FORORD
På Telegram-kanalen Slavyangrad var det for en måneds tid siden (16.05.23) postet en tekst som ikke var skrevet av de ansvarlige for kanalen, men som de valgte å poste likevel. Ikke fordi de nødvendigvis var enige i tekstens teser, men fordi de i alle fall så den som et svært fruktbart utgangspunkt for diskusjon. Forfatterens navn var ikke trykket, men i den innledende teksten hadde forfatteren uttrykt sin takknemlighet overfor en viss Mikhail Smolin (sjefsredaktør i fjernsynskanalen Tsargrad) som hadde hjulpet ham en del med teksten.
I innledningen til teksten – som er på engelsk - skrev forfatteren at han primært skrev teksten for russerne blant leserne, men at han håpet at alle de andre leserne også kunne dra nytte av den og derfor hadde han brukt det engelske språket. (Det er altså en tekst originalt skrevet på engelsk av en russer, noe som kan underbygge en mistanke om at den primære målgruppen ikke nødvendigvis var så primær likevel – Red.) Den informerte leser vil likevel forstå at en del russere er likeså grunnleggende uvitende om sitt eget samfunns historie som vi vestlige er det og forfatterens opplysende motiv også kan forståes på den bakgrunn. Teksten ble skrevet og trykket i tre deler og det formatet opprettholdes her.
Bakteppet for artikkelen er to parallelle strømmer i dagens Russland. Den ene med dype røtter langt tilbake til det tidlige tsarrikets dager; den andre med relativt grunne røtter tilbake til Sovjettiden. For oss vestlige er dette ofte relativt utilgjengelig kunnskap, siden vi dessverre på den ene siden utsettes nærmest utelukkende for falsk vestlig propaganda og på den andre siden – dersom vi har adgang til russiske kilder - ofte møter på tåkeleggingen som de slagordpregede epitetene «fascist» og «nazist» fører med seg.
De gode alternative vestlige kildene til dagens hendelser (The Duran, Moon of Alabama, The New Atlas osv.) behandler sjeldent de to historiske strømningene som løper parallelt i dagens Russland og oversettelsen av denne artikkelen samt dette forordet til oversettelsen er et forsøk på å opplyse Spikers Corner-leserne om dem.
Russisk retorikk og propaganda etter utbruddet av Ukraina-konflikten var lenge voldsomt preget av de samme epitetene, godt hjulpet av flere alternative norske/vestlige kilder – som til tross for å etter min mening føre høykvalitets stoff til torgs, henger fast i det kommunistiske/sosialistiske bakteppet og ofte renner over av de to nevnte epitetene «fascist» og «nazist» i beskyldningene mot Ukraina og en del ukrainere. På samme måte ser vi mainstream-pressen i Vesten på sin side beskylde Putin og Russland for akkurat det samme. Paradoksalt nok står vi altså i en situasjon der to sider står og skriker mot hverandre og beskylder hverandre for å være det samme. Nå skal det sies at den russiske propagandaen i den senere tid (heldigvis) har tonet ned dette, men en del aktører både i Russland (Telegram) og i Vesten simpelthen elsker disse beskyldningene for mye til at de kan slutte med dem.
Vi ender etter min oppfatning opp med mer mørke- og tåke-legging på grunn av dette. Dessuten blir begrepene tømt for reelt innhold. Et eksempel: De ukrainske «fascistene» tatoverer seg med Wolfsangel, har det tyske kors malt på stridsvognene og har således flere ytre kjennetegn på å være «nazister». Spørsmålet blir da: Er de egentlig det? Er en lekebil laget av treverk en bil eller en bit tre? Den har noen få ytre kjennetegn på å være en bil, men det er alt. På samme måte vil det sannsynligvis være med de fleste av disse «nazistene», selv om det nok kan finnes en og annen reell nasjonalsosialist i landet. Man skal huske på at i Russland og Øst-Ukraina har de to begrepene vært mer eller mindre synonymer til «banditt/kjeltring», heller enn å ha et spesifikt ideologisk innhold. I Sovjetunionen ble det også bevisst brukt slik, siden motstanden mot okkupantene var noe som samlet folket under krigen (en patriotisk/nasjonal heller enn en sosialistisk samling) og den dag i dag er de fremdeles effektive rent retorisk. Det bør i alle fall være gode grunner til å stille spørsmål ved bruken av begrepene, siden man (både i Øst og i Vest) tydeligvis kan beskylde alt og alle mellom himmel og jord for dem. Et mer komisk fenomen er begrepet «Reductio ad Hitlerum», en humoristisk vri på den klassiske termen fra logikkens verden «Reductio ad absurdum», der førstnevnte går ut på at enhver diskusjon, bare den får pågå lenge nok, uavvendelig vil ende opp med at en av partene vil beskylde den andre for å være lik Hitler.
