I likhet med det jeg antar er størstedelen av det norske folk, til og med størstedelen av dem her i landet som er Trump-tilhengere, så har jeg aldri hatt mulighet eller tid til å sette meg skikkelig inn i hva den nyeste tiltalen (indictment) mot ham går ut på. Jeg har derimot, som Trump-tilhenger, slått meg mer eller mindre til ro med tanker som «dypstaten prøver uansett å ta ham» og «han klarer seg nok» og liknende, rett og slett fordi det er for lite tid og fordi det hele har vært svært forvirrende. Det ene forsøket på å tiltale ham har jo blitt avløst av det andre.
Forvirrende og vanskelig å forstå inntil i dag.
For meg var denne podcast-episoden veldig lærerik og innblikket jeg fikk i saken var så nyttig at jeg derfor valgte å bringe videre opplysningene slik at de blant leserne som er like kunnskapsløse på området som meg, kan få litt flere verktøy i kassen for å forstå hva det dreier seg om.
Så til saken:
Via Locals abonnerer jeg på flere podcaster, deriblant The Duran, iEarlGrey og Viva&Barnes. Da jeg før morgenens treningsøkt kikket gjennom hvilke nye show som var tilgjengelige for å lytte til dem under trening, så var det Viva&Barnes’ episode om tiltalen som fanget oppmerksomheten.
Straffesaken dreier seg i hovedsak om at Trump angivelig har oppbevart hemmeligstemplet informasjon helt tilgjengelig, både hjemme og på Mar-a-Lago. I tillegg har han angivelig tilbudt å vise hemmelig informasjon til en journalist. På toppen av det hele vendte advokatene hans seg mot ham og har da gitt notater etc fra møter til føderale myndigheter, der disse skal vise at Trump var klar over at han ikke hadde levert tilbake hemmeligstemplet informasjon etter at presidenttiden hans var over.
Robert Barnes – en amerikansk jurist og advokat – ble intervjuet av Viva Frei (David Freiheit – en canadisk advokat av jødisk herkomst og tidligere kandidat for The People’s Party i Canada) der Barnes analyserer hele riksrettstiltalen mot Trump.
Det viser seg – etter å ha lyttet til hele sendingen - at tanken mange av oss nok har om at «dypstaten uansett prøver å ta Trump» bare så vidt råker overflaten av tematikken, fordi denne tiltalen iht. Barnes’ tolkning ikke egentlig handler om Trump.
Ja da, dypstaten ønsker å ta knekken på Trump slik som Trump har ønsket å ta knekken på dem, men det egentlige formålet med den føderale tiltalen går mye dypere enn dette.
Kjerneproblemet er, iht. Barnes, at det her er snakk om den valgte presidenten i De Forente Stater og hva Trump gjorde i egenskap av å være det. Som president, så er det Trump selv som avgjør hva som er hemmelig og hva som ikke er det. Hvis han – da han var president – bestemte seg for å beholde hemmeligstemplet informasjon hjemme, ja så er den informasjonen pr. definisjon nedgradert. Det er han som bestemmer om informasjon skal være hemmelig eller ikke. Kongressen kan ikke hemmeligstemple eller nedgradere informasjon, det kan ikke DOJ (Justisdepartementet) gjøre og ei heller kan etterretningstjenestene gjøre det uten presidentens autoritet. Kort forklart er tiltalen derfor å forstå som følger:
Donald Trump brukte sine egne dokumenter, oppbevarte sine egne dokumenter, likte sine egne dokumenter og ville ikke gi fra seg sine egne dokumenter. Som president, så er det hans rett i henhold til konstitusjonen.
Derfor er problemet at hele saken i seg selv er tullete. Det er egentlig ingen sak. Barnes hevder at dypstatens egentlige formål med tiltalen er å omstøte det konstitusjonelle demokratiet, slik at det blir dem som kan fortelle verden om når deres egne hemmeligheter kan offentliggjøres. Det er det denne saken er basert på.
