NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

torsdag 14. oktober 2021

Dissidentenes trangere tider i vårt fedreland

Av Dan Odfjell. 
 
Nettopp det ble jeg påminnet av Hans Rustads kronikk 5/10/21 «Fanebustsaken: Den dype staten i Norge». Om sensur og hemmelighold. Denne gamle saken er unntatt offentlighet frem til 2025 – skjønt det allerede er kjent at maktens agenter makulerte meget da Fanebust-dokumentene fra tysk okkupasjon var på utlån til Justisdepartementet! Dersom ikke den modige redaktøren Toralv Fanebust av egen skrinne lomme betalte stenografer for å bevare hvert et ord som ble sagt i rettssaken mot ham, ville maktstaten ha lyktes i et stille justismord...
 
Vi ser for eksempel for tiden hvordan Biden-makten korrupt og rått tar seg til rette i USA. Det gjorde makten i Norge sannelig også med hensyn til det fryktelige landssvikoppgjøret etter krigen som Fanebust også modig gikk sterkt i rette med. Det samt en meget tvilsom oppførsel av den gang riksadvokat Sven Arntzen som eksponerte gode nordmenn til nazi forfølgelse. Skammelig, men offentlig bevisst fortiet. Et uomtvistelig og skremmende eksempel.
 
Dog som Rustad sa, fortiden er ikke død og fortjener ikke å bli glemt. Men jeg frykter at også historisk «sannhet» vil bli tuklet med, dvs av makten som rår. Og det er typisk den lille mann og kvinne som mest vil få oppleve nedsidene fremover. Det meningsmonopolet vi er opp imot tilhører også vår tids styrende system, kvelende som nazismen og den beslektede Sovjet-kommunismen, bare langt mer utspekulert innpakket. Og olje-pengene smører systemet. Knapt lenger er tankefrihet tillatt. Islamismen er bare verre, hat-programmert fra barnsben av.
 
Det ekstra farlige i vår tid er at teknologien tillater overvåkning selv innen våre private hjem. Det blir lett kuede uproduktive mennesker av slikt. Og skillet mellom vanlige folk og den privilegerte, politiske eliteklassen øker i nær alle vestlige land, faretruende i takt med diktaturets fremmarsj. Samt dets glatte dekadens og, ikke minst, dets egoistiske medløpere som truer og påtvinger annerledes tenkende lydighet. Det er selve menneskeverdet som tapes, og det tildekkes. Men se, først etter Lars Vilks mistenkelige død står folket frem i kø for å rose en modig mann. Mange unnlot å gjøre det mens han levde som med modige Fanebust.
 
Etter den ovennevnte Rustad-kronikken under henvisningen «Les også» fant jeg faktisk referert en egen datert 14/8/14: «De opposisjonelle og historisk uetterrettelighet». Samt den meget lengre og langt viktigere kronikken til Arnt Folgerø: «Noe råttent (re-)gjærer i kongeriket Norge» datert 18/10/13. Den hadde jeg ikke lest før, skrevet like etter Erna Solberg-regjeringen var kommet på plass. Den fortjener ny oppmerksomhet og burde i sin tid vært pris-belønnet.
 
Min dagens konklusjon blir som Rustads: «Norge er ikke helt det som det utgir seg for». Faktisk er mediene i dag blitt enda mer disiplinerte og ensrettende enn de var tidligere. For dagens journalister vet presist hva de ikke skal skrive om. Nemlig alt som går klart og tydelig makten og de løgnaktige seg selv imot. Det er de betalt for med våre skattepenger til ikke å nevne og/eller å måtte sensurere vekk, slik som tilstandene i Sverige. Og uten å tro at mange vil bry seg det aller minste, jeg er slett ikke demokratisk optimistisk på Norges vegne.
 
Det største enkeltproblemet, likt Sverige vi strir med i Norge, er innvandrings-bølgen. Dette, tenk det, ville ikke norske politikere omtale i det hele tatt under stortingsvalget nylig. Dårlig samvittighet ja, og derfor tiet i hjel. Våre svenske naboer har det enn så lenge verre enn oss, stadig mer ridd av ekstremisme og vold som ligner mistenkelig på de uregjerlige forhold hvorfra mange av innflytterne kommer. Men nå også med en økende nordisk folkelig forbitrelse mht samfunns-skjevheten og urettferdigheten som de feige ikke tør omtale.
 
Hvor lenge kan dette fortsette? Og hvor lenge kan vi dissidenter holdes nede?
 
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant