Hatet mot religion

Friedrich Nietzsche
Fra The Herland Report

Hvordan kom venstresiden til å hate sin egen kultur og verdiene som gjorde Vesten stor?

Mange lurer på hvordan Vesten kom til å nedverdige religion som en kilde til moral. Hvordan de intellektuelle, nymarxistiske elitene i media, ved universitetene, blant politikere kom til å oppfatte kristne som reaksjonære deler av en uønsket, håpløst utdatert fortid.

Hvordan kom nymarxistene til å hate sin egen kultur så mye og dens religiøse grunnlag? Hvorfor den kulturelle revolusjonen mot alle tradisjonelle og historiske verdier som en gang gjorde Vesten til en så stor sivilisasjon?

De liberale ateistene som nå styrer de vestlige institusjonene, ser på en eller annen måte kristendommen som en uopplyst del av historien der kristen filosofi nektet mennesket hans rett til å gjøre som det vil, skriver historiker Hanne Nabintu Herland i det ledende konservative amerikanske nyhetsmediet, World Net Daily.

Nettopp i en tid hvor samfunnets søyler raser inn i et hav av relativisme og hedonisme, kunne religiøs etikk ha motivert enkeltmennesker til å gjøre godt, vise mer empati, solidaritet, troskap, lojalitet og ærlighet.

Den tyske ateisten og filosofen, Jurgen Habermas, snakker om dette: Behovet for å gjenopplive religiøs etikk i det sekulære samfunnet. Historien viser, slår han fast, at gudstroen har vist en spesiell evne til å få mennesker til å bry seg om andre, nettopp det det sekulære samfunnet nå mangler.

Likevel er det vestlige hatet til religion overraskende sterkt, i media, på universitetene, i det offentlige liv. Kristne blir bedt om å holde kjeft og vende tilbake til sitt eget private rom, mens de ateistiske misjonærene tar over scenen med kraftig forkynnelse av det gudløse evangeliet.

Denne utviklingen skjedde ikke over natten. Filosofen Friedrich Nietzsche var på 1800-tallet blant dem som kjempet for en verden uten tradisjonelle, vestlige verdier og presset på mot radikale endringer i samfunnet. Han definerte sitt verdensbilde i Slik talte Zarathustra og Beyond Good and Evil.

Nietzsches teorier om «übermensch» – supermennesket – var et av begrepene som senere ble viktige for nasjonalsosialismen og dens elitisme, under ledelse av sosialisten Adolf Hitler. Og Nietzsche endte sitt eget liv på et sinnssykehjem.

Nietzsches filosofi antydet at den menneskelige tilstanden er meningsløs, i sterk kontrast til det kristne budskapet om at "Gud så elsket verden." Nietzsche, som selvsikkert forkynte at "Gud er død", stilte spørsmål ved begrunnelsen for den kristne tro, og sa at mennesket må frigjøres fra lenkene til en religiøst motivert moral.

For ham var verden et eksistensielt tomt sted hvor hvert individ var alene. Kosmos var et tomt rom uten åndelige krefter, ingen Gud som kunne hjelpe noen.

Hele konseptet med en Skaper som vil holde mennesket ansvarlig for sine egne handlinger ble ikke bare latterliggjort av Nietzsche, men også av den tidligere Karl Marx, som uttalte at religion er tegnet på den undertrykte skapningen.

Religion var, for Marx, folkets opium, og han kom på et middel: kommunismen.

Den franske eksistensialisten Jean-Paul Sartre og mange andre fulgte senere samme vei. I The Future of an Illusion beskrev Sigmund Freud åndelig tro som et infantilt, underdanig sikkerhetsnett som folk burde frigjøre seg fra. På begynnelsen av 1900-tallet kom den intolerante versjonen av "bare sekularisme" til å dominere nesten alle grener av vitenskapen.

Nietzsche hevdet at religion utviklet en slavisk mentalitet der folk utførte ritualer bare for å holde seg i god nåde med guder og andre overnaturlige krefter.

Hans konklusjon var at folk først ville bli modne og frie når henvisningen til ens "samvittighet" forsvant.

Han søkte å frigjøre seg fra samvittighetens begrensninger og hyllet en nihilistisk livsstil, som forfekter en hedonistisk moral.

Menn som Nietzsche foreslo heftig det ultimate opprøret mot religionen og dens moral.

Dette ble en sterk kraft som presset Vesten i den retningen vi ser i dag; moderne permissivitet, ekstrem liberalisme og dens bemerkelsesverdige forakt for grenser.

Legitimiseringen av egoisme, materialisme og promiskuitet oppsluker nå den vestlige kulturen i sin fullstendige mangel på høflighet og gode manerer.

I sin metafysiske kjerne innebærer ateisme et stort opprør mot ideen om at Gud er skaperen av alle ting, som bor høyt over mennesket og en dag vil dømme verden med rettferdighet.

Det innebærer en grunnleggende motstand mot begrepet Det evige øye.

Følgelig, hvis Gud ikke er mer trenger mennesket ingen moral. Han har ingenting å frykte. Det er ingen dom over handlingene hans, ingen undergang i vente. Mennesket eksisterer for seg selv og kun for sin egen fordel. Han trenger ikke bry seg om livet etter døden, "ingenting" venter ham der.

Å utelate Gud fra livets ligning fritar fundamentalt mennesket for den evige forpliktelsen overfor sine medmennesker og den åndelige «solidaritetsbyrden».

Ydmykhet og respekt for det guddommelige forsvinner. Kort sagt, mennesket tok Guds plass i det nye vesten. Den ateist-nihilistiske doktrinen endte opp med å forme hele det vestlige paradigmet som vi nå lever i.

Kommentarer