I dag skal vi se litt på Gaza krigen i lys av Obadja 1,15-21. Her vil vi blant annet finne de historiske røttene både til Gaza og Hamas, samt hva som kommer til å skje fremover når trengselstiden nærmer seg. Det kan se ut for at deler av Obadja profetien kanskje er i ferd med å bli oppfylt i dag.
Som vi vet, har det den siste tiden blitt avfyrt tusenvis av raketter fra Gaza (og nå senest også fra Libanon) over til Israel. Dette skjer ganske regelmessig slik at Israel må gripe inn og ødelegge de stedene hvor rakettene kommer fra. I utgangspunktet er dette et politisk maktspill fra Hamas for å tiltrekke seg verdens oppmerksomhet. Hamas er som vi alle vet en radikal islamistisk terrororganisasjon og er dessuten den offisielle styresmakten i Gaza.
Det store problemet nå er at Hamas og andre terrorgrupper som Hisbolla i Libanon, Syria og Iran stadig får bedre og farligere raketter. Dette er Israel nødt til å forsvare seg mot om de skal overleve som folk og nasjon. Dermed kommer Kina, Russland og USA, samt lille nesevise Norge inn og forteller Israel hva de kan og ikke kan gjøre.
I dag er imidlertid ikke Kina særlig interessert i denne konflikten siden de er opptatt med andre konflikter. Russland er opptatt med situasjonen i Ukraina, og USA med Biden administrasjonen i spissen sier la de stridende partene selv ta seg av situasjonen der nede. Så heller ikke USA virker særlig interessert. Det internasjonale presset er med andre ord ikke særlig stort, noe som igjen indikerer at Israel står helt alene i denne livstruende situasjonen. De eneste som presser på er de muslimske statene som ligger rundt Israel. Mange av disse er imidlertid livende redde for hva Iran kan finne på å gjøre, så i bunn og grunn synes en del av dem det er greit at Israel rydder opp i Gaza.
Fra gammel tid har Israel to sett av regler når det gjelder krig. Dette kan vi lese om i Kongebøkene. Den ene regelen gjelder det som kalles "Hellig krig". Det er når Gud har sagt at du skal gjøre noe. Da kreves det ingen godkjennelse fra San Hedrin. Den andre regelen er når det ikke er snakk om noe som Gud har sagt, som f.eks. hvis naboen kommer i vanskeligheter og du ønsker å delta i krigen for å hjelpe ham. Da trenger man godkjennelse fra San Hadrin, eller Senatet som det nå heter. Hvis det gjelder en krig som må godkjennes av Senatet er det kun militært personell som deltar. Men er det snakk om "Hellig krig" da deltar alle og enhver i samlet flokk.
Så vi kan si at utslettelsen av de gamle kanaanittene som Gud krevde i GT, ikke må ses på som folkemord, men som fjerning av hedenskapen som da rådet i området. Men når man blir angrepet og kongen, eller styresmaktene, må tre fram for å ta seg av problemet; det som da skjer er at man ødelegger fienden og annekterer det området som fienden angrep deg fra, slik at hvis fienden angriper på nytt, vil grensene være utvidet og dermed blir det lettere å beskytte egne innbyggere. Israel har ikke hatt for vane å gi tilbake slike områder, men det er slik de gamle lovene virker fordi man ønsker å beskytte alle de sivile, og det er situasjonen også i dag. Unntaket er det som skjedde i 2005 da Israel trakk seg ut av Gaza. Men som vi ser, historien gjentar seg og Israel blir på nytt angrepet fra dette området.
Med alt dette sagt skal vi nå gå over til profeten Obadja, som kun består av ett kapitel.
Det første vi legger merke til i vers 1 er at dette handler om "Edom". Edom er et hebraisk ord som betyr "rød" og er det navn som Esau fikk på grunn av den røde linsevellingen han handlet til seg av Jakob mot sin førstefødselsrett. Esaus etterkommere kaltes edomitter og deres land Edom. Edoms land lå ved Palestina-områdets sydøstre grense.
Siden Edom forlengst er utslettet mener mange i dag at Obadja profetien allerede er oppfylt og ferdig med det. Men en slik konklusjon samstemmer ikke med slutten av Obadja profetien. Derfor skal vi nå fokusere på det som står fra vers 15 og ut kapitelet. Vi siterer Obadja 1,15-21. Den lyder som følger:
"15 For Herrens dag er nær for alle folkeslagene. Som du har gjort, slik skal det bli gjort mot deg. Du får lønnen tilbake over ditt eget hode. 16 For som dere drakk på Mitt hellige berg, slik skal alle folkeslagene drikke hele tiden. Ja, de skal drikke og svelge, og de skal bli som om de aldri hadde vært til. 17 Men på Sions berg skal det være utfrielse, og der skal det være hellighet. Jakobs hus skal ta sine eiendommer i eie. 18 Jakobs hus skal være en ild og Josefs hus en flamme. Men Esaus hus skal bli til halm. De skal sette dem i brann og fortære dem, og det blir ingen som overlever av Esaus hus, for Herren har talt. 19 De som bor i Sør, skal ta Esaus fjell i eie, og de som bor i Lavlandet, skal ta Filisterlandet i eie. De skal ta Efraims land og Samarias land i eie. Benjamin skal ta Gilead i eie. 20 De bortførte av denne hærstyrken av Israels barn skal ta kanaaneernes land i eie helt til Sarepta. De bortførte fra Jerusalem, som er i Sefarad, skal ta byene i Sør i eie. 21 Så drar frelserne opp til Sions berg for å dømme Esaus fjell. Riket skal tilhøre Herren."
I vers 15 står det: "For Herrens dag er nær for alle folkeslagene. Som du har gjort, slik skal det bli gjort mot deg. Du får lønnen tilbake over ditt eget hode." Med andre ord vil det komme en viss tid der Gud straffer alle folkeslagene (inkludert Norge) for hvordan de behandlet Israel.
Så legger vi merke til at det står "Herrens dag er nær". Utrykket "Herrens dag" sikter alltid mot den syv årige trengselstiden som vi leser om i Johannes Åpenbaring. Likevel er det ikke trengselstiden dette verset handler om, for det taler nemlig om når Herrens dag er "NÆR". Dette samstemmer med Jesu ord om "fødselsveene" som starter i 1948 når Israel begynner å vende tilbake fra desporaen. Så poenget her er at denne profetien handler om tiden MELLOM når Israel igjen vender tilbake til landet i 1948 og begynnelsen på trengselstiden. Det handler altså om perioden FØR trengselstiden.
I vers 16 sies det: "For som dere drakk på Mitt hellige berg, slik skal alle folkeslagene drikke hele tiden. Ja, de skal drikke og svelge, og de skal bli som om de aldri hadde vært til." I generasjoner har folkeslagene besatt og utført hedenske ritualer på Tempelhøyden - "på Mitt hellige fjell", som det står. I ellevill "beruselse" har de tatt seg til rette, bygget moskeer på det og behandlet det som om det var deres egen eiendom.
Videre i vers 17 står det: "Men på Sions berg skal det være utfrielse". Så noen vil altså komme til Sions Berg og utfri det. Dette begynte selvsagt i 1967 da Israel inntok Tempelhøyden. "Og der skal det være hellighet. Jakobs hus skal ta sine eiendommer i eie." Det kommer med andre ord en tid etter 1948, men før trengselstiden, når Jakob (Israel) skal ta landet og Tempelhøyden tilbake. Landet fikk de tilbake allerede i 1948, og det siste skjedde delvis i 1967, men til slutt skal de "ta sine eiendommer i eie".
Her avslutter vi første del av denne kronikken, så fortsetter vi med Del 2 neste søndag.
Spikeren
Kommentarer
Legg inn en kommentar