.jpg)
Her får vi en gjennomgang av Daniel kapitel 5. Det blir en ganske lang andakt, men den er både spennende og uhyre interessant, samtidig som den inneholder et viktig budskap til dagens politikere.
Spikeren
- - - - - - -
Det holdes et stort gjestebud i Babels prektige slott.
Det ser ikke ut til at den truende fare fra det erobringslystne perserrike har vakt alvorstanker til live. Eller kanskje det nettopp er alvoret som skal glemmes ved den hete vin i det strålende nattselskap. Forfaldstider er selskapstider.
De prektige saler surrer av et utall lystige stemmer. Gjestenes tall er ikke mindre enn 1.000. (Septuaginta sier 2.000.) Ved de østerlandske selskaper i antikkens tid var det i regelen samlet store skarer.
Det prektige babyloniske slott som hører med til et av oldtidens syv underverker, - viste seg denne kveld i hele sin prakt og luksus. Søyler og portaler skinnet i gull; veggene var prydet med freskomalerier fra kaldeernes ærefulle kriger, eller fra deres gudesagn. Unge guder var avtegnet ridende på deres guddommelige hester, guder og gudinner såes omgitt av tilbedende himmelske vesener.
Om de dekkede bord satt de festkledde gjester, - Babels stormenn, hoffets ledere, kongens hustruer og hans medhustruer. V. 3. Etter babylonisk sed var det ikke noe upassende i at medhustruene var til stede under gjestebud. (Av persere derimot ble det ansett for usømmelig.)
Den kosteligste mat ble servert, og den mest utsøkte vin.
Stemningen steg. Det selebre gjestebud holdt på å utarte til et simpelt drikkegilde. Kongen nedlot seg til å "drikke sin vin for gjestenes øyne". V. 1. Ellers pleiet østerlandske fyrster meget å trekke seg tilbake til sine private gemakker og drikke seg fulle der.
Men alt som het ære og anstendighet betydde lite for den lettsindige Belsasar. Mens orkesteret spilte eggende toner, og dansepiker opptrådte med lidenskapelige danser for gjestenes øyne, lot kongen vinen flyte rikt og han og hans gjester lot seg beruse av den sterke drikk.
Kongen og hans menn løfter sine beger til pris for sine guder, "av gull og sølv, av kobber, jern, stein og tre". V. 4. Gjestebudet får et religiøst islett og de berusede gjesters stemning stiger. Ved disse sine guders hjelp er det Babels storhet er vunnet. La være de er av metall, stein eller tre. De er dog de sterkeste likevel. Og ingen verdens guder har kunnet holde stand mot dem. All ære til gudene! Fyll glassene til randen! Drikk! Skål for Babels guder!
I denne opphissede stemning kommer kongen til å tenke på de hellige kar som var bortført fra Jerusalem. De mange kostbarheter i Jerusalems tempel var sammenlagt av høy verdi. De er etter våre priser beregnet til en verdi av mellom 6 og 7 millioner kroner. Men ikke bare på grunn av den høye pengeverdi, men særlig ved sin store hellighet var disse og i det hele det nå ødelagte Jerusalems tempel, navngjeten over hele verden. Jødenes Gud og deres høye religiøse tro var viden kjent.
Men også over denne Gud hadde de kaldeiske guder seiret. Og nå da stemningen i gjestebudet var på det høyeste, skulle også denne gudenes seier feires; for gudenes seier var kongens og folkets seier.
Og dette skulle feires derved at man skulle drikke sine egne guders skål av Jerusalems tempelkar.
Og så ble karene hentet, og delt om til de berusede gjester, til kongens hustruer og hans skjøger. V. 3. Og vinen ble helt i. Og mens lidenskapene rådet, mens musikken spilte, og gledespikene danset, under rop og latter av fulle mennesker, ble de hellige kar løftet og satt til de brennende lepper, og deres hete innhold tømt til ære for guder av stein og tre, til den dypeste forhånelse av himmelens Gud.
Da skjer det med ett noe. Kongen har forhånet Guds hellige navn. Nå skal han også tømme Guds vredes beger.
Kongens øyne festes stivt på veggen. Hans blikk er preget av stor skrekk. V. 5. I lyset av den praktfulle kandelaber, - på den hvite kalkede vegg, - sees "fingre av en menneskehånd". Skikkelsen som hånden tilhører kommer ikke til syne. Bare fingrene og hånden som skriver.
Så forsvinner hånden. Men på veggen står det tegnet en underlig skrift. Mellom alle gullprydelser, freskomalerier, og gudesønner, står de bokstaver som den ukjente hånd fra det høye har skrevet i lys av den brennende kandelaber.
