Kjenn din besøkelsestid

Av C. O. Rosenius

«Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset.» Joh. 3,19.

Da Jesus drog inn i Jerusalem for siste gang, gråt han over byen. Og han forkynte enda en gang den ugjenkallelige dom over denne byen. Men først forkynner han grunnen til denne dommen: «Fordi du ikke kjente din besøkelsestid.»

Vingårdsmennene hadde først på mange måter mishandlet de tjenere som husbonden hadde sendt ut. Men da han til slutt sendte sin sønn, sa de: «Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel.»

De som var innbudt til bryllupet lot ikke bare være å komme, men de grep endog tjenerne hans, hånet dem og slo dem i hjel. Da «ble kongen harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by».

Så lenge jødene lot seg refse av profetene og aktet på Ordet, selv om de syndet mot det, så lenge tuktet og oppdrog Herren dem som sine barn. Men da de ikke lenger ville høre hans røst, men kastet Ordet hans fra seg og til slutt grep fatt i hans elskede Sønn og forkastet hans forsoningsoffer, da var det ikke lenger noe offer tilbake for deres synder. Det som ventet dem da, var bare den forferdelige dom og nidkjærhet som skal fortære alle Guds motstandere.

Derfor sier Herren: «Dette er dommen» - eller grunnen til fordømmelsen - «at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset». Det er denne vantroen som fordømmer et menneske. Mennesket er uten unnskyldning fordi det kjenner lyset. Men det vil ikke la seg stanse av lyset og den formaning som det får av Gud. Det står imot og bedrøver Guds Hellige Ånd. «De var gjenstridige og gjorde Den Hellige Ånd sorg.»

«Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt,» sier apostelen. Når et menneske lar seg stanse av Herrens røst, kjenner og erkjenner det sin synd. Det vil gjerne bli kvitt sin synd, men kjenner at det er avmektig og fortapt. Derfor søker det barmhjertighet og frelse i Kristus alene. Overfor et slikt menneske er Gud alltid tålmodig. Ja, «som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham». Han tilrekner ikke det menneske noen synd og fordømmer det ikke. Han ser det i sin Sønn som et velbehagelig og elskelig barn.

Derfor sier også Herren, idet han sverger ved seg selv - han hadde jo ikke noen større å sverge ved: «Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever.» «Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste av livsens vannkilde uforskyldt.» Hør! Uforskyldt! Du som leser disse majestetiske ord og kjenner at det er en levende, hellig og nidkjær Gud som taler til deg, fall straks ned for ham! Kjenn din besøkelsestid.

Står det ikke vel til med din sjel, og er du bundet av synden og fremmed for din Gud, så skynd deg til ham! Han roper jo: «Kom, jeg vil tilgi alt! Bekjenn bare din misgjerning, at du har syndet mot Herren, din Gud. Og om dine synder er røde som blod, skal de likevel bli hvite som sne.» «Du har ikke påkalt meg, så du gjorde deg møye for meg. Du har bare trettet meg med dine synder og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»

Det er nåderike ord. Gud gi oss sin Ånds nåde, så vi kan tro og redde vår sjel!

Og dere som står i samfunn med Gud, gled dere over at dere har det rike som ikke skal bli rokket! I denne underlige tid gjærer alt. Og tiden er full av uro og uvisshet, og alle verdens riker vakler. Alle slags åndelige lærdomsvær frister hver eneste sjel til å forlate «det gamle budskap». Hvilken nåde er det ikke da å få helle sitt trette hode til hans bryst som kaller seg «den gamle» og «evige Far», han som var, er og blir! Og hvilken nåde det er at hans ord viser klar veg i spørsmålet: Hvordan skal vi bli frelst? Gud være lovet at vi ikke trenger å være uvisse her!

La så ikke noe i verden bekymre deg. Det er bare dette ene som betyr noe: Å ha Guds vennskap og visshet om det evige liv. «Tiden er kort. De som gråter, skal være som de som ikke gråter, og de som gleder seg, som de som ikke gleder seg, og de som kjøper, som de som ikke eier noe. For denne verdens skikkelse forgår.» - Snart har vi alle like meget. -

Salig er da alle de som har sin trøst i ham. Og hvilken trøst er det ikke allerede her i livet å vite i all motgang at det skal ikke hende meg noe - ikke et hår skal falle av mitt hode - uten at min Far har bestemt det! Det minste som gleder meg, er sendt av min Far. Det minste som gjør meg urolig og bedrøvet, er også sendt av min Far.

Det er bare denne visshet som kan gi hjertet fred i denne urolige verden. Derfor enda en gang: Fryd dere og vær glade, alle dere som stoler på Herren! Han er med oss alle dager inntil verdens ende.