NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 28. mars 2021

Jesu identitet, disiplenes ærlighet og nådens nødvendighet

Av Spikeren. 

"Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to av disiplene av sted. Og Han sa til dem: "Gå inn i landsbyen rett foran dere, og straks skal dere finne et esel som er bundet og en eselfole sammen med det. Løs dem og før dem til Meg! Og hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: "Herren har bruk for dem." Og straks skal han sende dem med." Alt dette skjedde for at det skulle gå i oppfyllelse som var talt ved profeten, når han sier: "Si til Sions datter: Se, din Konge kommer til deg, ydmyk og ridende på et esel og en eselfole, lastedyrets fole." Så gikk disiplene av sted og gjorde som Jesus hadde befalt dem. De kom med eselet og eselfolen, la klærne sine på dem og satte Ham på dem. Og en meget stor folkemengde bredte klærne sine ut på veien. Andre skar grener av trærne og spredte dem utover veien. Folkeskarene som gikk foran og de som fulgte etter, ropte så ut og sa: "Hosianna, Davids Sønn! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!" Og da Han var kommet inn i Jerusalem, ble hele byen satt i bevegelse og sa: "Hvem er dette?" Da sa folkemengden: "Dette er Jesus profeten, Han fra Nasaret i Galilea." (Matt 21,1,11)

I dag feirer vi Palmesøndag sammen med millioner av andre kristne rundt om i verden. Dette har vært en tradisjon i lange tider og har sin kontekst i den jødiske påskefeiringen. De som feiret denne dagen så ikke bare tilbake på utfrielsen fra Egypt. De så også framover mot den endelige utfrielsen da den store Kongen - Messias - ville komme og gjenreise deres falne rike slik det var lovet av de gamle profetene. 

Når vi nå skal feire disse høyhellige kristne dagene, da må vi nærme oss bibeltekstene med bekreftelse og tro. Mange som søker til kirkene i dag gjør det rett og slett bare fordi de trenger en liten pause fra den store stygge verden der ute. Andre feirer disse dagene ut ifra nostalgisk sentimentalisme. Mange av oss husker kanskje hvordan vi som barn sprang rundt med små palmegrener på søndagsskolen. Så tenker man at dette var da en fin tradisjon som vi må holde fast på, og den kan jo ikke være til skade for noen. Andre er mer skeptiske. De mener seg å være relativt godt opplyste mennesker og går gjerne i kirken for å konkludere at disse fortellingene om Jesus som rir inn i Jerusalem på et esel er koselige for barna å høre på, men de betyr egentlig ingenting for dem selv.

Jeg vet ikke om du faller inn under noen av disse kategoriene, men når vi nå går videre har jeg lyst at vi tar i betraktning Jesu identitet, samt den ærligheten som vi finner hos disiplene, og til slutt nødvendigheten av nåde.

La oss først ta for oss dette med Jesu identitet:

Matteus forteller at da Jesus red inn i Jerusalem ble det uro og hele byen kom i opprør. (Matt 21.10) Det samme kan vi lese skjedde da Jesus ble født i Betlehem. Både Herodes og hele Jerusalem ble "meget urolig", står det i Matt 2,3. Kanskje vi kjenner litt av den samme uroligheten når Jesus kommer ridende inn der hvor vi bor? Kanskje vi også stiller det samme spørsmålet som folket i Jerusalem gjorde: - "Hvem er dette?" (Matt 21,10) Dette er faktisk et viktig spørsmål. For en hver som på en eller annen måte får med Jesus å gjøre må nødvendigvis komme frem til en avklaring angående Jesu identitet. - "Hvem er dette"?

Når vi møter dette mennesket, som er mer enn et menneske, og når vi tar i betraktning hvordan de fire evangelistene skriver, ikke bare om Jesu inntog i Jerusalem, men også måten han red inn på, da får vi en sterk indikasjon på at her skjer det mer enn hva vi gjerne ser ved første øyekast.

Bibelen er som et stort puslespill der bitene kanskje ikke forteller oss så mye hver for seg, men når vi setter dem sammen, da begynner vi plutselig å se helheten i det store bildet.

Ta for eksempel dette med eselet. Hvilken betydning har det her i fortellingen om Palmesøndag? Gjennom hele det nye testamente leser vi at Jesus vandret til fots. Dette er den eneste gangen vi leser at Jesus red. Gjorde han det kanskje fordi han var litt trett akkurat denne dagen, eller var det noe annet som lå bak? I fortellingen om Palmesøndag ser vi at Jesus uttrykkelig beordrer to av sine disipler til å skaffe til veie dette eselet som han hadde til hensikt å ri inn i Jerusalem på, og de gjorde akkurat det som Jesus hadde bedt dem om å gjøre.

Helt fra 1 Mosebok finner vi tråder som vi kan følge. Går vi tilbake til 1 Mos 49 kan vi f.eks. lese om når Jakob velsignet sine 12 sønner. I versene 9 til 11 leser vi bl.a. følgende om Juda: 1 Mos 49,9-11: "En løveunge er Juda! Fra rov er du kommet hjem, min sønn. Han legger seg til ro og strekker seg som løven, som løvinnen - hvem våger å vekke ham? Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer, han som folkene skal lyde. Han binder sitt esel i vintreet, sin fole ved den edle ranke. Han vasker sin kledning i vin, sin kjortel i drueblod.