Stemningen er med ett en annen.
"Da skiftet kongen farve, og hans tanker forferdet ham; hans henders ledemot slappedes og hans knær slo mot hverandre." V. 6.
De kinn som før blusset av ungdoms friskhet og av vinens glød, blir hvite som den vegg hvor den gåtefulle skrift står tegnet. All kraft forlater kongen. Verre enn den slapphet beruselsen har virket, virker nå skrekken. Den kjekkhet han har vist da han så dristig løftet det hellige beger, har nå måttet vike for en ubetvingelig angst. "Hans knær slår imot hverandre."
Da tar kongen seg sammen og roper med høy røst på Babels vismenn. Hva har man skriftuttydere og sannsigere til, om de ikke skulle kunne si en hva som står skrevet der på veggen?
Og kongen vil vise at han ikke er feig. At de ukjente tegn betyr noe alvorlig og dømmende må enhver kunne forstå; men ingen skal kunne si at kongen rømte bort fra sannheten og ikke ville vite skriftens mening.
Og vismennene kommer. Noen av dem var kanskje også til stede i gjestebudet. Og kongen taler til dem:
"Den mann som leser denne skrift og kunngjør meg dens tydning, han skal kles i purpur og få en gullkjede om sin hals og i makt skal han være den tredje i riket." V. 7.
Purpuret og gullkjeden skal være ytre tegn på den makt og verdighet den skal få som er istand til å tyde skriften på veggen.
Men Babels vise står også denne gang rådville. Overalt i det Gamle Testamente hvor vi finner disse hedenske vismenn overfor den guddommelige tale, står de hjelpeløse og evneløse. Trass i trusler om død eller løfter om belønning, kan de intet utføre. Den evige gåte er det kun den allvitende Gud selv som kan gi menneskene løsningen på.
"Da ble kong Belsasar storlig forferdet og skiftet farve, og hans stormenn ble aldeles forvirret." V. 9.
All feststemning er forsvunnet. Latter og munterhet har måttet vike for en tærende angst. Det er kommet uorden og forvirring i gjestebudsalen. Rådvillhet har grepet alle; ingen vet hva man skal ta seg til. V. 9.
Kanskje er det under denne forvirring planen ble lagt, som allerede samme natt skulle ende konge Belsasars levedager. (Se v. 30.)
Da kommer "dronningen" inn i gjestebudsalen. Under forvirringen er hun blitt tilkalt. (Dronningen er antagelig kongens mor, Nebukadnesars datter. Se det historiske overblikk.) Hun oppmuntrer kongen. "La ikke dine tanker forferdelig deg og skift ikke farve." V. 10. Om alle de vise står rådville, er det allikevel en mann som sikkert kan tyde skriften på veggen. Det er Daniel; hun forteller Belsasar hvilken klokskap han la for dagen i stamfaren Nebukadnesars dager og hvor høyt denne gamle konge hadde satt ham. V. 11. Det er en høy ånd i ham, sier hun, han kan "løse gåter og utrede vanskelige spørsmål". "Send bud etter Daniel, så kunngjør han deg uttydningen." V. 12.
Så kommer da Daniel. Stille og myndig trer han fram for den forskrekkede og bleke kong Belsasar.
Daniel er nå over 80 år gammel. Gjennom et langt liv har han stått som et frimodig vitne for sin Gud ved det babyloniske hoff. Som 17 års gutt hadde han for første gang blitt stillet på prøve overfor Babels mektige konge. Og nå tilkalles han som en gammel hvithåret mann for å tolke Guds tale til den lettsindige Belsasar.
Nå har Daniel en tid levet en stille og bortglemt tilværelse. Like til nå da Guds finger igjen kaller ham fram til kamp.
"Så ble Daniel ført inn for kongen. Og kongen sa til Daniel: `Er du Daniel, en av de jødiske fanger som kongen, min far, førte hit fra Juda?`"
Belsasar spør ikke fordi han er i tvil om dette virkelig er Daniel. Det er snarere som han ville si: "Jaså, det er du som er denne Daniel som jeg har hørt om." Han benevner ham som en bortført jødisk fange, ikke som de vises forstander eller en av de første i riket. Han vil ydmyke Daniel og stille ham på plass. Men samtidig oppmuntrer han ham. V. 15. Han har hørt hvilken høy visdom han sitter inne med og hvis han nå kan tyde den skriften som står der på veggen skal han få høy belønning, - purpurkappe, gullkjede og verdighet som den tredje i riket. V. 16.
