NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

lørdag 2. januar 2021

Kongen tok poenget

Av Ragnar Larsen. 

Hans Majestet kong Haralds TV-sendte nyttårstale ble en aktuell understrekning av det norske samfunns særdrag. Kongen tok poenget – og vel så det.

Med aktuelt utgangspunkt i følgene av raskatastrofen i Gjerdrum på Romerike fremholdt Kongen at han var rørt over den redningsinnsatsen og offerviljen som ofrene etter ødeleggelsen er møtt med. 

Dette gjelder ikke bare nødetatenes medarbeidere, men også det Kongen kalte sivilsamfunnet. Folk fra frivillige organisasjoner, naboer og folk langt unna kom med en liten håndsrekning til landsmenn som kanskje har mistet alt. Og oppmerksomheten er for katastrofeofrene kanskje likeså viktig som klær og livsfornødenheter. Som folk og nasjon føler vi med ofrene for leirraset.

Da Norge tok rent bord i langrennsøvelsene under vinter-OL i Albertville i 1992, sa statsminister Gro Harlem i nasjonal ekstase at «Det er typisk norsk å være god». Utsagnet står seg fortsatt når det gjelder skiidrett, men nå om dagen ville det kanskje passet bedre med å si at «Det er typisk norsk å stå sammen for å hjelpe hverandre». 

Dugnad er et norsk ord som gir uttrykk for dette. Ordet er nesten uoversettelig til andre språk. «Volontary work» yter på engelsk ikke ordet rettferdighet. Ordet «fellesskap» er ikke med. Tyskerne er litt nærmere med «Gemeinschaftsarbeit» fordi det inkluderer fellesskap. For dugnad er fellesskap, å løfte i flokk til felles beste.

Makthaverne misbruker dugnadsbegrepet for å fremme egne formål. Når de kaller på dugnad fra stat, fylkeskommune og kommune for å løse oppgaver folk flest har et avmålt forhold til, er det uttrykk for begrepsforvirring: Det blir folket som må ta regningen for elitenes påfunn. Dette er milevis fra en dugnad.

Kong Harald berømmet folk for å ha møtt koronaen på forstandig vis. Dette er også et uttrykk for folkefellesskapets tenkning. Vi forholder oss som folk lojalt til det myndighetene har foreskrevet eller bestemt – og så får vi ta diskusjonen etterpå om myndighetsbestemte tiltak var nødvendige eller riktige. Det norske folk fordelte ikke skyld og ansvar for krigens ulykke 9. april 1940, men utsatte det til krigen var over.

Norge – det er fellesskap det! Bøndene har fått levelige kår ved å organisere foredling og omsetning av sine produkter i samvirkeforetak. Forbrukerkooperasjonen er en motvekt mot monopoldannelser i varehandelen. Boligkooperasjonen har gjort at hundretusener bor i egne hjem. Mens folk i mange andre land må tegne individuelle forsikringer for å sikre seg helseomsorg eller økonomisk trygghet i alderdommen, holder det i Norge med én polise – fellesskapets forsikring om én for alle og alle for én. Poenget er at når alle løfter i flokk, er det til beste for alle – for alle i fellesskapet.

Men fellesskapstanken er under press fra politiske eliter som stiller private formål over fellesskapets interesser. Vi ser det tydelig i spørsmålet om innvandring fra fremmedkulturelle verdensdeler. Dette dreier seg om folk som ikke har bakgrunn i demokrati, samhandling og fellesskap, men er kulturelt belastet med å adlyde enhver leder – diktatorene, imamene og generalene. Deres form for fellesskap er å legge seg flate for påfunn fra samfunnsbestyrere som det er straffbart å ikke underkaste seg.

Store deler av dagens norske politiske elite ønsker bevisst å bryte ned fellesskapet. Ved «splitt og hersk»-opptreden skal folkegrupper og landsdeler spilles ut mot hverandre. Når fellesskapet splittes, får herskerne lettere spill for å påtvinge folk en samfunnsform og et levesett som frontkolliderer med fellesskapets grunnverdier.

Takk til kong Harald for å minne oss om fellesskapet som Norges grunnvoll!

Ral