Trumps tilsvar til general Milleys løgner overfor Bob Woodward da Milley fortalte at han angivelig hadde stoppe Trump fra å gå til krig mot Iran, går ut på at det var det motsatte som faktisk fant sted. Trump stoppet Milley fra å gå til krig mot Iran. Uansett så har Milley – dersom hans versjon skulle være sann eller ei – lekket hemmeligstemplet informasjon som han ikke hadde rett til å lekke, som han ikke hadde noen rett til å erklære som personlige notater, fordi han som underordnet tjenestemann er underlagt nasjonale sikkerhetslover, i motsetning til presidenten. Likevel har det overhodet ikke vært tale om noen etterforskning, langt mindre snakk om noen tiltale og det har ikke hatt konsekvenser overhodet for ham. Han sitter fremdeles i sitt verv fordi at republikanerne i Kongressen overhodet ikke gjør jobben sin.
I kontrast til dette så er den tidligere presidenten, som iht. Grunnlovens §2 innehadde alle fullmakter og helt alene og på ethvert tidspunkt kunne avgjøre hva som er hemmelig og ikke hemmelig, han kan altså angivelig ikke ta med seg kopier av digitale dokumenter. Det dreier seg altså om at presidenten ikke skal ha lov til å ta med seg sine egne dokumenter.
Uansett hva noen i Kongressen og andre måtte si om at han ikke har lov til det, så kan man se for seg hva som ville skje dersom f.eks. Kongressen i morgen skulle vedta en lov om at en president, dersom han utfører noen av sine plikter og rettigheter iht. Grunnlovens artikkel 2, dermed begår en kriminell handling. Noe slikt ville være totalt ukonstitusjonelt. De har ingen slik autoritet iht. konstitusjonens artikkel 2. Iht. artikkel 2 har de null – 0 – myndighet over den utøvende makt.
I tillegg har det ikke-valgte byråkratiet ingen utøvende makt iht. konstitusjonen. Den eneste makten byråkratiet har, er den makten som presidenten til enhver tid gir dem.
Som en konsekvens av det ovennevnte, er altså hele tiltalen bare tullball. Anklagene er rent oppspinn og de utgjør i seg selv et direkte angrep på USAs konstitusjonelle system. Det blir som å si «Vi – Dypstaten – har rett til å bestemme hva som er og ikke er hemmelig. Vi – Dypstaten – har rett til å bestemme hva som er gradert og ikke gradert informasjon. Til og med deres valgte president kan ikke fortelle dere om våre hemmeligheter uten å måtte gå i fengsel.»
Så farlig er altså denne tiltalen og vi ser av dette hvor mye som faktisk står på spill. Vi ser også at dette har mye mindre med Trump å gjøre enn det har med Dypstatens angrep på folkestyret i seg selv. Vi har de facto ikke lenger et konstitusjonelt demokrati i USA, for Dypstaten har nesten avskaffet det. Det er bare derfor de faktisk er i stand til å gå så langt som de har gjort nå.
Motargumentet man ofte hører går ut på at Trump vet at det finnes en prosess for hvordan hemmeligstemplet materiale skal nedgraderes. Faktum er at det overhodet ikke finnes en offisiell, legal prosedyre for dette. Alle lovregler om nedgradering av informasjon, The Presidential Records Act av 1978 og liknende, omfatter alle utenom presidenten.
Spørsmålet blir med andre ord: Hvem har makten iht. konstitusjonens paragraf 2? Er det den valgte presidenten eller er det den ikke-valgte Dypstaten? Jack Smith (John Luman Smith – spesialrådgiver i DOJ som etterforsker Trump) mener at det er Dypstaten. Hvem var det han takket da han gav en sjelden offentlig uttalelse etter at Trump ble tiltalt? Han takket slett ikke borgerne, men de som jobber i etterretningstjenesten.
Barnes hevder da videre at dette i realiteten er en CIA-tiltale, en tiltale Dypstaten står bak og som ikke bare er ment til å fjerne Trump fra 2024-valget og derigjennom nekte amerikanere å velge sin egen president, men å nekte amerikanerne adgang til å få vite om hvilke hemmeligheter som skjules av myndighetene når den valgte presidenten bestemmer seg for å dele dem med borgerne.
Patrick Henry – en av grunnlovsfedrene – sa for lenge siden at «Friheten vil aldri være trygg når myndighetenes handlinger skjules for folket» Man vil ødelegge friheten og styrke tyranniet. Det er det Snowden-saken handler om og det er derfor Julian Assange sitter fengslet. Assange hevder at den største trusselen mot frihet i verden, er alle hemmelighetene hos dypstaten, elitene, det militær-industrielle kompleks og etterretningsorganisasjonene.
Det vi altså sitter igjen med, er anklagen om at Trump gjorde noe kriminelt da han tok med seg dokumentene etter at presidentperioden var ferdig. Problemet er at det ikke er kriminelt. Dette ble sanksjonert da en føderal distriksdommer i Washington DC kom med en kjennelse for flere tiår siden, da Bill Clinton hadde tatt med seg lydbånd med informasjon bedømt som statshemmeligheter og var sikkerhetsgradert. Clinton oppbevarte dem i strømpeskuffen sin på soverommet og nektet å gi dem til myndighetene eller til statsarkivet, fordi han ikke anså dem som statens eiendom.
Informasjonen hadde ikke gått gjennom noen formell nedgraderingsprosess og hadde ikke engang erklært dem for å være hans. Han bare tok dem.
Distriktsdomstolen i DC erklærte i etterkant at iht. paragraf 2 i Grunnloven og The Presidential Records Act, er en slik avgjørelse om å medbringe slik informasjon, en avgjørelse presidenten bare kan ta selv. Det at Clinton tok dem, gjorde dem til hans eiendom og at ingen kan tvinge ham til å levere dem tilbake.
Det er etter Barnes’ syn åpenbart at Trump må ha mottatt svært dårlige juridiske råd i denne saken, siden han slett ikke kan tiltales for å ha brakt med seg og oppbevare sine egne dokumenter, noe som er helt i tråd med den eneste juridiske presedensen som finnes på området, nemlig den føderale dommerens avgjørelse i Clinton-saken.
Et motargument kan være at den tidligere presidenten, selv om han tok dem med seg med loven i hånd, ikke dermed har rett til å offentliggjøre opplysningene og at han etter å ha gått av som president ikke lenger har rett til å nedgradere.
Dette argumentet nøytraliseres av Barnes på en min mening svært effektiv måte, idet han sier at opplysningene da er å anse som den tidligere presidentens eiendom og at nedgraderingen ipso facto har skjedd da presidenten tok materialet med seg, altså at nedgraderingen har skjedd automatisk da presidenten tok dem med seg.
Slik må det være iht. Barnes, siden det motsatte må bety at det finnes en slags «superhemmeligheter» som den amerikanske presidenten ikke har lov til å fortelle til folket. Hvis det er tilfelle, så har man da altså ikke lenger å gjøre med et konstitusjonelt demokrati. I forlengelsen betyr det at hvis denne tiltalen opprettholdes, så er USA altså ikke lenger et konstitusjonelt demokrati.
En annen innvending som brukes mot Trump, er at han i andre tilfeller lot hemmeligheter gjennomgå en nedgraderingsprosess og at det er mistenkelig at dette ikke har skjedd i dette tilfellet. Barnes parerer dette elegant ved å påpeke at de prosessene tillot andre enn ham selv å offentligjøre hemmeligheter og at nedgradering gjøres for å tillate andre enn presidenten å offentliggjøre tidligere gradert materiale.
I juridisk forstand kan man altså si at det konstitusjonelle folkestyret i USA står og faller med om denne saken fører til domfellelse. Om saken ikke avvises før det kommer til sak, er det også juridisk sett katastrofalt for folkestyret. Spådommene om at det ikke blir noe valg i 2024, kan dermed bli sanne. Den som lever får se.
Kommentarer
Legg inn en kommentar