La meg så vende tilbake til det som er min egentlige hensikt med å oversette og formidle teksten under. De to parallelle strømningene i Russland er 1) den tradisjonalistiske strømningen og 2) den sovjetiske strømningen. I det russiske samfunn av i dag lever de begge i beste velgående og de er konkurrenter til hvordan man som russer skal forstå eget samfunn og tilværelsen der. Slik sett blir de en slags briller som man betrakter verden gjennom, de angir fortolkningsrammer for livets hendelser. Den tradisjonalistiske strømningen var i den umiddelbare perioden etter Sovjetunionens fall ganske svak, men hadde vært en levende understrøm gjennom hele Sovjettiden. Det er i denne strømningen vi finner den store forfatter Solsjenitsyn og utallige andre som led i Gulag og under voldsom religiøs og politisk forfølgelse fordi de holdt fast ved sin ortodokse tro og derigjennom en tradisjonalistisk forståelse. Da russernes post-sovjetiske etterapning etter Vestens utskeielser – noe en kan se på som den beseiredes inntreden i erobrerens kultur, sed og skikk – gikk mot slutten henimot siste årtusenskifte, begynte den tradisjonalistiske strømningen virkelig å gjenvinne sin kraft.
På den andre siden har vi dem som ble fratatt sin tradisjonelle arv i Sovjettiden og ble barn av den materialistiske verdensanskuelse. Disse hadde sitt store endelikt da Sovjetunionen ble oppløst. For dem er det Sovjettiden som er forståelsesrammen og referansen det stadig vendes tilbake til, herunder begrepsbruken. Det er Sovjetunionens forhold som er bakgrunnen når disse refererer til ukrainere som nærmest landsmenn, selv om dette også er tilfellet i den tradisjonalistiske forståelsen, men da på en diametralt annen måte. Et «folk» har ikke samme betydning for en tradisjonalist som for et produkt av Sovjetunionen.
Russlands kamp i dag er etter mitt syn alle tradisjonelt innstilte menneskers kamp, for kampen står slett ikke om Ukraina, men om det tradisjonelle menneskes overlevelse, de tradisjonelle verdiers væren eller ikke væren og den europeiske sivilisasjons seier eller endelikt. For Russland er Europa i enormt mye større grad enn de andre samfunn som tilfeldigvis er plassert på det europeiske kontinent og som helt og holdent har kastet vrak på sin historie, kultur, arv og religion. I møte med det moderne beistet – som representerer mørkets utslettende krefter - bør intet tenkende menneske være i tvil.
Det er for øvrig på ingen måte slik at dette er to helt adskilte kategorier i virkelighetens verden. De fleste av dagens russere er preget av dem begge i varierende grad. (Anbefalt lesning her er verkene til filosofen Ivan Ilyin. https://en.wikipedia.org/wiki/Ivan_Ilyin )
Med disse ordene lar jeg så endelig den anonyme tekstforfatteren komme til orde.