Men alle disse løfter om rikdom, ære og makt lokker ikke den gamle Herrens profet:
"Dine gaver kan du selv ha, og dine foræringer kan du gi til en annen! Men skriften skal jeg lese for kongen og kunngjøre ham dens uttydning." V. 17.
Men før han kommer med uttydningen holder han en alvorlig liten tale for Belsasar. Frykt kjenner Daniel ikke. Åpent sier han den forskrekkede konge sannheten.
Den makt kong Nebukadnesar hadde hatt, var gitt ham av den høyeste Gud. Den var altså ikke noe han hadde ervervet seg selv, men en gave han hadde tatt imot. Fordi hans makt var gudgitt, skalv "alle folk og ætter og tungemål for ham." Og kongen kunne gjøre med enhver hva han ville. V. 19.
Men så opphøyet Nebukadnesar seg og ble hovmodig overfor Gud V. 20. Og derfor måtte Gud ydmyke ham og ta fra ham hans kongeverdighet. Han gjorde ham sinnssyk og lot ham dele kår med dyrene, "inntil kongen sannet at den høyeste har makten". Da friet Gud ham ut av hans fornedrelse og ga ham hans forstand og kongerike tilbake. V. 21.
Og så vender Daniel brodden mot Belsasar:
"Men du, Belsasar, hans sønn, har ikke ydmyket ditt hjerte, enda du visste alt dette; du har opphøyet deg mot himmelens herre, og du har latt hente karene som var tatt fra hans hus." V. 22-23.
Ubarmhjertig avdekker han kongens synd, hans hovmod og frekke gudsbespottelse.
"Derfor ble denne hånd sendt fra ham og denne skrift skrevet. Og dette er den skrift som er skrevet her. Mene, mene, tekel, ufarsin."
Uten å avbryte lytter kongen i åndeløs spenning. Og Daniel løfter hodet og leser de gåtefulle bokstavene som ennå står på den kalkede vegg som en uhyggelig dødens innskrift mellom alle freskobilder og gullprydelser.
"Mene, mene, tekel, ufarsin."
Ordene er aramaisk, det samme sprog som vanligvis bruktes. Så for så vidt skulle også vismennene ha kunnet lese dem. Men ordene var ganske visst skrevet slik at selv det å lese dem var ytterst vanskelig. Og selv om de kunne leses var deres mening gåtefulle og måtte tydes. Og Daniel formår begge deler. Myndig og streng sier han kongen hva denne innskrift betyr.
"Mene: tellet har Gud ditt kongedømmes dager og gjort ende på det.
Tekel: veid er du på vektskål og funnet for lett.
Peres: delt er ditt kongedømme og gitt til mederne og perserne." V. 25-27.
På Guds vektskål er Belsasar for lett. Og derfor er også hans kongedømmes dager talt. Og riket skal bli delt mellom fremmede makthavere.
Det er dødsklokkene som ringer over kong Belsasar og hele det babyloniske verdensrike. Mens perserne rykker fram for å erobre Babel, skulle Babels konge og dets stormenn hatt annet å tenke på enn storslagent gjestebud og lettsindig drikkegilde. Istedenfor å håne den hellige Gud, skulle de alle gjort bot og anropt ham om hjelp. Men nå er alt for sent. Dagene er talt, kongen er veid og funnet for lett, riket skal deles.
Belsasar sier intet til sin unnskyldning. Daniels ord er bare altfor overbevisende og sanne.
Muligens har han ennå et lite håp om å slippe denne hårde dom eller mildne den. I alle fall vil han holde sitt løfte til Daniel. Og nå unndrar ikke Daniel seg gavene, slik som fra først av. Han ser at denne hedersbevisning egentlig innebar en anerkjennelse av himmelens Gud, og derfor tar han imot purpurkappen og gullkjeden, som tegn på den høye stilling han atter kommer til å innta i riket. Fra nå av skal han være den tredje. Kongens far, Nabonaid lever visstnok ennå: han er den første; Belsasar den annen og Daniel den tredje, (eller muligens "dronningen" den annen).
Men kong Belsasar får allikevel oppleve at dommen ikke kunne avverges eller utsettes. Allerede samme natt blir han drept. V. 30. Antagelig skjer det ved en sammensvergelse av hans egne stormenn. Og ikke lenge etter dette, er det babyloniske rike i medernes og persernes hender, år 538.
Uten å vite det har Belsasar denne natt drukket sitt eget gravøl; og dette nattlige svirelag har vært som et avskjedsgilde for det babyloniske verdensrike.
"Gud lar seg ikke spotte; hva et menneske sår, skal det og høste."
Kommentarer
Legg inn en kommentar