"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."
C.J. Hambro, som selv hadde jødisk familiebakgrunn, gikk imot å oppheve jesuittparagrafen.
Jesuittparagrafen skapte vansker for Norge i internasjonalt samarbeid. Saken kom opp i Stortinget igjen i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950. Også FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 ble trukket inn. Regjeringen fremmet derfor gjennom St.prp. nr. 202, 1952 et forslaget om grunnlovsendring, som ble referert i stortingsmøte 10.januar 1953. Ole Hallesby og andre professorer ved Menighetsfakultetet ville ikke ha jesuittene inn i landet fordi de ville være moralsk ødeleggende blant annet ved at jesuittenes lære forsvarer løgn og mened. Olav Valen-Sendstad gikk også sterkt i mot å oppheve paragrafen.
Under stortingsdebatten 1. november 1956 uttrykte Høyres odelstingspresident C.J. Hambro dyp bekymring for Norges framtid dersom jesuittene slapp inn i landet: «Jeg ser med den aller største engstelse for vårt folks fremtid på ethvert snikløp mot statskirken». Han gikk også fra Stortingets talerstol til frontalangrep på professor i kirkehistorie Einar Molland som i november 1955 hadde blitt bedt av lederen for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Erling Wikborg, om å forfatte en redegjørelse om jesuittordenen, Hambro betvilte Mollands autoritet i saken.
Hambro markerte seg sammen med Elisæus Vatnaland (Bondepartiet) og Erling Wikborg (Kr.F) som motstandere av opphevelsen av jesuittparagrafen. Hambro hevdet at jesuittene hadde vært en bidragsyter for fascismen og nasjonalsosialismens framvekst i mellomkrigstiden, og i tillegg en inspirasjon for kommunister og marxister. Også Kjell Bondevik uttalte seg mot en opphevelse og advarte mot å slipe denne ordenen inn i landet.
Motstanden var stor i noen kristne miljøer, med teolog Olav Valen-Sendstad som en sentral talsmann, som blant annet skrev publikasjonen Åpent brev til Norges storting 1954 : vil stortinget gi jesuitt-fascicmen sin moralske anerkjennelse?
Da saken kom til votering i Stortinget, fikk opphevelsen et stort flertall, 111 mot 31 stemmer. Alle 14 representantene fra KrF stemte imot, og innen mindretallet var Hambro sammen med fem av Høyres 27 representanter.
Marta Steinsvik var et av flere talerør for de som gikk sterkt imot opphevelse av jesuittparagrafen i 1925. Hun var skribent, redaktør, journalist, oversetter, og defineres av Wikipedia som kristenfundamentalist.
Kommentar:
Støre satt for øvrig ved samme bord som Soros, far og sønn, i Crisis Group.
Det er en kjent sak at Soros har tilknytning til flere av disse hemmelige ordenene, og det virker åpenbart at det er en kamp mellom disse kreftene og tradisjonelle kristne verdier som våre vestlige samfunn er bygget på. Det er også kjent at mange av lederne i det udemokratiske EU-systemet også har tilknytning til disse obskure organisasjonene. I USA foregår det nå en kamp for å deaktivere og forhindre ytterligere brudd på de mest åpenbare bruddene på Grunnloven.
Det er også kjent som utsagnet sier: «Never lett a good crisis og to waste». Dette er det mange som har fått kjenne på kroppen nå, og særlig gjennom pandemien. Det spilles på frykt og følelser til fordel for å fremme makt og kontroll. Det snakkes om klima og bærekraft, men hva er bærekraftig ved å la Norge styres fra utlandet egentlig? Det gjelder FN, WHO, EU osv. Det blir bare et spill med ord, for å narre folk til å tro at vi må gi fra oss friheten og velferden som våre forfedre har opparbeidet i generasjoner. Paris-avtalen er et stjerneeksempel på hvordan velferden sluses ut gjennom et ensidig omfordelingssystem. Hundrevis av milliarder som forsvinner ut av landet, uten demokratisk kontroll eller samtykke.
Styres vi av bandittene i «bærekraftige» Brussel?
Kommentarer
Legg inn en kommentar