Del 1:
En gang var Russland
Kjære brødre, landsmenn og frender. I dag taler jeg til dere om et land vi en gang hadde og det Russland som en gang var. Min oldemor ble født 2 år før vår elskede tsar, Hans keiserlige Høyhet Nikolai II Aleksandrovitsj abdiserte. Min oldemor døde i 2003. Selv om hun levde på samme tid som meg, så husket hun – naturligvis – ingen ting fra den tiden. Hvordan skulle hun kunne huske det? Det siste medlemmet av den keiserlige familie (om man ser bort fra tittelpretendenter som f.eks Maria Vladimirovna) var Hennes Keiserlige Høyhet, storhertuginne Olga Aleksandrovna, som døde i Canada i 1960. Det jeg egentlig sier nå, er at for meg som for alle andre, ble de siste båndene til den tiden borte for rundt 20 år siden.
De siste menneskene som da levde, de døde og de siste minner forsvant. Ingen i dagens Russland kan huske det riket som en gang var. På den annen side er det svært mange som husker Sovjettiden. Våre mødre, fedre, våre besteforeldre er fremdeles i live og bærer med seg minnene om og de siste restene fra den tiden. For dem, altså de som er i live av dem, var Sovjetunionen normen. Ikke Russland, men Sovjetunionen. Og nei, de to er slett ikke det samme. I lys av hendelsene de siste halvannet år betyr dette at de tenker vennlig, ja broderlig, på Ukraina. Slik som de husker det fra «gode gamle dager». De tenker også på et annet land, Hviterussland, som noe bra. Det var tross alt ingen Maidan-revolusjon der. Jeg ønsker å fortelle dere at i dag må hele Russland – så fort og så aggressivt som mulig – kvitte seg med denne sovjetiske mentaliteten og jeg ber dere innstendig om å lese disse ord grundig og tenke godt over det jeg sier. Jeg ønsker å fortelle dere hvorfor verken Ukraina eller Hviterussland bør eksistere i det hele tatt og hvorfor de begge – som Mikhail Smolin sier – er antirussiske i seg selv.
Del 2:
Om Ukraina:
Dette blir garantert det budskapet som er lettest å akseptere for majoriteten, fordi det skjer nå. Å gå fra “Ukraina burde være et vennligsinnet land” til “Hva er Ukraina?» er et enkelt steg å ta. Tross det Bandera-propagandaen sier om egyptiske faraoer eller Vladimir den Store (den sier at faraoene var ukrainere og at Vladimir den Store mer eller mindre ønsket Ukraina inn i EU) er naturligvis intet av dette sant. Sannheten er at Ukraina ikke egentlig er et land. Landet betyr like lite som ordet «ukrainsk». Det ukrainske språket er 130 år gammelt og er basert på lokale dialekter. Les hvilken som helst førrevolusjonær russisk tekst og du vil oppdage mange interessante ting. Mange ord vi i dag anser som ukrainske, som for eksempel «отчизна» (otchizna – fedreland) er russiske ord. Nå vil sikkert enhver historiestudent fra Ivano-Frankovsk (by i Vest-Ukraina) hoppe i stolen og rope «men hva med Kiev Rus?». Dette er noe jeg skulle ønske at begge sider kunne slutte med å nevne. Kiev Rus var ikke en stat. Det var en ansamling fyrstedømmer og hertugdømmer. Ingen har noen gang sagt «jeg kommer fra Kiev Rus». I stedet sa folk at de var fra Novgorod, Kiev, Yaroslavl, Polotsk og så videre. Hersker(ne) på den tiden – til tider var der flere enn en – var storfyrster eller storfyrstinner av to viktige byer, Kiev og Novgorod, der førstnevnte er ansett som den viktigste og maktens hovedsete. Like lite som dette var Ukraina, var det heller ikke Russland. Å kalle folk som levde for tusen år siden for «russere» er latterlig. Vennligst hold opp med det. Etter min mening (og jeg er ikke helt sikker her) er det å kalle noen fra før 1547 for «russere» å dra den temmelig langt. I 1547 ble Ivan IV Vasilijevitsj utropt til «Tsar av hele Russland», den russiske stat (som kan spores hele veien) hadde sin begynnelse og