En av de mest populære teoriene for å imøtekomme de lange tidsperiodene som geologer og astronomer gjorde krav på gjennom utviklingslæren har vært ”The Gap Theory” – eller ”Mellomroms Teorien”, direkte oversatt. Den blir også kalt for ”ødeleggelse og rekonstruksjons teorien” eller ”den før-Adamistiske omveltnings teorien”.
Denne teorien går ut på at 1Mosebok 1,1 beskriver en innledende skapelse av universet. Det vil si at en innledende utviklingsprosess av vårt solsystem begynte for 5 milliarder år siden. Deretter fulgte de forskjellige geologiske tidsepokene på jorden, som bevises med ansamlinger av forhistoriske fossiler, så som trilobitter, dinosaurer og en før-Adamistisk menneskerase, som teorien hevder skal ha levd på jorden. Men så skjedde det en global omveltning som ødela alt liv på jorden, og som etterlot seg enda flere fossile kirkegårder rundt om i hele verden. Denne situasjonen blir tilskrevet 1Mosebok 1,2, som sier at ”Jorden var uformet og tom, og mørket lå over dypet.” Denne store globale ødeleggelsen er tenkt som et resultat av Satans opprør imot Gud i himmelen, hvorpå Gud kaster Satan og hans engler ut av himmelen og ned på jorden. De som forfekter denne teorien, er enige i at de seks skapelses dagene er bokstavelige dager, men de tolker dem som rekonstruksjons dager, der Gud igjen skaper mange av de samme planter, dyr og mennesker som ble ødelagt i den tidligere omveltningen.
Ideen til denne teorien ble foreslått av den skotske teologen Thomas Chalmers i 1814, hvorpå den berømte skotske ”Scofield Study Bible” gjorde teorien raskt kjent rundt om i verden. Det finnes imidlertid ingen antydninger til slike tanker før 1814. Dette er spesielt interessant, fordi hebraiske skriftlærde gjennom 2000 år, som jo forstod det hebraiske språk mye bedre enn vi gjør i dag, aldri har tolket Skriften på en slik måte. Dessverre er tilhengerne av ”Gap” teorien ikke klar over alle de beviser vi har i dag som taler for at jorden er ganske ung. Derfor har ”Gap” teorien blitt forfektet av mange oppriktige bibellærere og forkynnere opp gjennom årene siden den kom i 1814, selv om teorien har en rekke alvorlige feil ved seg.
For det første er de antatte lange tidsepokene som geologene hevder, knyttet til en uavbrutt og sammenhengende utviklingsprosess, fra jordens tilblivelse og opp til i dag. Fossilene er nemlig det beste (og eneste) bevismaterialet utviklingslæren har for disse lange tidsepokene. Dermed gir ikke vitenskapen rom for en ”ny skapelse” som Gap-tilhengerne mener skjedde i 1Mos 1,2.
Videre blir de geologiske tidsepokene identifisert gjennom hvilke fossiler man finner i de forskjellige berglagene. De forskjellige tidsepokene blir faktisk navngitt ut ifra disse fossilene. ”Kambrium” er for eksempel ”oldtidens tidsepoke” (ca 570 millioner år siden). Så kommer ”Trias”, som er ”mellomtidens epoke” (ca 250 millioner år siden). Til slutt kommer ”Tertiær”, som er ”den nyere tidsepoke” (ca 80 millioner år siden). Både ”Kambrium”, ”Trias” og ”Tertiær” er navn på fossile planter og dyr som man antok levde i de respektive tidsepokene. Det eneste kriteriet som faktisk legges til grunn for å fastslå alderen av de forskjellige berglagene, har alltid vært hvilke fossiler man finner i de respektive berglag.
Ved å akseptere geologiens lange tidsepoker, aksepterer man også hele ”utviklings pakken”, det vil si hele utviklingsprosessen uten avbrekk. Når vi da ser at mesteparten av fossilene som finnes i de eldste berglagene er i nært slektskap med de planter og dyr som finnes i dag, betyr det altså at Gud på 6 dager må ha ”rekonstruert” de samme planter og dyr som Han før hadde brukt millioner av år på å ”utvikle”.