Det skal altså komme en konge som folkene skal lyde. Kongespir og herskerstav skal ikke vike fra ham, og han skal binde sitt esel i vintreet, osv... 

Går vi så fra Mosebøkene og blar oss fram til profetene, vil vi finne følgende i Sak 9,9-10: "Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen. Jeg vil utrydde vognene i Efraim og hestene i Jerusalem, og stridsbuen skal brytes i stykker. Han skal skape fred for folkene, hans velde skal nå fra hav til hav..."

Alle som leser disse ordene vil naturligvis stille spørsmålet: - "Hvem er dette?" Det sies at det kreves en hel bibel for å skape en hel kristen. Men mange av oss går haltende rundt fordi vi ikke leser vår Bibel.

Blar vi oss så helt fram til den siste boken i Bibelen vil det bli ganske klart for oss hvem dette dreier seg om når vi leser ordeme i Åp 5,5: "Men en av de eldste sa til meg: "Gråt ikke! For løven av Juda stamme, Davids rotskudd, han har seiret og er den som kan åpne boken og de sju segl." - Det er Jesus. Løven av Juda stamme. Han som ydmykt red inn i Jerusalem på et esel på Palmesøndag for 2000 år siden.

Gjennom hele historien har det vært vanlig at konger kan kreve nærmest hva enn det måtte være, også hvilken form for transport de måtte ønske, og her ser vi altså at Jesus rekvirerer et esel når han skal dra inn til Jerusalem. Matteus forteller oss at "dette skjedde for at det skulle gå i oppfyllelse som var talt ved profeten". Så Jesus gjorde ikke dette helt ut i det blå. Han vet nøyaktig hva han gjør! Det som skjedde denne Palmesøndagen var nemlig bestemt helt fra 1 Mosebok og senere forutsagt av profetene mange hundre år i forveien.

Opp til denne tid hadde folket prøvd å tvinge Jesus til å bli konge, men han nektet og forlot dem. Denne Palmesøndagen insisterer han imidlertid på å stå fram som konge. Det er Jesus selv som tar initiativet og det er han som styrer framdriften i det som skjer.

Så blir vi fortalt at da disiplene kom med eselet og eselfolen, la de klærne sine på dem og "satte Ham på dem". Var dette noe de gjorde for å være kjekke og greie mot Jesus, eller lå det en dypere mening bak? Her finner vi faktisk enda en liten bit av det store puslespillet. For går vi tilbake til Kongebøkene og studerer seremoniene i forbindelse med innsettelsen av konger, vil vi se at folket kommer med sine klær og legger dem ned for kongen før han ble kronet. De legger altså av seg sin egen identitet og stilling og plasserer den under kongen. Det samme gjorde også disiplene da de la sine klær på eselet og "satte Ham på dem", som altså er et bilde på kongelig innvielse.

Hvilken underlig kongetrone dette er. For hvilken konge vil sette seg på et esel? Og hvilken konge vil la seg krones med en tornekrone? Igjen må vi spørre: - "Hvem er egentlig Jesus fra Nasaret?" Er han virkelig den som han hevdet seg å være: Herren, Messias? Vi ser at til og med folket lot seg rive med når også de "bredte klærne sine ut på veien. Andre skar grener av trærne og spredte dem utover veien. Folkeskarene som gikk foran og de som fulgte etter, ropte så ut og sa: "Hosianna, Davids Sønn! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!"

Som jeg sa tidligere: En hver som på en eller annen måte får med Jesus å gjøre må komme frem til en avklaring angående Jesu identitet. For enten var han den han hevdet seg å være, eller så var han en gal mann som løy for oss alle sammen.

I avslutningen har jeg lyst å trekke fram den ærligheten som vi ser hos Jesu disipler. For i Joh 12,16 leser vi følgende i forbindelse med inntoget i Jerusalem: "Dette skjønte ikke disiplene den gang, men da Jesus hadde fått del i herligheten, husket de at dette stod skrevet om ham, og at de hadde hilst ham slik."

Dette er en ganske unik åpenbaring. For selv om disiplene var med på hele hendelsesforløpet, skjønte de likevel ikke hva som foregikk. De la altså klærne sine på et esel og satte Jesus opp på det, ikke fordi de selv tenkte: "Hvorfor ikke sette ham på et esel med klærna våre på, for det vil jo være som i 2 Kongebok 9,13 hvor det står: "Da skyndte de seg, tok hver sin kappe og la dem under ham på trappetrinnene. Så blåste de i horn og ropte: "Jehu er konge!"" - Nei, disiplene skjønte ikke hva de egentlig var med på, og de sier det faktisk rett ut selv: "Dette skjønte ikke disiplene den gang."

Vi kunne nevnt mange eksempler der disiplene skriver at de ikke skjønte hva de var vitne til, og alle disse uttalelsene bringer oss til å erkjenne nødvendigheten av NÅDEN. For uten at Gud gjennom Den Hellige Ånd av nåde åpner våre øyne, er det umulig for oss å forstå. Så når en mann eller kvinne kommer til tro på Jesus og begynner å forstå skriftene, vil det kun være av Guds Nåde! For det er bare Guds Nåde som kan åpne våre øyne, forandre vårt hjerte, og legge en ny sang i vår munn.

Så avslutter vi denne ganske lange andakten med å sitere Fil 2,1-11, som er den teksten man gjerne leser i forbindelse med Palmesøndag:

"Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!"

Med disse ord ønsker jeg dere alle en riktig god Påske!

Spikeren