«Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» 2 Mos 20, 3
I dette første bud krever Gud å få være den for oss som han i virkeligheten er: Vår Gud!
Han er den eneste som har rett på vårt hjerte. Han alene vil eie det og ha herredømme i det.
Fikk Gud eie vårt hjerte, da fikk han vår vilje, vår samvittighet, vårt følelsesliv, vårt tankeliv, våre ønskemål, kort sagt, da fikk han oss helt og fullt.
Intet mindre enn dette krever han i det første bud.
«Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. Dette er det største og første bud!» sier Jesus. Matt 22, 37–38.
Det blir ikke plass til noen ved siden av ham. Selv den minste, hemmelige tilbøyelighet til synd – endog om den ikke blir satt i verk – gjør oss til syndere mot det første bud.
Hadde vi kunnet følge og leve etter dette bud, da hadde vi vært fullkomne lykkelige mennesker. Da hadde også vårt forhold til andre mennesker vært som det skulle. Da hadde all ondskap vært utelukket. Ikke noe av det som gjør verden ulykkelig, ville da ha eksistert. Ingen nød, ingen krig, ingen undertrykkelse, ingen ulykke, kort sagt, ikke noe ondt.
Men nå er vi etter vår natur langt fra å holde det første bud. Synden har forvrengt oss. Vi kjenner Gud som noe truende og ondt, men synden som noe lokkende og godt.
Men like fullt må det stå fast: På dommens dag kommer Gud til å kreve oss til regnskap etter sine bud! Gud godtar ingen unnskyldning for at vi ikke elsker ham og lar ham være vår Gud!
Du kommer aldri utenom at Gud krever å få være din Gud i sannhet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar