Da nå Farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste. For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt. (2 Mos 13, 17)
Guds veier er alltid gode, men de er ikke alltid lette å forstå, er det sagt. Folket undret seg over retningen, da de forlot Egypt. Veien til Kana'ans land var vel kjent, men Gud ledet dem ikke dit. Tvert imot ble de ført en svær omvei. Men Gud visste den korteste veien ikke ville være den beste.
Det hender livsveien vår får noen omveier. Ofte forstår vi ikke hvorfor. Men i Herrens skole vil vi lære viktige sannheter på omveiene i livet.
Kirke- og misjonshistorien er full av slike omveier. Noen følte de var parkert på et sidespor. Men ingen ting i Guds rike skjer på slump. Å være en kristen er å være i Guds skole.
Karavaneveien til Kana'ans land ville ført dem i strid med det mektige og krigerske filisterfolket. Israelittene var utrenet til den slags krigføring. Visst var Herren mektig til å gi dem seier over filistrene. Men Herrens makt var ikke problemet. Den farligste fienden bar de med seg. Det var mismotet. Fristelsen til å bli overveldet av mismot var stor i møte med dette mektige krigsfolket. Herren ville ikke sette dem på denne prøven med en gang.
Når Herren fører sitt folk, er prøvelsene nøye avpasset det de kan tåle. Alt er styrt av Guds vare og kjærlige hånd. «Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den» (1 Kor 10, 13).
På ørkenens omvei skulle Israels folk lære å kjenne seg selv, sitt eget hjertets uduelighet, men også Herrens trofasthet mot sitt ord, hans makt til å bevare og beskytte. Det lærte de på omveien og ikke på karavaneveien (5 Mos 8, 2–5).
Kommentarer
Legg inn en kommentar