta seg. Det kan vi kanskje, paradoksalt nok, takke Greta Thunberg for (Illustrasjon hentet fra oppslag i Wall Street Journal). Folk flest har problemer med å følge profetiske utsagn uten noen forankring i en realistisk virkelighet. Ny viten vil tvinge seg frem, og solens avgjørende betydning for jordens klimaendringer vil igjen komme i fokus. De som i dag blir kalt klimafornektere, vil da fremstå som det de er, nemlig klimarealister, mens de som har underslått kunnskapen om solens og universets avgjørende betydning for klimaendringene, vil fremstå som vitenfornektere.