Se, jeg vil stå der foran deg på klippen ved Horeb. Du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke. Og Moses gjorde så mens Israels eldste så på.
(2 Mos 17, 6)
Ørkenvandring er hardt. Det tørre klimaet og mangelen på vann fører til en intens tørst. Israel lar de vonde følelsene ramme Moses. Han blir gjort ansvarlig for den fortvilelsen de kjenner. Moses skjelver fordi han vet at anklagen dypest sett rammer Herren.
Nøden er stor. Ingen kan lukke øynene for det. Men i stedet for knurr burde det ført til bønn, i stedet for tross skulle det ført til overgivelse.
Moses er redd Herren må tukte folket. Han får beskjed om å ta staven. Skulle dommen nå ramme hans eget trossige folk?
Men i stedet for å slå folket, ber Herren ham vende seg til klippen. Ikke bare en vanlig klippe, men Herren gjør seg til ett med klippen. Herrens stav slår klippen. Dommen rammer klippen og Herren. Den blir kløyvd og vannet strømmer fram. Folket får stillet tørsten fra klippen som ble slått.
Klippen er i denne sammenheng Kristus. Han var klippen som fulgte Israel i ørkenen (1 Kor 10, 4). Når den uskyldige Kristus ble slått, strømmet det livgivende vann fra ham.
Hvordan kunne Moses våge å slå klippen når Herren gjorde seg til ett med den? Det var fordi Gud befalte ham det. Straffen rammet klippen i stedet for folket. Slik rammet straffen Kristus i stedet for oss. Det var for vår skyld plagen traff ham (Jes 53, 8).
Klippen skulle bare slåes en gang. Siden skulle de tale til den. Når Kristus ble slått i vårt sted, var det nok for all tid. Nå kan vi tale til ham og han vil gi oss det livgivende vann (Joh 4, 14; 6, 35).
Kommentarer
Legg inn en kommentar