Det fortelles i ”En pilegrims vandring” av John Bunyan om to personer, ”Fryktsom” og ”Mistillit”. De kom løpende imot Kristen da han var på fjellet. Han undret seg over dette og spurte dem hvorfor de løp den gale veien. ”Fryktsom” fortalte at de var på vei til Sion, men møtte så mange farer at de våget ikke å fortsette lenger. Derfor var de nå på vei tilbake. ”Mistillit” fortalte at de litt lenger borte hadde sett et løve-par, og de ble redde for at løvene ville rive dem i stykker. Derfor løp de begge to nedover berget og tok veien tilbake.
Kristen ble virkelig redd: hva skulle han nå gjøre? Han kunne ikke vende tilbake til sin egen by, ”Fordervelsens by”, for den var dømt til å brennes med ild og svovel. Men kunne han bare nå fram til den ”Himmelske stad”, ville han føle seg sikker.
Derfor fortsatte Kristen på veien mot Sion. Han kom inn på en trang vei og ikke langt borte så han de to løvene som hadde skremt ”Fryktsom” og ”Mistillit”. Løvene var lenket fast, men han så ikke lenkene. Derfor ble han redd og tenkte å vende tilbake, han også.
Da lød stemmen til portneren, ”Årvåkenhet”, som ropte at han skulle ikke være redd for løvene, for de var lenket: ”Hold deg midt i vegen, og du vil ikke risikere noe!” Kristen fortsatte skjelvende av frykt mens han hørte løvene brøle, men de gjorde ham ikke noe.
Luther kalte Satan for Guds lenkehund. Hans makt er stor, men den er begrenset.
I vår tekst fortelles det at dragen og hans engler ble kastet ned på jorden. Før kunne han anklage Guds barn framfor Guds trone. Både Job og ypperstepresten Josva ble anklaget av Satan, se Job 1,9-11 og Sak 3,1 ff.
Men ved sin seier på korset avvæpnet Jesus ”maktene og myndigheten og stilte dem åpenlys til skue”, og dermed ble dragen og hans engler kastet ned (se Kol 2,15). Nå kan han aldri anklage Guds barn framfor Guds trone lenger. Navnet ”Drage” avslører hans uhyggelige makt. Han kalles ”den gamle slange” som karakteriserer han som listig, slu og sleip. Han kalles ”djevelen” som betyr baktaleren, anklageren. Navnet ”Satan” betegner han som motstander. Det sies videre om han: ”han som forfører hele verden” det vil si han fører menneskene bort fra Gud. Derfor kan vi si at vi har en fryktinngytende, hensynsløs og farlig motstander som sammen med sine falne engler, gjør alt som er mulig for å forføre menneskeheten bort fra Den treenige Gud..
Den onde kalles også ”denne verdens gud”. Noen tilber og ofrer til ham, andre igjen benekter hans eksistens. Men uansett hvordan den enkelte subjektivt tenker så har den onde forblindet og forført de fleste mennesker. Han opptrer både som ”en brølende løve” (Pet 5,8) og som ”en lysets engel” (2 Kor 11,14). Derfor bør vi alle være på vakt mot ham.
Hva skal vi så gjøre, vi som har tatt imot Jesus Kristus? Kristen fikk svaret: ”Hold deg midt i vegen!” Det er også formaningen til oss. Vi må holde oss på den smale vei som fører til livet (Matt 7,14). I bønnesamfunnet med Jesus Kristus, med Guds ord som lys og lykte i verden og ved Den Hellige Ånds veiledning, kan ikke den onde gjøre oss noe eller forføre oss selv om han bruker all sin makt og list i den korte tid han har igjen.
Det var også røsten fra himmelens utsagn om dem som har nådd fram: ”De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet” Åp 12,11. De levde i samfunnet med Jesus og vitnet om hva Herren hadde gjort for dem mens de var her på jord. Deretter ble de tatt opp i herlighet, til evig hvile og salighet. Det største for dem var å nå frelst hjem til himmelen. Derfor aktet de ikke livet på denne jord som det viktigste, men de var, om det så skulle være nødvendig, villige å dø i hvilken som helst alder, bare de nådde herligheten.
Måtte vi alle av hele vår sjel, under vår livsvandring, synge:
Som gav meg liv da jeg ved korset stod,
Det er min trøst i all min sorg og nød,
Min trygge ankergrunn i liv og død”.
(Marius Giverholt. Nr 279 v. 1 i Sangboken)
Kommentarer
Legg inn en kommentar