Tegning: Karine Haaland.
Selv med tjukk hud og tilsynelatende få skrupler, etter kun et kvart år i stolen, ville jeg bli forbauset om Jonas Gahr Støre ikke nå forbanner sin egen politiske ambisjon, omgitt som han er av stadig flere råtne epler i Arbeiderpartiet. Hva slags rarietetskabinett er ikke dette blitt for den vanlige, lille norske mann og kvinne, dem han fridde til i høstens valginnspurt.
Partiet og Jonas har et problem med vinningskriminalitet, det kom frem raskt, og i rask rekkefølge gjennom «fremmelige» personer, dvs fremmelige i dobbel forstand: Det begynte med at Jonas først fremmet Eva Kristin Hansen til nest etter Kongen i prestisje, til Stortingspresident. Valget ble forklart med at hun var en av partiets ærligste.. Vel, raskt ble det klart at hun snusket mht pendler-rettigheter og måtte trekke seg i skam, med politiet på sporet. Til hennes erstatning ble iraneren Masud Gharahkhani valgt uten at jeg husker Jonas forklaring for akkurat det valget. Men det er tydeligvis tynt i partiet med kandidater med norske navn. Det første iraneren gjorde var frekt å reise på juleferie til sitt hjemland med norsk erstatter på et nyvalgt storting.
Vel, den neste, og kanskje den verste blemmen, ble Hadia Tajik, partiets selveste nestleder opprinnelig fra Pakistan. Som også måtte trekke seg for gammel vinningskriminalitet. Først trakk hun seg nølende fra stillingen som Arbeids og integreringsminister. Tydeligvis håpet hun å slippe unna med det. Men måtte så krype til korset og trekke seg også som Ap's nestleder. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe: Jonas fikk en åpning for en minister-rokering ved å forflytte den ubehjelpelige Marte Mjøs Persen i Olje og Energidepartement til Tajiks erstatter.. Riksmediene hadde lenge anstrengt seg for ikke å måtte si sannheten om Mjøs Persen, hun er jo fra Ap hun også. Men avganger og ministertilsettelser blir krydret med gode ord fra statsministeren, som seg hør og bør. Selv om det lyder heller platt og hult for oss andre. Det som imidlertid ligger i luften, er stor forbauselse over manglende Ap-kvalifiserte medlemmer til nasjonale viktige poster.
For meg synes det som Jonas mener ministerposter er gallionsfigurer; at embetsverket er hva som teller og hva som kan og skal operere som «de hjelpeløses» sufflører. Bare at moderne ministre er forventet selv å kunne svare på direkte spørsmål og med ro, erfaring og tyngde. At Ap forfremmer trofaste slitere eller jyplinger uten reell arbeidserfaring, er noe nytt for partiet som i tidligere tider hadde erfarne folk fra gulvet. Men solide arbeidere er det blåst for, nå er det spirrevipper fra det akademiske miljøet som mest gjelder. Den nye Olje og Energiministeren må antas å være bedre enn forgjengeren, han heter Terje Aasland og får fra statsministeren de beste anbefalinger, forhåpentlig korrekt denne gang. Det synes som politikk er mest blitt til et skue- og maktspill hvor helt andre ting enn ærlighet og kompetanse teller; slik som nepotisme og vennetjenester. Og riksmediene er tildekkende på lag, dvs de er penge- og makt-fordels-søkende de også. Ikke rart med en skjev utforkjøring for vanlige mennesker.
For å sitere Ragnar Larsens skarpe penn: «Arbeiderpartiet har nå sin svakeste ledelse på 101 år. Det var i 1921 at partiets landsmøte så seg om etter ny ledelse og landet på en ukjent elektriker fra Sarpsborg som formann og en til da ikke spesielt kjent kommunearbeider fra Oslo som partisekretær. Oscar Torp og Einar Gerhardsen kom fra det ukjente, men ble nasjonale ledere av stort format». For egen del, legg merke til ordene «nasjonale ledere» for det er presis hva vi nå trenger, ikke globalister som blander oss inn i internasjonale konflikter som krigen i Ukraina, ved blant annet å sende militære våpen til bruk mot vår nabo i nord, Russland. Ved lov har Norge bestemt ikke å kunne forsyne krigførende parter med våpen. Men pytt, gjennom den store utenriksministeren, Anniken Huitfeldt, hysterisk og overmodig, er vi plutselig blitt til en nå verdens stormakt. Forøvrig helt uten nødvendig forsvar. Nærmere behøver jeg vel ikke forklare den økende politikerforakten blant tenkende mennesker; ei heller mht de uheldige omveltningene i dette vårt snart fortapte land.
Dog avslutningsvis, en utenriks-sak til: senest idag 8/3/22 på document.no ble norsk dårskap mht Midtøsten konflikten påpekt av Alf R. Jacobsen; samt relasjonen til Russland/Ukraina krigen: «Biden er desperat: Selger han Israels sikkerhet for Irans olje?» Men se, utenrikspolitisk støtter Norge stadig Israels fiender, og derved Irans blodtørstige mullaer (med sine offensive atomvåpen-aspirasjoner) som igjen aktivt finansierer Midtøstens terror og krigsforbrytelser. Støre må øyeblikkelig få kontroll på UD, en stat i staten, som tilsynelatende nekter å forstå seg avkledd som «helt på villspor» i FNs sikkerhetsråd nylig. Der med norske påstander og feilaktige beskrivelser av Midtøsten realitetene. Den naive Huitfeldt synes ikke helt uventet å ha blitt et Jonas uheldig eple hun også; gått fra vettet, stormanns gal og revolusjonær blitt?
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
Kommentarer
Legg inn en kommentar