I realiteten dreier derfor ikke ”Gap” teorien seg om utviklings spørsmålet i det hele tatt. Den bare setter utviklingslæren inn i et innbilt ”gap” mellom 1Mos 1,1 og 1Mos 1,2. Teorien utelukker helt å besvare det viktige spørsmålet om hvorfor Gud først skulle gjøre bruk av en langsom utviklingsprosess på millioner av år i urtiden, for så å ødelegge alt, og deretter bruke en ”spesialmetode” på 6 dager for å gjenskape de samme livsformer som Han nettopp hadde ødelagt. Til og med geologene er uenige med ”Gap” teorien, fordi den motsier deres antakelse om at fortiden henger uavbrutt sammen med nåtiden.
Det finnes heller ingen bibelske beviser for en slik før-Adamistisk urtid. Noen få vers, tatt ut av sin sammenheng, kan kanskje fortolkes til å passe inn med ”Gap” teorien, men vi finner ingen klar bibelsk henvisning som skulle tilsi en ”urtids skapelse” med en etterfølgende ødeleggelse. Dette er underlig, sett i lys av hvor viktig denne teorien må ha vært for mange teologer og bibellærere. ”Gap” teorien gir altfor lettvinte svar på spørsmålet om livets og jordens historie.
Men det største problemet med ”Gap” teorien er at den faktisk gjør Gud til den direkte årsak til ondskap. Teorien innebærer nemlig at Gud, i en global målestokk, må ha gjort bruk av kamp, vold, forfall og død, helt uten hensikt minst 5 millioner år før Adam. Det er jo dette fossilene og de lange tidsepokene vitner om når ”Gap” tilhengerne plasserer disse hendelsene mellom 1Mos 1,1 og 1,2. Satans opprør imot Gud i himmelen kan heller ikke tilskrives all den lidelse og død som må ha funnet sted gjennom de lange geologiske tidsepokene som må ha vært før Satans fall. Satan ble nemlig ikke kastet ned på jorden før på slutten av den 5 millioner år lange urtids perioden. Dermed blir det Gud alene som står ansvarlig for all denne lidelse, død og forvirring – og det helt uten grunn.
For dersom ”døden hersket” – ikke ”fra Adam til Moses”, slik Bibelen sier i Romerne 5,14 – men allerede hadde hersket 5 millioner år før Adam, da kan ikke døden være syndens lønn. Døden blir da en del av Guds skapende hensikt. Hvordan kan da Kristi død ta bort synd? ”Gap” teorien underminerer faktisk selve det evangeliske frelsesverk, så vel som Guds hellighet, renhet og kjærlighet.
Skriften sier nemlig klart at i slutten av de seks skapelsesdagene: ”Da så Gud det Han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.” (1Mosebok 1,31). Satans opprør hadde beviselig enda ikke funnet sted da alt ble erklært ”overmåte godt”. Døden kom heller ikke inn i verden før Adam hadde syndet. For Skriften sier at døden kom ved synden og ved ett menneske. (Romerne 5,12 og 1 Korinterbrev 15,21-22).
Tilhengerne av ”Gap” teorien glemmer også viktigheten av Jesu egne ord i Markus 10,6, der Han sier: ”Men fra skapelsens begynnelse gjorde Gud dem [Adam og Eva] til mann og kvinne.”. Jesus visste at Adam og Eva ble skapt ”fra skapelsens begynnelse” av, og ikke etter en lang urtids periode på 5 millioner år.
”Gap” teorien ignorerer dessuten helt det som står i 2Mosebok 20,11, som sier: ”For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem”. Dersom det var liv på jorden før de seks skapelsesdagene, må følgelig også solen ha skint for å kunne opprettholde dette livet. 1Mosebok 1,14-18 forteller imidlertid at solen ikke ble skapt før på den fjerde av de seks skapelsesdagene.