folk kunne med rette kalle seg russiske. Året 1547 er selvfølgelig ikke satt i stein og 1546 går helt sikkert også greit. En annen ting historielæreren i Lvov (Lviv) liker å si, er at «før Russland var, var Ukraina). Igjen, nei. Da Russland erobret Krim, så ble det slett ikke erobret fra ukrainere, men fra Krim-khanatet. Området kalt Lille Russland, inkludert hele dagens Ukraina lå under forskjellige mongolske khaner og utviklet seg til khanater da de antok islam som religion. Vi – allerede da kjent som russere – kjempet mot dem mange ganger og tok til slutt det hele tilbake. Var det ikke for de forhatte “moskalene” (ukrainsk nedsettende ord om russere) så ville dagens Ukraina vært et muslimsk kalifat. Derfor, Mykola (Ukrainas form for Ola Nordmann -Red.), med mindre du vil konvertere til islam, så er nok ikke dette den løsningen du ønsker. Poenget er at Ukraina er et påfunn, en kunstig stat. Dette ble nevnt av Vladimir Putin i talen hans rett før SMO (den spesielle militæroperasjonen, altså krigen. - Red.) der han sa at «dekommuniseringen» av Ukraina passer Russland ypperlig. Dagens Ukraina er en sovjetkommunistisk oppfinnelse og bør forsvinne. Statsdannelsen i Ukraina ble ikke gjort særlig bedre enn f.eks. FNs innblanding i Palestina-spørsmålet eller Vestmaktenes oppdeling av det tidligere ottomanske riket etter 1. verdenskrig, ettersom det slett ikke ble gjort på noen mindre brutal måte eller med mer forståelse for etnisitet eller nasjonalitet. Det hele ble gjort i “det internasjonale vennskapets navn”. Ukraina må forsvinne, for så lenge det eksisterer, er Russland splittet. Det er vårt land – russisk land – slik det var i hundrevis av år, lenge før noen overhodet hadde hørt ordet “ukrainsk”. Så lenge det eksisterer er det etter min mening å anse som okkupert av fremmede krefter. Så lenge det eksisterer, vil det som skjer ikke stoppe. Ukraina må opphøre.
Del 3:
Om Hviterussland:
Dette vil være en mye vanskeligere oppgave å gjennomføre. Tross alt er Hviterussland en vennligsinnet stat, ikke sant? Vel, husker dere presidentvalget i 2020? Husker dere forsøket på en hviterussisk “maidan”? Husker dere hvordan de vestlige mediene dekket hendelsene? President Lukashenko, tross alle hans feil, klarte å holde landet samlet (med russisk hjelp, vel og merke). Jeg husker godt at Lukashenko uttalte at det ikke ville bli noen Maidan i Hviterussland.
Jaså? Det var riktig nok ikke noe maidan i 2020, men hva med i 2024? 2028? Ikke? Hvordan kan vi vite det? Noen av de såkalt “opplyste” i det hviterussiske samfunnet løp rundt med hvite og røde flagg med Litauens våpenskjold på. Er det noen stor forskjell på dem og på det som skjedde i Ukraina? Nei.
Likevel skjønner alle vi som nå lever at Hviterussland er en vennlig, sovjetisk nabo, ikke sant? Hvor lenge er det til det landet også vendes til en rambukk mot Russland? For å følge opp noe av det jeg hevdet i den ukrainske delen av denne artikkelen, så betyr «Hviterussland» ingenting. «Hviterussisk» betyr ingen ting. Dette er enda mer sant for Hviterusslands vedkommende enn det er for Ukrainas. Det hviterussiske språket ble oppfunnet av vestlig propaganda ved bruk av lokal dialekt. Selve landet ble opprettet under “det internasjonale vennskapets» fane. Så lenge Hviterussland eksisterer, kan det og vil det bli brukt mot Russland. Det er russisk land, bebodd av russere tross at Vesten – som i Ukraina – overbeviser dem om at de ikke er russere. Så lenge Hviterussland eksisterer, er Russland splittet. Så lenge det eksisterer, vil det som skjer ikke stoppe. Hviterussland må opphøre. Jeg stopper her, fordi alle de historiske poengene allerede er nevnt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar