«De som venter på Herren, får ny kraft, løfter vingene som ørner; de løper og blir ikke trette, de går og blir ikke mødige.» Jes 40,31.
Du sier kanskje: Dette løftet gjelder nok ikke meg. Jeg har bedt om kraft og ventet på kraft, men er alltid like hjelpeløs og avmektig. Det ser ikke ut til at noe nytter for meg. Mange kristne klager slik i dag.
Da ber jeg deg om å lese det ord som står over denne andakten. Det står ikke: De som venter på Herrens kraft, får ny kraft. Det står derimot: De som venter på Herren, får ny kraft.
Det er himmelvid forskjell på å vente på Herrens kraft og på å vente på ham selv.
Det er så lett å bli opptatt med alt det som Herren skal gi, hans hjelp, velsignelser og åndelige gaver, at Herren selv kommer i bakgrunnen. Da er det ikke å undres på at man føler seg skuffet over Herrens løfter. I virkeligheten har man jo slett ikke gjort bruk av dem.
Helt annerledes blir det når man begynner å regne med Herren selv. De største løfter i Bibelen er knyttet til å vente på Herren. Svært ofte er det brukt et ord i grunnteksten som egentlig betyr å vente lenge og tilsynelatende forgjeves. Den som da regner med Herren, opplever store ting, fordi han begynner å gå i tro og tillit til Herren selv uten å vente på særskilte opplevelser.
Dette høres underlig, som om det skulle være selvmotsigende. Den som ikke venter på opplevelser, får dem, mens den derimot som venter på opplevelser, ikke får noen ting.
Herren er ikke interessert i å styrke oss, men i å være vår styrke. Den som i sin hjelpeløshet går skritt for skritt i avhengighet av Jesus, opplever at Herren bruker ham og at det kommer ny kraft inn i hele hans liv.