Selv om det finnes mange flere ting som taler imot ”Gap” teorien, skal vi nå heller gå videre til den andre teorien, som ser for seg de samme lange tidsepokene innenfor de 6 skapelsesdagene.
The Day-Age Theory
Denne teorien kalles gjerne for ”Day-Age” eller ”Dag-Tidsalder” teorien. Denne teorien har imidlertid så mange vanskeligheter med seg at, for de fleste som forfektet den, har den bare blitt en nødløsning, og ofte et midlertidig stoppested på veien mot forkastelse av 1Mosebok som historisk skrift, noe som til slutt har ført til forkastelse av resten av Bibelen som historisk verdiløs.
Resultatet av begge disse teoriene, både ”Gap” og ”Dag”, er tosidige. De forsøker ikke bare å imøtegå den menneskelige vitenskap, de gjør samtidig Gud til en svekling. Gud trengte nok mer tid enn 6 dager på å skape alt dette som vi ser, tenker man. Ordet ”dag” må derfor bety veldig lange tidsperioder. Bibelen stemmer nok ikke helt her, og vi kan jo ikke ta alt så veldig bokstavelig. Slik tenker man. Men slike tanker er farlige og undergraver Gud og Hans ord.
Det hebraiske ordet for dag er ”yom”. Dette ordet kan riktignok bety en ubestemt tidsperiode iblant, men bare dersom tekstsammenhengen rettferdiggjør en slik forståelse. Ordet er imidlertid med stor overvekt brukt som beskrivelse av en bokstavelig ”dag”. Det vil si, enten en hel solar dag på 24 timer, eller bare den lyse delen av solar dagen. Ordet ”yom” ble faktisk definert av Gud selv første gang det ble brukt i 1Mos 1,5, der Gud kalte lyset ”dag”. Således betyr ”dag” en sammenhengende rekkefølge av ”dag og natt” eller ”lys og mørke”. Ordet ”yom” blir aldri brukt til å beskrive en tidsperiode i rekkefølge (som for eksempel ”den første dag”, ”den andre dag”, osv.) uten at denne perioden er en bokstavelig solar dag på 24 timer. Det finnes faktisk hundrevis av slike tilfeller i Bibelen. Enda mer, er flertallsformen av ordet ”yom” (det hebraiske ”yamim”) brukt over 700 ganger i Det Gamle Testamente, og alltid – uten unntakelser – som referanse til bokstavelige 24 timers dager.
I de ti bud, som Gud selv skrev på steintavler, finner vi en meget viktig uttalelse i denne sammenheng. Her nevner Gud dette ordet (”yamim”) og sier enkelt og greit: ”For på seks dager (”yamim”) dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem” (2Mos 20,11). Videre er det samme ordet brukt i budet om mannens seks dagers arbeidsuke, som er basert på (og kan forklares med) Guds bokstavelige skapelses uke. ”Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning” (2Mos 20,9)
Ikke bare er ”Dag” teorien uakseptabel overfor Skriften, den er også storlig i konflikt med den geologiske posisjon som den prøver å imøtekomme. Det finnes mer en 20 alvorlige motsigelser mellom den bibelske skapelsesorden og den standardiserte geologiske historie om jorden og dens tilblivelse, selv om man tolker ”dagene” som lange tidsperioder.
For eksempel lærer Bibelen oss at jorden ble til før stjernene, at den i begynnelsen var dekket av vann, at frukttrær ble til før fiskene, at plantelivet oppstod før solen, at de første dyr som ble skapt var store sjødyr, at fugler ble skapt før insekter, at mannen ble til før kvinnen, og mange flere ting, som alle motsies av utviklingsteorien.
