Unn deg ingen ro!

Av H. E. Wisløff

«I som minner Herren, unn eder ingen ro!» Es. 62,6.

Vi blir aldri ferdige med å be. En kristens liv blir et liv i bønn inntil det ender i et siste bønnesukk.

Vi blir heller aldri ferdige med å være forbedere. Gud legger noen spesielle mennesker på vårt hjerte. Dem skal vi be inn til Gud. Unn deg ingen ro! Bli trofast ved i utholdende bønn. Det harde hjerte vi ber for, knuses ikke ved det første slaget.

Det kan ofte se så håpløst ut. Vi ser forgjeves etter en forandring. Vi skal vite at Gud arbeider også om vi ikke ser noen resultater.

Unn deg ingen ro! Det gjelder evige verdier.

Gi heller ikke Gud noen ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden, sier profeten.

Kan vi mase slik på Gud? Ja, vi kan! Men vitner det ikke om vantro? Nei, tvert om. Ordet sier at vi ikke skal gi Gud ro, og troen gjør som Ordet sier.

Minn du Herren om hans løfter. Gud bruker sine barns bønner. Og selv blir vi så underlig avhengige av Gud ved stadig å minne ham om hans løfter. Og det er avhengige av Gud vi skal bli.