Det skal sannelig noe til å være frimodig.
Ser vi bakover, så er det mange fall og nederlag og svært mye utroskap.
Ser vi rundt om oss, så er tiden full av alt det som kan røve motet fra den sterkeste. Tidens ansikt er fullt av mismot, av sorg, håpløshet, fortvilelse. Tiden velger da også å leve sitt uvisse liv for øyeblikket og nøyer seg med nuets verdier. Ser vi inn i oss selv finner vi derfor heller ikke noe til å skape og nære frimodigheten, men meget mer som vil drepe den siste lille rest av den.
Vender vi oss mot fremtiden, så er den skjult for vårt øye, og vi aner det er best slik, utrygg som den er.
Allikevel går vi her og kjenner, at det er intet vi trenger som nettopp frimodighet. Eide verden den, så var den frelst. Eide vi den, så var seieren viss.
En stakkars syk og fattig kvinne lå krumbøyd for Jesu føtter.
«Vær frimodig datter!» er Jesu hilsen til henne. Og kvinnen ble helbredet fra samme stund, endog før hun fikk tid til å tale sin nød.
Det er denne Frelser som tiden trenger. Det er denne Frelser som nå står stille hos hver den som - krumbøyd og fattig - har søkt hen til Ham. Selv med fullt kjennskap til din fortid, din nåtid, din fremtid, alle dine brustne forhåpninger og sviktende forutsetninger vil Han si til deg sitt sterke, frigjørende: Vær frimodig!
Du skulle ikke gå fra Ham før Han får sagt dette til deg. For da skulle du bli helbredet i samme stund!
Kommentarer
Legg inn en kommentar