Men som i ”Gap” teorien, ligger også den mest alvorlige feilen i ”Dag” teorien på det teologiske plan. ”Dag” teorien gjør nemlig Gud (som er kjærlighetens Gud, nådens Gud, ordens og visdommens Gud) til den direkte årsak til fem millioner års historisk grunnløs variasjon, tilfeldige forandringer, utviklingsmessige blindgater, talløse misfostre som gikk til grunne og en ond og egoistisk kamp for å overleve. Gud blir den som bevarte den sterke og forkastet den svake. Han blir gjort ansvarlig for naturkatastrofer, sykdom, kaos, forfall, og fremfor alt død. Bibelen lærer oss at når Gud hadde gjort ferdig sitt skaperverk, proklamerte Han det som ”overmåte godt” - dette på tross av alt det forferdelige som ”Gap” og ”Dag” teorien mener hendte millioner av år i forveien. Logikken stemmer rett og slett ikke. Bibelen lærer oss dessuten enkelt og greit i Romerne 8,22 at ”hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid” kun som et resultat av menneskets synd og derav Guds forbannelse av jorden. Romerne 5,12 sier videre at ”synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden”. Videre sier 1Korinterbrev 14,33 at ”Gud er ikke uordens, men fredens Gud”.
Dersom Guds skaperhensikt var menneskets skapelse og forløsning, slik de som forfekter både ”Gap” og ”Dag” teorien også tror, hvilken hensikt var det da for eksempel i dinosaurenes lange herskeperiode og deres utryddelse millioner av år før mennesket kom på banen? Kristen etikk (helbredelse av syke, uselvisk deling, å vende det andre kinn, selvoppofrelse, osv.) står i skarp kontrast til utviklingslærens etikk (ødeleggelse av de svake, bevaring av de sterke, aggressivitet, .selvbevarelse). Dette er bare noen få av de bibelske, vitenskapelige og teologiske feil og mangler med ”Gap” og ”Dag” teorien, og faktisk enhver teori som gjennom kristen tro forsøker å imøtekomme utviklingslæren.
Hva skal vi tro på?
Vi har nå sett på hvordan vitenskapen, med utviklingslæren i spissen, har ført kristenfolket ut i villfarelse. Bibelkritiske røster har i snart 200 år ført frem sine tvilsomme og direkte falske ”beviser” på at jorden og universet skal ha blitt til ved en tilfeldig utviklingsprosess gjennom millioner av år. Dette har påvirket kristenfolket i så stor grad at man har begynt å tvile på Bibelens skapelsesberetning. Kan vi se på de seks skapelsesdagene som bokstavelige ”dager”, eller må vi se på dem som lange tidsepoker, der en utviklingsprosess har funnet sted? Denne tvilen, sammen med vitenskapelige ”beviser”, ble etter hvert så stor at kristenfolket følte de måtte revurdere sitt syn på at verden var blitt til på seks dager, slik Bibelen forteller oss. Dermed tok mennesket saken i egne hender og utviklet sin egen teori. Man forsøkte å imøtegå den verdslige vitenskap, samtidig som man ”halvhjertet” gav sin støtte til Bibelens seksdagers skapelsesberetning. Resultatet ble to teorier som verken støttes av vitenskapen eller Bibelen. Dermed står vi i dag i et ”vakuum” mellom det å tro på en langvarig utviklingsprosess og en seks dagers skapelsesprosess. Det er i dag vanskelig å finne et fast ståsted i dette spørsmålet. Man vil gjerne tro på en guddommelig skapelse, men så kommer den menneskelige vitenskap med alle sine såkalte ”beviser” og fører folk i tvil. Slik går det når grunnvollen blir revet bort. For det er nemlig det som har skjedd. Vår faste grunnvoll, Guds ord, er blitt revet bort under oss av verdslige mennesketanker og teorier. Derfor må vi igjen stige inn på den faste grunnvoll. Vi må vende om, vi må snu. Vi må få tilbake troen på Bibelen.
Resten av denne kronikken handler om noe som vi tidligere har postet som en egen artikkel her på SC. Tatt i betraktning av alle de løgnene som evolusjonslæren serverer oss, kan det være nyttig å få med seg denne siste bolken som handler om vitenskapens dateringsmetoder.
Kommentarer
Legg inn en kommentar