NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

onsdag 29. desember 2021

Konsentrat av julebetraktning i Bibelsk Tro

Av Harald Claudius. 

Betraktningen omkring det følgende tema: Sammenhengen mellom det historiske før, (profetiene), det som nå er skjedd, (inkarnasjonen) og det som komme skal, (parusien, dvs Jesu Kristi gjenkomst i herlighet).

Juletekstene iflg. de gamle tekstrekkene kretser henholdsvis om Julaftens, 1. og 2. juledags-tekstene:

1) Selve den historiske julefortellingen i Luk. 2:1-20, (2:1-14), i Betlehem: ”Det skjedde i de dager… ” (Latin: ”Factum est”). Dette kalles en narrativ tekst fordi den fremstiller et konkret hendelsesforløp med dette budskapet i sentrum:” Frykt ikke! For se, Jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. Dere er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad, ” v.10-11.

2) Dernest, den mer høytidelige (og dypere teologiske!) proklameringen av Jesu Kristi komme til jord, hans fødsel her i tiden i og med at det evige Ordet (kalt Logos) ble kjød og tok bolig iblant oss, Joh.1:1-14. Nettopp 1. juledag markerer gjerne toppunktet i vår feiring: Ordet, Guds Sønn, sluttet slett ikke med å være Gud, men begynte å være menneske. I julehøytiden minnes vi fremdeles at Gud den gang ”ble åpenbart i kjød,” 1Tim 3:16. Det guddommelige og det menneskelige går først nå hånd i hånd i en ubrytelig enhet.

3) Og endelig, på tampen av høytiden, 2.juledag, kommer et par–tre tekster som en kontrast til de øvrige jule- beretningene, nemlig en konsekvens av dette budskapet. De gjengir den dramatikken som utspiller seg i forbindelse med den såkalte ”Stefanus-dagen,” jfr. Apostlenes gjerninger 7:52-60, nemlig om den første kristne martyr i Jerusalem. Iflg. Matt. 10:32-39; 23.34-39 var dette forhold på forhånd varslet av Messias, Frelserkongen. Dessuten: Også i vår tid blir det ikke en mindre aktuell markering når f. eks. slike ”Stefanus-dager” kommer til å gjenta seg i nye former, ja nærmest med tidløs gyldighet: ”Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere,” Joh. 15:20, jfr. 2Tim 3:12.

4) Når det gjelder epistlene i julen, f. eks. i tillegg til Titus 2:11-14, står især Hebr. 1:1-5 sterkt i den samme leseteksttradisjonen, rettet på kristologien i høytiden: Den samme Gud, som tidligere talte til fedrene ved profetene, talte i disse siste dager til oss ved Sønnen. (aorist)

5) a. Dette forhold leder oss over til Messias-profetiene, pre-tekstene, som klinger med i hver av disse i høytidsdagene. Han kalles f. eks. ”under, rådgiver, veldig Gud, evig far og fredsfyrste,” Jesaja 9:6. Hvem kunne lodde dybdene i alle disse for oss usedvanlige sterke betegnelsene, anvendt på det lille, ny- fødte barnet, den sønnen som er oss gitt, barnet i krybben?

b. Dessuten selve Immanuels - profetien, Jesaja 7:14: Se en jomfru blir med barn og føder en sønn, og hun gir ham (det megetsigende) navnet Immanuel, som betyr: ”Gud med oss.” Nærmest likelydende heter det like etterpå i Jesaja 8:10: ”For med oss er Gud.” Dette gledelige ”Gud-med-oss-forhold,” profetert ca 700 år før Kristus, markerte en konkret virkelighet for menneskene allerede i aposteltiden. Ja endog der dette gudsforhold også kunne proklameres for ”gudfryktige hedninger” (såkalte”portens proselytter”) innen Israels land og senere i Lille-Asia/Europa. Hvordan da? Jo, iflg. Apgj. 10:38 henviser apostelen Peter til denne Immanuel-tanken overfor den romerske offiseren Kornelius: ”…hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet (les gjerne: undertrykt, eng. ”oppressed,”) av djevelen fordi Gud var med Ham.” Med dette kjære Immanuelstegnet vant de første kristne seier. Satan måtte vike for dette vidunderlige navnet!

Mon ikke også for oss hedningeætlinger av i dag gjelder det samme Immanuels – tegnet, riktignok hentet direkte fra Jesu munn i en avskjedsstund i Galilea: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler… Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Matt. 28:18-20.

6) Apostelen Paulus tar nettopp tak i det samme temaet (”For med oss er Gud”, Jes. 7:14; 8:10) og spør retorisk: Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn gi oss alle ting med Ham? Rom 8:31-32. Kristologien er sterkt framme her også, liksom hos profeten.

Det såkalte ”juleevangeliet” hos apostelen Paulus dukker også opp i våre tekstrekker, riktignok på første søndag etter jul, nemlig Gal.4:4-7:”Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven for at vi skulle få barnekår.” Slik er vi gjennom Jesus Kristus dyrt kjøpt og prisen er allerede betalt, 1 Kor. 6:20, 7:23 og 1 Pet. 1:18. Mer spissformulert siktet på dette hovedformål: For å kjøpe oss fri fra lovens absolutte herredømme og ikke minst med tanke på å fri oss ut av den fremtidig (og fryktelige!) kommende vredesdommen, 1 Tess. 1:10, som ellers ville ha rammet alle oss fortapte og fordømte syndere!

7) a. Skal vi driste oss til å kalle Rom 3.21 for et mulig juleord fra apostelen liksom i Galaterne 4 og i Hebr. 1, i spenningen mellom det som den gang var og det som komme skal?: ”Men er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, -- Jfr. 1Mos 3:15; 49:10; Jes. 46:13; 56:1; Jeremias 23:6; 33:14-16; -- åpenbart uten noen lov.” Dette som i julen markerer et verdenshistorisk : Guds Sønn, født av Faderen fra evighet, men som i tidens fylde trer inn på vår egen histories arena ved å bli åpenbart i menneskenatur – først ved å la seg unnfange og føde av en jomfru v/ Maria. Her er det -- historisk sett-- neppe tale om et før og et nå i tid bare, men heller mer om en saklig forskjell, en kvalitetsforskjell mellom det som før var, (forberedt gjennom loven og profetene) og det som er nå er: Åpenbaringen av Kristus som vår nåværende rettferdighet og ikke minst i forbindelse med det fremtidige, det som komme skal, åpenbaringen av denne rettferdighet ved Jesu gjenkomst til dom og herlighet, Åp. 19:11f. Hebr. 9:28.

b. Men Guds frelsesplan var jo en realitet lenge før Jesus Kristus ble et menneske i kjød og blod, ja fra evige tider av, 2Tim 1:9. Mens djevelen av Jesus er kalt denne verdens fyrste, som nå er i ferd med å kastes ut, Joh.12:31, -- og av Paulus kalt denne verdens gud, 2 Kor 4:4, -- ser vi bl.a. av utsagn om den manglende framdriften i en ellers offensiv misjonsgjerning i Makedonia ved at ”Satan hindret oss”, 1Tess. 2:18. Senere er dette beskrevet som et universelt herredømme: Han forfører nemlig hele jorderike, jfr. Åp. 12:9. Utfoldingen av hans makt har aldri ligget i noen ubegrenset overjordisk eller kosmisk kraft. Satan er ikke en del av Guds ”hoffstab” slik som Job 1:6; 2:1 kunne oppfattes. Han er nemlig ved Kristi Jesu og englenes virksomhet kastet ut av himmelen, Luk. 10:18, Joh. 12:31 og Åp. 12:9; v.12: ”Derfor fryd dere, – dere himler og dere som bor i dem! (Lik julegleden over Betlehemsmarkene?)

c. Riktignok lyder fortsettelsen slik: Ve jorden og havet! for djevelen er faret ned til dere i stor vrede fordi han vet han bare har en liten tid.” At Guds suverene allmakt fortsatt står urokkelig fast, ser vi av det flg. skriftord i Salme 119:91: Til å utføre dine dommer, står de – dvs. himmelen og jorden – der enn i dag. For alle ting er dine tjenere. Derfor kan Luther kalle Satan for Guds bann- hund. Fremtidsaspektet for dette forhold i NT er jo ganske klart: Til dette er Guds Sønn åpenbart at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger, 1 Joh.3:8.

Dette definitive, eskatologiske perspektivet er ment å være til stor trøst for oss som har trodd på dette gledes- og seiersbudskapet, men som først vil realiseres fullt ut i endens tid. Jesu komme til vår jord i sitt kjøds dager, sikter både på Guds rikes -- og vårt personlige—fremtidige, ja endelige gjennombrudd!

8 a) Avslutningsvis: Et siste juleord fra Paulus finner vi også i 2Kor 8:9: ”For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at Han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved Hans fattigdom skulle bli rike.” Jesu fattigdom harmonerer godt med hans utsagn i Luk. 9:58: ”Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe å helle sitt hode til.” Denne fattigdommen kommer nettopp til uttrykk i det følgende: Han som var i Guds skikkelse i himmelen, aktet ikke det for et rov å være Gud lik, men gav frivillig avkall på det. I stedet kom Han ned i en tjeners skikkelse, Filip. 2:5. Jesus holdt bevisst, riktignok midlertidig og tidvis, tilbake sin guddoms- majestet, sin allmakt og sin universelle domsmyndighet – nemlig den etter loven, jfr. Joh. 3:17. I stedet trer han inn i tjenerrollen, lar seg friste i ørkenen osv. , dvs. i den saktmodige og fornedrede stilling – Matt. 21:5, nemlig den i harmoni med evangeliet. Han valgte altså i sitt kjøds dager som Gudmenneske av egen fri vilje å holde tilbake denne sin domsmyndighet ut fra loven, som han jo i stedet kom for å oppfylle, Matt. 5:17. Dette nye forhold kom til å stå i intim forbindelse -- og nøye korrespondere-- med det som Han på våre vegne tok på seg til vår saliggjøring, nemlig lovens dom og forbannelse for alle våre synder, Jes. 53:10; Gal. 3:13-14. Alt dette kanaliseres til oss ved evangeliet. Dette skjedde altså kun for vår frelses skyld, Rom 5:10. 2Kor 5:18-21.

b) Derfor vil vi her og nå, i pakt med det vi nå har sett som hendte den gang, kunne bryte ut med apostelen foran vår nåværende julefeiring: Gud være takk for sin usigelige (”jule-”) gave, 2 Kor 9:15.

Harald Claudius