«Mine sauer kjenner min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg,» Johannes 10,27.
Det er Jesus som sier dette om seg og sitt forhold til oss som hører ham til. «Jeg kjenner dem,» sier han. Det er som han vil si: Jeg kjenner dem til bunns. Jeg vet at iblant så kan de ha de aller beste intensjoner, men så plutselig kan de skuffe både seg sjøl og meg. Like fullt er de mine! Jeg gir ikke opp en eneste en av dem, men jeg kaller dem tilbake til meg gang på gang. De kan nok være både svake og vimsete, men én ting er iallefall sikkert: Jeg kjenner dem som mine, og de kjenner røsten min.
Jo, du kjenner nok røsten til Jesus.
Men så kan det komme tider - for deg som for Maria Magdalena (Joh. 20) - da du synes Jesus er blitt så aldeles borte for deg, du kan verken se eller høre ham. Uansett hvor vondt Maria opplevde denne situasjonen, så var jo ikke Jesus så langt unna som hun trodde. Nei, uten at hun skjønte det, så var det jo faktisk Jesus hun stod der og utøste hjertet sitt for! Ikke før han sa navnet hennes, kjente hun ham. Men da gikk det opp for henne: Det er jo Jesus, min Herre og Mester!
Tvil og anfektelse har bragt mangt et Guds barn inn i den dypeste fortvilelse, men da har vi Guds ord på at ingen nød og ingen angst kan skille oss fra Jesu kjærlighet (Rom. 8:35-39). Og i Job 35,14 står det videre at «selv når du sier at du ikke ser ham, så ser han din sak».
Vi synes nok alle det er en stor og vidunderlig ting å kjenne Jesus. Men i Gal. 4,9 står det virkelig om noe som er enda større og viktigere: nemlig å være kjent av ham! Når det står at Jesus kjenner oss, så betyr det at han kjenner oss som sine. Og såfremt du har latt deg finne og berge av ham, så er du hans, uansett svingende følelser. Dette kan du lite på, og så kan du tillitsfullt få følge ham også denne dagen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar