Og Enok vandret med Gud i tre hundre år etter at han hadde fått Metusalah, ... Og Enok vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg. (1 Mos 5, 22. 24)
Skriften taler ikke mye om Enok, men det den sier, er viktig. Vitnesbyrdet lyser til inspirasjon og etterfølgelse.
Enok levde i en tid preget av hardnakket frafall fra Gud. Herrens profet hadde vanskelige kår (Jud 14–16). Syndens mørke ble tettere og tettere, men han klynget seg med fornyet kraft til Herren.
Da Enok fikk Metusalah, ble hans gudsforhold mer bevisst. Metusalah var et timeglass for dommen som skulle komme. Da han døde, rammet vannflommen jorden. Enok var en profet i sin samtid og forkynte at Guds dom stod for døren.
I de 300 årene etter Metusalahs fødsel, vandret Enok med Gud. Å vandre med Gud er å være i Guds nærhet, vandre for hans åsyn. Det handler om fortrolighet og trivsel. Intet ble holdt skjult. Alt som ble gjort og sagt, planer og avtaler som ble lagt og inngått, skjedde i Guds lys.
Å vandre med Gud er å være forlikt med Gud (Amos 3, 3). Uoverensstemmelsene er ryddet av veien. En er omvendt. Syndene er utslettet.
Å vandre med Gud, er det å vandre på Herrens veier, elske ham, tjene ham av et helt hjerte, holde hans lover og frem for alt holde fast ved ham (5 Mos 10, 12; Jos 22, 5)
Å vandre med Gud medfører en utvikling. Enok kjente Gud bedre etter 300 års vandring enn etter ett. Også Gud kjente Enok bedre. Årene de vandret sammen, var til Guds behag.
Enoks vandring bryter dødsrekkefølgen i slekten. Herren tar han hjem til seg. Døden blir fratatt sitt første bytte. Enok er et vitnesbyrd både om Kristi oppstandelse og den kristne menighets oppstandelse ved Jesu komme.
Kommentarer
Legg inn en kommentar